Med utgangspunkt i bevisstheten om at der i Norge tales flere språk enn norsk vil jeg i oppgaven forsøke å si noe om hvilke språkfilosofiske verdier som styrer hva som ble undervisningsspråket i obligatorisk norsk grunnskole, samt betingelsene til de andre morsmål som måtte befinne seg innenfor norsk jurisdiksjon. Bevæpnet med tradisjonell helhetlig retorisk teori som modell konstruerer jeg ei fortelling om språkfilosofiens status på ulike tidspunkt i historien om vårt nasjonale grunnskolesystem.
Norge er en nasjonalstatinstitusjon i verden blant mange andre, og, som de andre har Norge et institusjonalisert og styrt grunnutdanningssystem. Dermed er rammen etablert, det er landets ledersjikt sine idéer vi er ute etter slik de kommer til uttrykk i lover og forskrifter, og slik de er utdypet i forarbeider og debatter.
De særskilte aspekt vi vil undersøke er på første plan den innbyrdes rangering mellom det talte og det skrevne språk. Spørsmålet er hvorvidt det er det flyktige eller det fikserte språk som best representerer virkeligheten slik vi mennesker erkjenner den. Dette er en klassisk konflikt i filosofihistorien som kommer til overflaten i den romantiske opposisjon til opplysningstiden, hvor de romantiske filosofer fremholder det spontane talespråk som det ekte, mens den klassisistiske del av opplysningsfilosofien fremholder det kultiverte skriftspråk den eneste vei til sann erkjennelse.
I norsk skolesystem er det den klassisistiske språkfilosofi som råder grunnen, fortolket fra regelverket.
Landets administrasjonsspråk representert ved den skriftlige sakprosa er det som representerer det egentlige medium for sann erkjennelse. Det er den konklusjon jeg kan dra etter å ha sendt et streiflys over norsk skolehistorie. Nærlesing av lovene som ble vedtatt i 1889 og i 1998, samt offentlige utsagn som utdyper begrunnelsene eller spesifiserer lovene, viser at den språkfilosofiske dominerende posisjon er lite forandret. Men denne nærlesing viser også at det ikke er entydig oppslutning til et slikt syn. Særskilt var dette tydelig under den opphetede måldebatt på siste del av 1800 tallet.
Det andre aspekt vi vil lete etter er på det plan hvor språkene ranges innbyrdes. I 1889 identifiserer vi at der er fire språk i grunnskolen i Norge dersom vi tar utgangspunkt i lovverket; norsk, lappisk, kvensk og tegnspråk, som riktignok er regulert i egne bestemmelser som vedrørende undervisning av barn som ikke er egnet til å motta opplæring i den vanlige skole. I 1998 kan vi identifisere norsk, samisk, tegnspråk og språk iført den generelle termen ”morsmål for språklige minoriteter” som undervisningsspråk. Hvis vi fortolker velvillig kan finsk sluttes til det gode selskap, men at det da i skolen bare kan fungere som et andrespråk.
Problematiseringen rettes mot postulatet ”Prinsipiell lik rett til utdanning for alle uavhengig av hjemsted, kjønn, sosioøkonomisk bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsdugleik”. Hvordan støtter undersøkelsen påstandens sannhetsinnhold? Det er grunn til å anta at hvis postulatet skal oppfylles, bør skolen systematisk ta hensyn til barnas morsmål når undervisningen tilrettelegges.
Der hvor tradisjonell norsk skolehistorie er smidd i romansens plot, hvor historiens kamp ender med et rikere, renere mer sivilisert og fornuftig samfunn enn den primitive, kaotiske og usiviliserte tilstand der historien startet, tilbyr mitt narrativ et alternativ. Min skolehistorie er smidd i et satirisk plot og fremstiller mennesket tragisk som mer eller mindre fanget i sine historisk betingede institusjoner og praksiser, med små muligheter for reell menneskelig frihet.
Morsmål mellom politikk og pedagogikk
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/iks/2004/22039/AUTO/22039.pdf
Utgitt år – 2004
Utgiver – UiO
Språk – Norsk
Undertittel – En undersøkelse av den obligatoriske norske grunnskolen, spenningsfeltet undervisningsspråk og morsmål i forhold til maksimen ”lik rett til utdanning for alle”.
Antall sider – 148
Dokumenttype – Masteroppgave