Hilde Lidén, Anja Bredal og Liza Reisel
Den foreliggende studien belyser omfang, årsaker til og konsekvenser av lengre utenlandsopphold for barn med innvandrerbakgrunn. Arbeidet er gjort på oppdrag av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som etterspør kunnskap om hvordan barn og ungdommer med utenlandsopphold lykkes i skolegang, utdanning og yrkeskarriere, og hvordan de mestrer tilværelsen etter retur til Norge. Den kvalitative studien omfatter intervjuer av barn og foreldre, utført både i Norge, Pakistan, Kenya og Somalia. Videre er skoler og skolemyndigheter i Norge og de aktuelle landene intervjuet. En dokumentstudie har tatt for seg den offentlige debatten om lengre utenlandsopphold for barn, samt
aktuelt regelverk.
Omfangsstudien
Omfangsstudien har undersøkt utflyttinger og retur for de 15 landene med flest bosatte barn per 1.1.2012. Denne viser at det er høyest antall utvandrede/ikke-returnerte barn med bakgrunn fra Somalia, Kosovo og Pakistan. Disse landgruppene har også høyest barnebefolkning. Hvis vi ser på andel av barnebefolkningen som har utvandret, skiller Somalia seg ut med 13 prosent utvandrede/ ikke-returnerte barn, mens 6 prosent av barn med bakgrunn fra Pakistan er utvandret og ikke-returnerte. For Iraks del utgjør denne kategorien 5 prosent. Når det gjelder retur til Norge hadde omlag 40 prosent av alle barn som utvandret i 2004 og 2006 returnert pr 1.1 2012. For barn med bakgrunn fra Pakistan og Irak lå andelen på ca 50 prosent, mens for barn med bakgrunn fra Somalia lå den på ca 25 prosent.
Registreringen av utflyttinger i Folkeregisteret er ikke komplett, og vi har derfor gjort en supplerende analyse av barnetrygddata. Denne viser at en del barn i skolealder er registrert som bosatte, men hvor de ikke lenger får utbetalt barnetrygd. I denne kategorien vil det inngå barn som oppholder seg i utlandet mer enn 6 måneder, men som av ulike grunner ikke er registrert som utflyttet. Barn med bakgrunn fra Somalia har et relativt høyt antall i denne registreringen.
Andelen barn som flytter til Pakistan er gått noe ned siden 2004. Utflytting av barn med bakgrunn fra Somalia har økt, selv om færre flytter til Somalia nå enn i 2004. De ulike mønstrene kan både skyldes ulik botid i Norge og endringer i holdninger til utenlandsopphold.
I tillegg til opprinnelseslandene flytter en relativt stor andel barn til Storbritannia og andre skandinaviske land. Blant barn med bakgrunn fra Somalia er det mest vanlig å flytte til Storbritannia, deretter Kenya, Somalia og Egypt. Blant barn med bakgrunn fra Pakistan er det mest vanlig å flytte til Pakistan, dernest til Storbritannia.
Det er generelt flest barn med norsk statsborgerskap som flytter ut, bortsett fra blant de aller yngste. Det er også en litt høyere andel barn under 9 år som flytter ut enn barn som er litt eldre. Det er generelt små
kjønnsforskjeller blant utvandrede barn.
Mange barn er registrert utflyttet uten foreldrene sine. I 2010 utgjorde dette 59 prosent for barn med somalisk bakgrunn og 51 prosent av de med pakistansk bakgrunn. Vi kan ikke ut fra det slutte om de reelt bor alene i utlandet eller ikke, fordi foreldre kan ha flyttet ut før eller etter barnets utflytting.
Erfaringer med utenlandsopphold
Den kvalitative studien kan vise til sammensatte erfaringer med utenlandsopphold. Delstudiene med barn og foreldre med bakgrunn fra Pakistan og Somalia viser at familiens motivasjon for utenlandsopphold kan deles inn i fire kategorier: Familieanliggender, skolegang, styrke kulturell og religiøs forankring, disiplinering. Ofte er det flere årsaker til at et barn eller familien har et utenlandsopphold.
