PROBLEMOMRÅDE:
Oppgavens tema er rådgivning i forhold til minoritetsfamilier. I oppgavens empiriske del avgrenses dette nærmere til psykologisk rådgivning rettet mot barne –og ungdomsfamilier med ikke –vestlig bakgrunn.
Det kulturelle mangfold stiller det offentlige hjelpeapparatet overfor nye utfrodringer. Det er stadig mindre sannsynlig at verken tilgjengeligheten eller måten rådgivningstjenestene er organisert på fører til at disse blir brukt slik det er tiltenkt. I amerikansk forskning er det allerede på 60 –tallet kommet funn som tydet på at etniske minoriteter med ikke –vestlig bakgrunn ikke nyttiggjør seg det psykologiske hjelpeapparatet i like stor grad som de hvite euroamerikanere. I tillegg er det blitt notert høyere frafallsfrekvensen sammenlignet med den euroamerikanske klientgruppen. Alt dette til tross for at de som gruppe var utsatt for flere stressfaktorer som man antar er viktige forløpere til psykiske problemer.
Et hjelpeapparat som har som mål å gi et likeverdig tilbud til alle klienter må ta disse signalene på alvor. Alt dette gjør multikulturell rådgivning og multikulturell kompetanse til aktuelle temaer. Med dette som bakteppe prøver jeg i denne oppgaven å svare på følgende problemstilling:
Hvilke kulturelle forutsetninger jobber representanter for vårt eget offentlig hjelpeapparat ut fra, og hvordan forstår de kompetent rådgivning i forhold til minoritetsfamilien?
METODE:
Problemstillingen søkes besvart både gjennom en teoretisk og empirisk tilnærming. Med en antakelse om at alle mennesker har like behov representerer humanistisk rådgivningsteori en universell tilnærming til rådgivningsprosessen, med stort nedslagsfelt. Særlig slik den er utformet hos Rogers, med vekt på relasjoner, gjør denne tilsynelatende anvendelig nettopp i forhold til minoritetsklienter fra mer kollektivistiske kulturer. Multikulturell rådgivning og terapi (MCT) er et sett av rådgivningsteorier som fra en mer moderat kulturrelativistisk tilnærming anerkjenner de klassiske rådgivningsteorienes plass. Samtidig hevdes det fra denne tilnærmingen at det er nødvendig med bestemte kompetansekrav som kommer i tillegg til de rådgiveren skal ha ervervet seg med utgangspunkt i tradisjonell rådgivningsteori.
Det empiriske grunnlaget baserer seg på til sammen 5 intervju med fagpersoner i BUP –systemet, med noe ulik faglig bakgrunn. De ulike teoretiske tilnærmingene danner grunnlaget for en diskusjon av temaet og sentrale begreper, og utgjør i tillegg tolkningsgrunnlaget for datamaterialet.
HOVEDKONKLUSJONER:
Langt på vei synes humanistisk rådgivningsteori å ha de nødvendige forutsetningene for å møte alle klienter på en likeverdig måte. Ved å henvende seg til individet , og med sitt ressursperspektiv er den påminnelse for rådgivere om at også familier med annen kulturell bakgrunn enn den norske har iboende ressurser som rådgiveren holdes ansvarlig for å hente.
