MODELL FOR IDENTIFISERING OG FORMIDLING AV
GOD PRAKSIS

Last ned rapport

1.1 Innledning
Formålet med oppdraget har vært å gi IMDi bedre verktøy i arbeidet med å gi kunnskapsbaserte råd og anbefalinger om «god praksis» til ulike samarbeidspartnere på deres fagområder. IMDi
har etterspurt at det gjennomføres en kartlegging og analyse av eksisterende arbeidsmetoder og systemer for definering og formidling av gode praksiser. På bakgrunn av dette, skulle prosjektet
utvikle modell(er) med kriterier og prinsipper for å definere hva som er godt arbeid og anbefalt tilnærming og metodikk på kvalifiseringsfeltet. Modellutvikling og anbefalinger til IMDi har stått sentralt i oppdraget. For å løse oppdraget har det vært behov for å kartlegge og analysere eksisterende arbeidsmetoder for definering av «god praksis», ikke bare hos IMDi, men også hos andre virksomheter.

1.2 Funn fra kartleggingen
Kartlegging av dagens situasjon i IMDi viser at det frem til i dag har vært en lite helhetlig tilnærming til å definere god praksis. Samtidig finner vi at det er et sterkt ønske og engasjement for å arbeide kunnskapsbasert med definering og formidling av praksiseksempler, og det er gjort en del erfaringer som det er verdt å bygge videre på. IMDi har i lang tid jobbet med å spre gode
erfaringer og eksempler, det er etablert fora for kommunikasjon og dialog med kommuner og samarbeidspartnere, og det er gjort erfaringer med å benytte kriterier for å vurdere prosjekter og
tiltak. Vi finner likevel at det blant IMDis ledere og ansatte er et uttalt behov for en modell som kan bidra til og understøtte en mer felles og systematisk måte å identifisere og formidle god praksis på.

Kartlegging av situasjonen i andre lignende virksomheter viser at det også i andre virksomheter er pågående prosesser som har som formål å bidra til økt kunnskapsbasert praksis. Virksomhetene erkjenner at de bør arbeide kunnskapsbasert, og har igangsatt ulike prosesser og aktiviteter for å understøtte dette. Samtidig er det få virksomheter med en helhetlig tilnærming til arbeidet. Virksomhetene har fokusert på ulike områder, for eksempel fremskaffelse av relevant kunnskap, involvering av brukere, utarbeidelse av verktøy og retningslinjer osv. I prosjektet har vi forsøkt å bygge videre på de erfaringer som er gjort. Det har vært mulig å la seg inspirere av elementer fra pågående arbeid på kunnskapsområdet i de andre virksomhetene, til tross for ulike fagområder, oppgaver og styringsstrukturer.

I Helsedirektoratet (Hdir) finner vi en helhetlig modell for identifisering og vurdering av god praksis, som tydelig beskriver aktiviteter og ansvarsområder og som i sin helhet er implementert i organisasjonen. Hdir har ansvar for et forskningstungt fagområde hvor det stilles strengere krav til evidens enn hva som er hensiktsmessig på integreringsfeltet hvor det finnes lite effektforskning. Inspirasjonen hentet fra Hdirs arbeid er nødvendigvis tilpasset IMDi som virksomhet. Arbeids- og velferdsdirektoratet (Avdir) har et større fokus på testing av hvilke tiltak og metoder som virker enn IMDi. Avdir har arbeidet mye med å forbedre bestillinger av forskning, og kunnskapsarbeidet er forankret i deres kunnskapsstrategi. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fungerer som fagdirektorat for kommunene, og har det de kaller et normativt ansvar. Med dette forstår vi at Bufdir kan gi råd til kommunene, men at kommunene likevel har et stort handlingsrom. Bruk av pedagogiske virkemidler står sentralt hos Bufdir, som de gjør hos IMDi. Bufdirs fagfelt er preget av lite effektmålinger og et mer pragmatisk forhold til evidens, noe som likner IMDis område.

