Bakgrunn
Pakistanske innvandrere utgjør i dag den største undergruppen av innvandrere i Norge. Innvandringen fra Pakistan begynte tidlig på 1960-tallet og var opprinnelig arbeids¬innvandring, hvor de fleste som kom var menn som planla å reise tilbake etter en viss tid i landet. I stedet ble de værende i Norge, giftet seg i Pakistan og hentet sine ektefeller gjennom familiegjenforening. Bølgen av kvinnelige innvandrere fra Pakistan kom derfor noe senere, og hovedmotivasjonen for kvinnenes immigrasjon var å starte eller samle familie. I hvilken grad kvinnene har latt seg integrere i det norske samfunnet har vært mye diskutert av eksperter, samfunnssynsere og i det norsk-pakistanske miljøet selv. I denne studien har jeg gjennomført en felt¬undersøkelse hvor jeg har forsøkt å få et inntrykk av hva de pakistanske førstegenerasjons innvandrerkvinnene selv mener om egen integrering og integrerings¬prosess.
Kvinnenes oppfattese av egen integrering diskuteres så i lys av eksisterende statistikkene litteratur. Med oppgaven ønsker jeg dermed å utforske om det er samsvar mellom kvinnenes subjektive oppfattelse og ekpertuttalelser og statistikker.
Metode
Denne studien er en kombinasjon av litteraturstudie og kvalitativ forskning. Jeg har tatt for meg litteratur skrevet av forskere og statlige institusjoner i tillegg til eksisterende statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Videre har jeg utført semistrukturerte «person-til-person-intervju» med 20 førstegenerasjons innvandrerkvinner. Studiepopulasjonen er begrenset til kvinner som immigrerte i voksen alder og som har bodd i Norge i mer enn 10 år. Samtlige kvinner bor i Oslo-Akershus-området. Jeg har forsøkt å inkludere kvinner fra alle samfunns¬lag, det vil si kvinner med ingen, lav eller høyere utdannelse, samt kvinner fra både byer og landsbyer i Pakistan.
Resultater
Alle informanter, med unntak av én, kom til Norge gjennom familiegjenforening. Gjennom¬snittsalderen ved ankomst var 24,5 år. Fem av kvinnene hadde høyere utdannelse, fem mellom 11 og 14 års utdannelse, åtte under 10 års skolegang og to var analfabeter ved ankomst. Ingen av kvinnene søkte om norsk statsborgerskap umiddelbart, og 50 prosent søkte først etter å ha vært 10–15 år i landet. 19 av de 20 kvinnene deltok i organisert norsk¬opplæring. Av disse var det 12 som fullførte, syv ganske raskt etter ankomst, fem etter at barna hadde begynt på skolen. Syv av 20 hadde hatt betalt jobb i Pakistan før de emigrerte til Norge. De resterende hadde aldri jobbet før ankomsten til Norge. Fem kvinner hadde ved ankomst ambisjoner om å få seg jobb. Femten kvinner har deltatt i arbeidslivet i Norge. Fem har aldri hatt betalt jobb i Norge. En kvinne har aldri deltatt i norskopplæring, hatt betalt jobb eller på annen måte deltatt i noen form for kursing eller skolegang i Norge. Alle kvinnene som ble intervjuet har voksne barn eller barn i skolepliktig alder. Gjennomsnittlig har informant¬ene 3,4 barn. Alle har fulgt av barna til barnehage eller skole. Alle informantene har også en eller flere ganger deltatt på foreldremøter eller avslutningsfester i regi av skolen eller idrettsforeningen. Syv av informantene var aktive i frivillig organisasjonsarbeid. Tre av dem har aldri stemt ved lokalt eller nasjonalt valg. Ni av informantene bruker norske klær, særlig i jobbsammenheng. Elleve av dem bruker utelukkende pakistanske klær. Fire bruker hijab. Alle, bortsett fra tre, har på et eller annet tidspunkt bodd i storfamilie. 15 av 20 bor i et nabolag med mange pakistanske innvandrere, og fem av disse har nær slekt i nærmiljøet.
Alle oppgir at de har praktisert norsk, og de fleste mener at de ville ha tatt mer norsk¬undervisning dersom forholdene var bedre tilrettelagt. Det er imidlertid en generell enighet om at kvinnens hovedansvar er hjem og familie, og at de selv har valgt bort norskopplæring og jobb grunnet omsorgsansvar i hjemmet. Mange mener at de er godt integrert, at de snakker godt nok norsk til at de klarer seg, og at de er tilfreds med eget aktivitetsnivå i det norske samfunnet.
Konklusjon
De fleste kvinnene følger familie- og bosetningsmønster som er vanlige i hjemlandet. De aller fleste har imidlertid også på flere områder tilpasset seg og tatt del i det norske samfunnet enten gjennom utdannelse, jobb eller frivillig organisasjonsarbeid. Det er imidlertid klare tendenser til at kvinnene privat foretrekker det pakistanske miljøet.
Kvinnene er enige om at dårlige språkferdigheter er den største barrieren for integrering av førstegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan. Mange gav uttrykk for at mange førstegenerasjons innvandrerkvinner ikke er godt integrert i samfunnet. De fleste mener imidlertid at de selv er godt eller tilstrekkelig integrert. Av de som ikke behersker norsk, er den generelle opp¬fatningen at de ikke føler behov for å lære seg mer. Alle, bortsett fra én, mener at de selv har kunnet bestemme hvor mye språkundervisning de skulle ha.
Det er godt samsvar mellom literaturen og kvinnene selv om hva som er de største barrierene for integrering. Dette samsvaret er ikke like godt i diskusjonen om hva og integrering er og hva som er et ønskelig språkbeherskelse og aktivitetsnivå blant innvandrere i det norske samfunnet. Kvinnene selv er langt mer optimistiske enn ekspertene i diskusjonen om hvor godt integrert de er. Kvinnene oppgir også i stor grad at de er tilfreds med sin egen grad av integrering og at de selv har bestemt hvor aktive de ønsker å være i samfunnet.
Er pakistanske innvandrerkvinner lite integrert i det norske samfunnet?
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/IKOS/2008/86495/2MASTEROPPGAVExkorrekturlestxavxTovexxryddetxavxFerozxogxrettetxavxSaraxigjen.pdf
Utgitt år – 2008
Utgiver – UiO
Undertittel – en kvalitativ studie
Språk – Norsk
Antall sider – 84
Dokumenttype – Masteroppgave