Stina Svendsen, Berit Berg, Veronika Paulsen, Marianne Garvik og Marko Valenta
Denne kunnskapsoppsummeringen om enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger er utarbeidet på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Arbeidet har foregått i perioden desember 2017 til mars 2018. Ambisjonen har vært å gi en mest mulig oppdatert oversikt over forskningen på enslige mindreårige det siste tiåret (2007-2017), både for å presentere og vurdere den eksisterende kunnskapen på feltet, og for å identifisere kunnskapshull og områder som har behov for videre forskning. Vi har gjennomført omfattende litteratursøk med hovedfokus på publikasjoner relatert til enslige mindreårige i Norge. I tillegg har vi inkludert enkelte publikasjoner fra andre nordiske land. Vi har valgt å inkludere forskning som omhandler alle faser i arbeidet med gruppa – både mottaksfasen og bosettings- og integreringsfasen.
Denne kunnskapsgjennomgangen viser at forskningen på enslige mindreåriges situasjon, både i asylsøkerfasen og etter bosetting, var ganske begrenset frem til 2010, men at temaet har fått mer fokus de siste årene. Kunnskapsoversikten viser også at enkelte deler at dette feltet er langt bedre dekket enn andre. Ett eksempel er de enslige mindreåriges situasjon i mottaksfasen. Det er et mål at bosetting av enslige mindreårige skal skje innen tre måneder etter at de er innvilget oppholdstillatelse, og lang ventetid i asylmottak/på omsorgssenter er forbundet med en rekke utfordringer. En del av forskningsbidragene som fokuserer på mottaksfasen undersøker levekår i mottak og ser på ulike aspekter ved boforhold, skole-, aktivitets- og tjenestetilbud. Andre studier er mer spesifikke og konsentrerer seg om enkelte tema som for eksempel informasjonsarbeid, rettssikkerhet og barns rett til å bli hørt. Noen studier fokuserer i første rekke på den utøvende omsorgen i mottakene og enslige mindreåriges oppfølgingsbehov. Skole peker seg ut som en særlig viktig arena for asylsøkende barn. Det er relativt få undersøkelser som gir en detaljert analyse av enslige
mindreåriges migrasjonserfaringer, og tiden før migrasjonen. Det er også få studier som fokuserer på forsvunnede enslige mindreårige, samt på erfaringer til ungdommer som blir uttransportert eller som returnerer via returprogrammer til hjemlandet.
Kunnskapsoversikten viser at et økende antall undersøkelser fokuserer på asylsøkeres og flyktningers helse, og særlig psykisk helse er et av de dominerende områdene innen forskningen om enslige mindreårige flyktninger. Det finnes en rekke studier som fokuserer på forekomsten av psykiske helseproblemer blant enslige mindreårige, og som viser at det er en overrepresentasjon av posttraumatiske stresslidelser (PTSD), depresjon og angst blant flyktninger generelt og i denne gruppa spesielt. Fokus i disse studiene er først og fremst på sårbarhet og risikofaktorer. De seinere årene har det imidlertid kommet flere studier som i større grad har et ressursfokus, og begreper som resiliens og mestring supplerer et ensidig traume- og sykdomsfokus. Selv om forskningen på enslige mindreåriges levekår, helse og psykososial situasjon etter hvert er ganske omfattende, vet vi relativt lite om utviklingen over tid. Vi vet mye om mottaks- og bosettingsfasen, men lite om hvordan traumatiske opplevelser i forbindelse med flukt og eksil påvirker den videre integreringsprosessen eller veien inn i voksenlivet.
Overgangen fra mottaksperiode til bosetting i en kommune er en viktig fase i enslige mindreåriges liv, og en fase som krever innsats på mange områder. Samtidig står kommunene fritt til å velge hvilke bo- og omsorgstilbud de vil tilby enslige mindreårige, og kvaliteten på tilbudene avhenger av både tilgjengelig tiltaksvifte og kommunens tjenestetilbud innen skole, helse og fritid. Det handler om å finne gode helhetlige løsninger som dekker den enkelte enslige mindreåriges behov på ulike livsområder. Overgangen fra mottak og omsorgssentre til bosetting i kommunene er et område som framstår som underforsket. Det fins overraskende få rapporter som belyser denne overgangen på en helhetlig måte. Kunnskapsoversikten viser også at det er begrenset forskning om de enslige mindreåriges bo- og omsorgssituasjon etter bosetting, og om de ulike tiltakene og løsningene som tilbys har ulike konsekvenser for ungdommenes videre utvikling. Kunnskapsoppsummeringen viser at det finnes noe forskning på barnevernets arbeid med bosetting av enslige mindreårige, samt beskrivelser av ulike boløsninger og kommunale tiltak, men vi finner lite forskning som vurderer eller beskriver det faglige eller miljøterapeutiske innholdet i de ulike tiltakene.