Teoriens begrensninger ligger først og fremst i hvordan denne tolkes og anvendes. Særlig kravet til kulturell sensitivitet som stilles fra multikulturell teori kan være en utfordring for rådgivere som jobber med utgangspunkt i humanistisk rådgivningsteori. Uten en mer liberal holdning til sitt teoretiske grunnlag og arbeidsmetoder vil rådgiveren kunne risikere at flere minoritetsfamilier oppfatter dette tilbudet som i beste fall irrelevant for sin situasjon. Kulturell sensitivitet forutsetter å ha de nødvendige holdningene slik de er tolket av Rogers, men også kunnskap om kulturelle prosesser, og fleksible arbeidsmåter og metoder som er utviklet i tråd med denne kunnskapen. Dette er mer enn for eksempel Rogers var villig til å innrømme. Minoritetsfamilier som gruppe har altså unike problemstillinger og behov som man må ta på alvor og jobbe systematisk i forhold til, noe selv de fagfolk som gir uttrykk for at kulturelle problemstillinger er overdrevet erkjenner. På den ene siden har alle informantene stor tro på faget sitt, og kan sies å ha en mer universalistisk tilnærming til rådgivningsprosessen. Samtidig viser de at de har tilegnet seg mye av kulturell kompetanse slik den etterlyses fra en mer kulturrelativistisk tilnærming. De har de nødvendige holdningene Rogers setter som krav til kompetent rådgivning, og de viser et reflektert og bevisst forhold til sitt eget verdigrunnlag og hva dette kan medføre av stereotyper. De er også oppmerksomme på at minoritetsfamilier som gruppe kan ha andre forventninger til hjelpeapparatet og flere og andre typer behov som er viktige å kartlegge når hjelpeprosessen skal planlegges. Samtlige advarer mot å putte denne gruppen i tradisjonelle kulturelle båser. Andre variabler som familiens tidligere og nåværende SES, by/land forskjeller, utdannelsesnivå og oppholdstid i Norge kan i følge informantene ofte ha større betydning for hvordan hjelpetjenester blir forstått og brukt, enn familiens etniske bakgrunn. I mange tilfeller er kan forskjellene innen en bestemt etnisk gruppe være større enn forskjellene mellom den tradisjonelt norske og minoritetsfamilien.
Kompetent multikulturell rådgivning handler altså om å jobbe mer aktivt mot etablerte rutiner. Evne og vilje til å omstille seg kan i denne settingen innebære en utvidet forståelse av rådgivers hjelperrolle. I noen tilfeller kan dette bety en mer aktiv involvering med minoritetsfamilier i deres miljøer for å skaffe seg førstehåndsinformasjon om deres situasjon. Denne kontakten forut for den første samtalen i mer strukturert form kan også være nyttig for å skape tillit til denne gruppen, og dermed mykne opp overgangen til de arbeidsmåter og metoder hjelpeapparatet vanligvis bruker. Selv om humanistisk rådgivningsteori har ansvarsgjøring av klienten som det primære målet, kan arbeid med klienter tilsi at rådgiveren i en fase av denne prosessen faktisk må overta noe av dette ansvaret for klienten. Når klienten er minoritetsfamilien kan det medføre at rådgiveren må være forberedt på å overta både mer av dette ansvaret og over lengre periode enn han kanskje er vant til med andre klienter. Alle informantene mener også at det å etablere et tillitsfullt forhold tidlig i hjelpeprosessen er særlig viktig nettopp i arbeid med denne målgruppen. Også Multikulturell rådgivningsteori gjør rådgiveren oppmerksom på at måten tillit og troverdighet kommuniseres til minoritetsklient, og ikke bestemte teknikker er avgjørende for hvorvidt hjelpeapparatet og rådgiveren vil oppleves som relevant kilde til hjelp (D.W. Sue & Sue 1990).
Informantene bekrefter underbruk av psykologiske hjelpetjenester fra denne klientgruppen, men forklarer dette forskjellig. For å senke inngangsterskelen og holde på klienter som allerede befinner seg i hjelpeprosessen synes generelt rådgiverens erfaring og informasjon –og motivasjonsarbeidet i forkant av den første timen å være av stor betydning. Individuell erfaring er viktig, og kan kanskje til en viss grad kompensere for en manglende kunnskap om kulturelle prosesser. Samtidig er det slik at ikke alle rådgivere har denne erfaringen og samfunnet endres raskt. Slik vil ettervert også de mer erfarne trenge en oppdatering og utvidet teoretisk forståelse av kulturelle problemstillinger som har betydning for hvordan hjelpetjenester nyttiggjøres.
Rådgivning i forhold til minoritetsfamilier
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/pfi/2005/33605/33605.pdf
Utgitt år – 2005
Utgiver – UiO
Undertittel – En intervjuundersøkelse med ansatte i BUP
Språk – Norsk
Antall sider – 96
Dokumenttype – Masteroppgave