Denne rapporten er en kartlegging av offentlige anskaffelser av tolketjenester. Rapporten beskriver tolkemarkedet, hvordan det er organisert, hvilke aktører som finnes og hvilke tjenester de yter.Tolker er hovedleverandør av tjenesten tolking, men de private formidlerne som deltar i anbudskonkurranser, er hovedleverandør av tjenesten formidling. Offentlige virksomheter er helt avhengige av formidlerleddet for å skaffe tilgang på tolketjenester, men i offentlige anskaffelser blir ikke formidlingstjenesten prissatt.
Tolkemarkedet er et lite, umodent marked med mange særtrekk som utgjør spesielle rammebetingelser for innkjøp av tolketjenester. Disse handler bl.a. om at tolkemarkedet er lite og komplekst, etterspørrerne av tolketjenester er svært ulike, det finnes ingen minstesats eller lønnsregulativ for tolker, det er mangel på kvalifiserte tolker og ikke full enighet om hva en kvalifisert tolk er.
Kartleggingen viser at det er generelt lite kunnskap om tolkemarkedet blant innkjøpere, og mangelfull informasjon om offentlige anskaffelser av tolketjenester. Det er i hovedsak leverandørmarkedet som er innkjøpernes kilde til informasjon om både tolkemarkedet og anskaffelser av tolketjenester. Manglende kompetanse om tolkefeltet til tross, de fleste oppdragsgivere vet at kvalitet i tolkingen er viktig, men mangler de nødvendige virkemidlene, i hovedsak økonomi og fagkunnskap, til å sikre det. Resultatet er konkurransedokumenter preget av mange, og ofte unødvendige og urealistiske krav til både leverandør og leveranser. Vi ser også at innkjøpere sliter med å finne gode og målbare tildelingskriterier som går på kvalitet, og gjøre gode og reelle vurderinger av tilbudene de mottar i konkurranser. Her er det behov for informasjon og veiledning.
Kartleggingen har identifisert to ulike konkurranseformer eller prisstrategier, der fokus på (laveste) pris den vanligste. Denne vurderer vi som mindre formålstjenlig. For sterk vektlegging av pris øker risikoen for dårlig kvalitet på tolketjenestene, samt for sosial dumping. For å sikre anstendige lønn- og arbeidsforhold til tolkene tar stadig flere i bruk den andre prisstrategien, fast pris til tolk. Denne er mer egnet, men har også utfordringer knyttet til seg. Hvem setter prisen og hvilket nivå er rimelig og nødvendig for å nå formålet med innkjøpet – effektive tolketjenester av god kvalitet.
Gjennomgående for begge konkurranseformer er manglende forståelse og fokus på de andre komponentene i prisen. Å sikre tilgang på kvalifisert tolk over tid handler om mer enn tolkens timelønn. Formidling, organisering, logistikk og teknologi er helt nødvendige komponenter som også må ivaretas og innarbeides i prisen.
Målet med offentlige anskaffelser er effektive tolketjenester av høy kvalitet. Denne ordlyden går igjen i de aller fleste anbudsdokumenter vi har lest. Med dagens praksis når vi ikke denne målsettingen.Tvert imot har dagens anbudspraksis bidratt til å etablere et marked som ingen aktører er tjent med, verken tolkene, virksomhetene eller formidlerne – og aller minst sluttbrukerne.
IMDi mener det er mulig å forbedre anbudspraksisen og sikre bedre tolketjenester, og har identifisert to innsatsområder som på kort sikt vil kunne bidra til det. Disse er rettet spesielt mot innkjøp gjennom offentlige anskaffelser og handler om informasjon og kunnskap, og erfaringsdeling og dialog. Under hvert område gir vi konkrete anbefalinger. Vi har lagt vekt på at anbefalingene skal være generelle og kunne passe alle virksomheter og innkjøpere uavhengig av deres behov og tilgang på ressurser.
Samtidig er det viktig å understreke at tolkemarkedet er umodent og preget av en rekke utfordringer, rammebetingelser, som ikke kan endres på kort sikt. Dersom bruk av kvalifisert tolk skal øke vesentlig og vedvare på sikt, er det behov for å se nærmere på rammebetingelsene. I en slik innsats må bedre vilkår for tolkene stå sentralt.