Grunnleggende kvalifisering er en sentral forutsetning for at enslige mindreårige flyktninger skal kunne delta i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv. Samtidig vet vi at mange av de enslige mindreårige flyktningene ankommer Norge relativt sent i skoleløpet, kanskje med lite eller ingen skolegang fra tidligere. Denne gruppa vil kunne møte store utfordringer i det norske utdanningssystemet, både når det gjelder muligheter til å tilegne seg kunnskap og når det gjelder gjennomføringsgrad. Kunnskapsgjennomgangen viser at mye av forskningen om skole og minoritetselever kan kobles til implementering og bruk av læreplaner, kartleggingsverktøy og læremidler i arbeidet med minoritetsspråklige elever. I tillegg har forskningen om minoritetsspråklige elever i skolen ofte et generelt fokus, og sier lite om utfordringene enslige mindreårige som særegen gruppe står overfor. Vi finner veldig lite forskningsbasert kunnskap om skoletilbud til ungdom som kommer i alderen 16-18 år, altså etter skolepliktig alder, og som gjerne får tilbud gjennom voksenopplæringssystemet. Det er en del studier som ser på overgangene til videregående skole, og på frafallsproblematikk knyttet til minoritetsspråklige elever. Skolen er en av de viktigste arenaene for enslige mindreårige, ikke bare for læring, men også for sosialisering. Dette gjenspeiles i noe av forskningen som ser på skolens rolle som inkluderingsarena.
Enslige mindreårige er i gjennomsnitt 15-16 år når de bosettes, noe som betyr at for mange av dem kommer overgangen til voksenlivet relativt raskt etter bosetting. De har hatt kort tid på å etablere relasjoner og få tilhørighet til nærmiljøet før overgangen inntreffer, noe som gjør temaet overgang til voksenlivet til et sentralt tema. Det foreligger imidlertid lite forskning på dette området, både i Norge og internasjonalt. De få publikasjonene som konkret omhandler overgangen til voksenlivet for enslige mindreårige er i første rekke statistiske målinger av hvordan det går med enslige mindreårige i voksenlivet målt på tradisjonelle overgangsmarkører. Det er samtidig lite kunnskap om de store variasjonene mellom kommunene når det gjelder hvorvidt ungdommene får ettervern, hvor lenge ungdommene får ettervern og hvilke ettervernstiltak de får. Kompleksiteten i overgangen til voksenlivet for denne gruppa er lite belyst, blant annet når det gjelder hvorvidt og på hvilken måte enslige mindreårige har behov og utfordringer som skiller seg fra andre grupper, både ungdommer generelt og ungdom i barnevernet.
Rapporten avsluttes med et kapittel der vi oppsummerer det vi ser som hovedfunnene fra forskningen på de ulike livsområdene. Avslutningsvis peker vi dessuten på kunnskapshull på de ulike områdene, samt gir anbefalinger til videre forskning. Kunnskapsgjennomgangen viser at det er både er tema og perspektiver som i liten grad er belyst i eksisterende forskning. På et overordnet nivå savnes blant annet forskning som belyser endringer i rammebetingelser. Dette gjelder alt fra hvordan det internasjonale migrasjonsbildet og forpliktelser som følger av dette påvirker situasjonen for enslige mindreårige i Norge, til nasjonale endringer i politikk, lovregulering og økonomiske rammer. Perspektiver som framstår som fraværende eller lite belyst, er i første rekke de enslige mindreåriges egen stemme. Selv om dette ikke er et perspektiv som er totalt fraværende, framstår kunnskapen som både mangelfull og fragmentert. Det savnes også et tydeligere mestringsperspektiv. Vi vet ganske mye om de psykososiale belastningene, men det trengs mer forskning som får fram den enkeltes potensial og ressurser – ofte omtalt som et styrkeperspektiv. Oppsummert savner vi også forskning som fanger opp enslige mindreåriges situasjon i et longitudinelt og helhetlig perspektiv. Å ha et helhetsperspektiv handler om å så se både problemer og ressurser, det handler om å se både fortid, nåtid og framtid, og det handler om å se ulike livsområder. Det også behov for mer forskning som får fram variasjonsbredden i gruppa – både med hensyn til kjønn, etnisitet og klasse mm, og hvordan disse faktorene påvirker eller forsterker hverandre – i forskningen ofte omtalt som interseksjonalitet.