Denne oppgaven søker svar på to spørsmål. For det første hvorvidt norske regjeringers
forståelse av ”integrasjon” har endret seg i perioden 1974-2004, og for det andre om norske
regjeringers forståelse av ”integrasjon” kan etterspores i tiltak som settes i verk i samme
periode. Med andre ord: Gir integrasjonsforståelsen seg uttrykk i den praktiske politikken?
Som indikator på om integrasjonsforståelsen kan etterspores i den praktiske politikken (tiltak),
har jeg valgt å se på språkopplæringstiltak. Språkopplæringstiltak er i denne sammenhengen
nærmere avgrenset til å gjelde tiltak rettet mot grunnskolebarn og voksne og er valgt som
indikator fordi det kan vise til både opplæring i morsmål og opplæring i norsk. Språkopplæringstiltak
omfatter slik sett elementer både av vedlikehold av eget språk (og dermed
egen kultur) og av tilpasning til det norske samfunn – begge viktige aspekter ved integrasjonsbegrepet.
Språkopplæringstiltak kan i denne sammenhengen betegnes som særskilte tiltak som
rettes mot innvandrere med tanke på å integrere disse i det norske samfunn. I en velferdsstat
som den norske, som preges av stor grad av universell orientering der rettigheter er knyttet til
samfunnsborgerskap og ikke til økonomiske behov, kan imidlertid det å rette tiltak mot
særskilte målgrupper by på problemer. Man kan si at det oppstår et dilemma, eller en
spenning, mellom særskilte og universelle ordninger i slike velferdsstater. For å belyse og
analysere ordningen med særskilte språkopplæringstiltak rettet mot innvandrere, vil teoriene
til Richard Titmuss og Karin Borevi anvendes.
Med morsmålsopplæring som indikator bringes analysen så opp på et overordnet nivå
når det undersøkes om det har skjedd endringer i måten norske regjeringer har forholdt seg til
minoriteter på i perioden 1974-2004. Dette analyseres med utgangspunkt i følgende to dimensjoner,
eller variabler: ”forestilling om den nasjonale identiteten” (etnisk forestilling – sivil
forestilling) og ”hvordan staten forholder seg til etnisk ulikhet” (fremmer minoritetskulturer –
fremmer ikke minoritetskulturer). I følge Karin Borevi kan disse settes sammen til fire idealtypiske
måter for staten å forholde seg til innvandrere på, og med bakgrunn i disse undersøker
oppgaven på hvilken måte den politikken Norge har ført overfor innvandrere i perioden 1974-
2004 kan karakteriseres. Dette analyseres ved hjelp av bl.a. Kymlickas og Youngs teorier.
Denne undersøkelsen er basert på dokumentanalyse av foreliggende dokumenter,
hovedsakelig stortingsdokumenter (stortingsmeldinger og odelstingsproposisjoner), rundskriv
og strategi- og handlingsplaner fra den perioden som studeres. Dette materialet synes å vise at
både integrasjonsforståelsen og integrasjonstiltakene har endret seg. Stortingsmeldingene som
omhandler innvandring og integrasjon (fem stykker), viser at norske regjeringer gjennom de
siste tretti årene har forholdt seg til ”integrasjon” på forskjellige måter, selv om samtlige
meldinger som undersøkes har det til felles at de omtaler innlemmelse eller inkludering av
innvandrere i det norske samfunn, og at det påpekes at slik inkludering kan eller bør skje uten
tvang om oppgivelse av egen kultur. Det synes å ha skjedd en endring fra det jeg kaller en
tradisjonell integrasjonsforståelse, som søker å ivareta både ”vedlikeholdsaspektet” og
”tilpasningsaspektet” i integrasjonsbegrepet, til det jeg kaller en reformert integrasjonsforståelse
preget av fokus på like muligheter for deltakelse i det norske samfunn.
For at den tradisjonelle integrasjonsforståelsen kan sies å være fulgt opp i praksis, må
begge de nevnte aspektene kunne etterspores i tiltakene (morsmålsopplæring og
norskopplæring), noe som syntes problematisk i praksis bl.a. grunnet mangel på
morsmålsinstruktører. Den reformerte integrasjonsforståelsen, derimot, synes å være enklere å
følge opp i praksis idet regjeringen med bakgrunn i en slik forståelse i alt overveiende grad
kan vektlegge norskopplæring. Et spørsmål som melder seg er derfor om den
integrasjonsforståelse som her ligger til grunn, fortjener betegnelsen ”integrasjon” i
tradisjonell forstand. I tillegg til disse to integrasjonsforståelsene, inntar én stortingsmelding
det jeg kaller en mellomposisjon. Denne har i seg trekk fra den tradisjonelle
integrasjonsforståelsen, samtidig som den peker fram mot den reformerte. Det samme synes å
gjelde måten denne stortingsmeldingen følges opp (eller egentlig forskutteres, gjennom
Mønsterplan for grunnskolen, M87).
Det er vanskelig å konkludere endelig i forhold til oppgavens andre hovedspørsmål på
bakgrunn av det datamateriale som her er tatt utgangspunkt i. For å danne seg et så komplett
bilde som mulig av i hvilken grad integrasjonsforståelsen er fulgt opp i praktisk politikk, bør
indikatorer fra flere samfunnsområder trekkes inn i undersøkelsen. Eksempler på slike indikatorer
kan være bolig- og arbeidstiltak, statlige bidrag til innvandrerorganisasjoner, støtte til
film og litteratur på minoritetsspråk o.l. Fordelen med språkopplæring som indikator er
imidlertid at den fanger begge aspektene som så å si er ”iboende i” integrasjonsbegrepet
(vedlikehold av egen kultur – tilpasning til nytt samfunn).
Norsk integrasjonspolitikk gjennom 30 år
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/iss/2005/26626/integrasjon.pdf
Utgitt år – 2005
Utgiver – UiO
Undertittel – en studie av integrasjonsforståelse og språkopplæringstiltak
Språk – Norsk
Antall sider – 119
Dokumenttype – Masteroppgave