Socialstyrelsen i Danmark har kommet langt i utviklingen av redskaper for vurdering av god praksis. De har et verktøy som brukes av direktoratet i vurderingen av metoder og innsatser,
hvor man kartlegger kunnskapsgrunnlaget og foretar en vurdering langs fem kunnskapsdimensjoner. De har også et verktøy for å identifisere «lovende» praksis som det ikke foreligger mye dokumentasjon om, men som har potensiale og kan trenge videreutvikling. I dette verktøyet vurderes praksisen langs fire hovedkategorier. Både kunnskapsdimensjonene og underspørsmålene har blitt brukt som inspirasjon i utviklingen av vurderingsverktøyet i IMDis modell. Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord) arbeider med vurdering av praksis innenfor barn og unges psykiske helse gjennom det elektroniske tidsskriftet Ungsinn. Formålet med vurderingene er å undersøke om tiltak er virksomme i Norge, samt å gjøre kunnskap om effekter og kvalitet mer tilgjengelig. RKBU Nord har i denne sammenheng utviklet et eget evidenshierarki som inkluderer beskrivelse av tiltaket og teoretisk begrunnelse for tiltaket som to grunnleggende elementer. En god beskrivelse av tiltaket anses som nødvendig for å kunne finne eventuell dokumentasjon av effekt. Dette viser hvordan man kan tilpasse såkalte evidenshierarkier til eget fagfelt, og den sentrale betydningen av gode beskrivelser er overført til IMDis modell.

1.3 Modellen
Modellen som er utviklet i dette oppdraget bygger altså på erfaringer i både IMDi og andre lignende virksomheter. For IMDi utgjør modellen en endring i form av at den legger til grunn et felles rammeverk med felles prinsipper og kriterier for vurdering av praksis. Dette har som formål å bidra til en mer felles og enhetlig forståelse for hva som er god praksis på integreringsfeltet. Samlet skal modellen bidra til å sikre at IMDis råd og anbefalinger i styrket grad er enhetlige og kunnskapsbaserte. Modellen inneholder fem faser med hver sin aktivitet: nominasjon, validering, gradering, anbefaling og formidling og oppfølging. Arbeidet med en praksis vil følge fasene i denne rekkefølgen som illustrert under.

Hovedaktiviteter i fasene vil være som følgende:
1. Nominasjonsfasen handler om identifisering av praksis som skal gjennomgå vurderingsprosessen. I denne fasen skal en nominert praksis beskrives i henhold til en definert mal, og på bakgrunn av denne vurderer man om man har nok informasjon til å ta praksisen videre til neste steg.

2. Kartleggingsfasen går ut på å fremskaffe ytterligere informasjon om praksisen, fra både forskning, praksiserfaringer og brukererfaringer. Dette skal gjøres på en systematisk måte og det legges til grunn at alle nevnte former for kunnskap har en verdi.

3. I valideringsfasen skal man vurdere praksisen på bakgrunn av innhentet informasjon. Både beskrivelsen som ble gjort i første fase og dokumentasjon som ble innhentet i andre fase, utgjør grunnlaget for vurderingen. Vurderingen foretas langs fire kriterier med underspørsmål, og som resulterer i automatisk genererte delscorer og en samlet score på en skala fra «lovende» (0%) til «god» (100%).

4. I fjerde fase utarbeides en anbefaling, hvor score, begrunnelse for score, beskrivelse og nyttig informasjon om praksisen skal fremgå. Anbefalingene bør samles i en digital oversikt. Den digitale oversikten kan brukes aktivt i femte fase som går ut på formidling og oppfølging av gode eller lovende praksiser.

5. Formidlingen kan skje på ulike delingsarenaer og tilpasses konkrete bestillinger IMDi får.

Et formål med modellen vil også være å legge til rette for og understøtte kontinuerlig læring og utviklingsarbeid. Formidling og spredning av «god praksis» vil kunne danne grunnlag for endring og forbedring i integreringsarbeidet, og dermed et bredere kunnskapsgrunnlag om en gitt praksis, som igjen vil kunne bidra til en styrket validering og eventuell anbefaling i fremtiden.

1.4 Veien videre
For å sikre en vellykket implementering av modellen vil det være nødvendig med videre forankring av modellen blant de som skal ta den i bruk, herunder informasjon og nødvendig kompetansebygging. Det bør også tydeliggjøres hvem i virksomheten som har ansvar for de ulike fasene, samt hvilken avdeling/seksjon som har hovedansvar for å forvalte og ev. videreutvikle modellen. Våre innspill og anbefalinger til videre arbeid er følgende:

• Ytterligere forankring av modellen og avklaring av i hvilken grad og hvordan modellen bør implementeres i IMDi
• Vurdere behov for ytterligere pilotering som grunnlag for videreutvikling og spredning av modellen i IMDi
• Sikre sammenheng mellom implementering av modellen og andre pågående prosesser i IMDi
• Avklare og tydeliggjøre ansvar og eierskap for å forvalte, videreutvikle og implementere modellen

Selve praktiseringen av modellen, og arbeidet med å identifisere og formidle god praksis, vil nødvendigvis innebære samarbeid på tvers av avdelinger og seksjoner i IMDi. Samtidig kan det – ettersom prosessen nettopp fordrer samarbeid på tvers i virksomheten – være hensiktsmessig at en avdeling/seksjon har et overordnet ansvar for forvaltning av modellen.