Erfaringene med utenlandsopphold er sammensatte. Mange mener oppholdet har hatt positiv betydning for dem selv, men anbefaler ikke dette for andre. De peker særlig på omkostningene med å tilpasse seg nytt undervisningsspråk, skolesystem og kulturelle koder. De mener barn ikke må tvinges til et utenlandsopphold mot eget ønske og ikke bo alene uten familien. Kvalitet i skoletilbudet er også helt avgjørende for barnets utbytte på sikt. Informantene med pakistansk bakgrunn er mest kritiske, men også de med somalisk bakgrunn har klare motforestillinger til utenlandsopphold. Likevel mener flere av disse at de har fått sterkere motivasjon for å ta utdanning, også de som var skolesvake elever da de reiste ut. Utenlandsoppholdet har gitt en sterkere identitet som norsk-somalier og de verdsetter enda mer sikkerhet, velferd og gratis utdanningsmuligheter i Norge ved retur.
Også informanter med pakistansk bakgrunn framhever positive aspekter knyttet til identitet og tilhørighet, men en del synes det har vært krevende å kombinere en oppvekst og skolegang i de to landene. Flyttingen åpner også muligheter, særlig for de som mestrer skolen. Flere sier at de selv har klart seg bra, fordi de er skoleflinke og flittige, men forteller også om søsken og søskenbarn som har hatt det vanskelig, der summen går i minus. Når de returnerer til Norge er manglende norskkunnskaper en hovedutfordring. Dette funnet er i tråd med Høyskolen i Oslos studie fra 2006
I Pakistan går barna i all hovedsak på private skoler, både engelskog urduspråklige. Også en del barn som oppholder seg i Kenya går på privatskoler, enkelte av disse familiene benytter seg av internatskoler. Familier med barn i Somalia som prioriterer skolegang, sender barna på privatskoler, de fleste av disse er engelskspråklige. Andre lar barna gå på lokale skoler, disse skolene kjennetegnes bl.a. av lav materiell
standard. Både i Kenya og Somalia går en del barn enten bare på koranskole eller de har lite eller ingen skolegang under oppholdet. Privatlærer ser ut til å være avgjørende for at barna innfrir familiens skoleambisjoner.
Studien bekrefter at en del foreldre bruker utenlandsopphold som en måte å få mer kontroll over egne barn, som en løsning på familiekonflikter eller på atferdsproblemer. Slike opphold er gjerne ufrivillige, men ikke alltid. Denne praksisen er stigmatisert både i pakistansk og somalisk sammenheng, og de aktuelle landenes skoler og skolemyndigheter fraråder slike strategier. Særlig i Somalia opplever ungdom som oppholder seg alene hos slektninger at de har et dårlig omdømme.
Myndighetenes erfaringer og ansvar
Norske rektorer er særlig bekymret for de kortere oppholdene som til sammen kan gi mye fravær. Inntrykket er at foreldrene er bedre informert om regelverket, og at de søker om permisjon, men en del blir borte lenger enn innvilget. Også lengre utenlandsopphold er kjent i norske skoler. Skolelederne kan ha forståelse for foreldres ønske om å styrke barnas tilknytning til opprinnelseslandet, men jevnt over er de skeptiske og mener barna taper både læringsmessig og psykososialt. De er særlig opptatt av språkutviklingen.
Norske myndigheters ansvar og muligheter for å bistå barn og unge som oppholder seg ufrivillig i utlandet blir drøftet i rapporten. Dette tema berører flere rettslige og institusjonelle utfordringer og gråsoner. Det gjelder særlig når barnet befinner seg i land som ikke har barnevern og der barns rettigheter generelt står svakt. Opplæringslovens og barnevernlovens geografiske virkeområde og tilknytningsprinsipp drøftes. Studien anbefaler en utredning av norske myndigheters forpliktelser overfor sårbare barn og unge som tvinges å flytte til utlandet.