Offentlige tjenester har plikt til å bruke tolk overfor personer med svake norskkunnskaper når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlige tjenester. Tolk brukes i stor utstrekning i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger. Programmet skal bidra til at deltakerne lærer norsk og får grunnleggende kvalifisering, slik at de blir rustet til å delta i det norske arbeidslivet og kan forsørge seg og sin familie, samt at de kan delta i samfunnet forøvrig.
I denne rapporten har vi sett på hvorvidt det er barrierer for bruk at kvalifisert tolk i introduksjonsprogrammet. Videre har vi sett på hvilke behov for veiledning i bestilling og bruk av tolk ansatte i flyktningetjenester og voksenopplæringer har. Avslutningsvis har vi drøftet hvilke konsekvenser manglende bruk av kvalifisert tolk har for kvaliteten på introduksjonsprogrammet.
For å undersøke dette har vi besøkt seks kommuner der vi har intervjuet ledere av henholdsvis flyktningetjenesten og voksenopplæringen, og arrangert fokusgrupper med ansatte ved de samme arbeidsplassene. For å få et bredere datagrunnlag, har vi også utført en spørreundersøkelse til ledere i flyktningetjenesten og voksenopplæringen. Datainnsamlingen har gitt oss et rikt materiale å analysere.
Ledere og øvrige ansatte i flyktningetjeneste og voksenopplæring er underlagt avtaler som er inngått mellom kommunen på sentralt plan med et privat tolkebyrå, eller at kommunen har en egen tolketjeneste. Ved utlysning av rammeavtaler for innkjøp av tolketjenester, har de ansatte som er brukere av tolketjenester som regel liten eller ingen innflytelse på hvilken leverandør som blir valgt. Ofte vil dette medføre at ansatte er pålagt å bestille fra disse, uavhengig av om de er fornøyd med kvaliteten på tolkene som leveres eller ikke. For mange kommuner vil derfor selve avtalen om tolkeleverandør være en organisatorisk barriere for bruk av kvalifisert tolk i introduksjonsprogrammet.
Vi finner at det er et stort sprang mellom hvordan myndighetene definerer kvalifisert tolk og hva mange ansatte i flyktningetjenesten og voksenopplæringer legger i begrepet. Mens myndighetene definerer kvalifisert tolk som å være kvalifisert til oppføring i Nasjonalt tolkeregister, svarer de fleste som jobber med introduksjonsprogrammet at kvalifisert tolk er personer som jobber i en tolketjeneste eller en privat leverandør av tolketjenester. Den manglende samstemmigheten på hva som er en kvalifisert tolk, kan vi se på som en kunnskapsmessig barriere.
Kun et fåtall av lederne oppgir at de pleier å undersøke kvalifikasjonene til tolkene. De overlater mye av den formelle kvalitetssjekken til tolketjenesten eller tolkebyråene og tar det for gitt at kommunene på sentralt hold har gjort denne avklaringen – at tolketjenesten eller tolkebyråene kun skal tilby kvalifiserte tolker. Mange forteller at de ikke blir tilbudt tolker som leverer tilstrekkelig gode tjenester. Erfaringene med mangel på innflytelse på muligheten for å bestille tolker som er tilstrekkelig kvalifiserte, framstår som å være den fremste erfaringsmessige barrieren for bruk av kvalifisert tolk i introduksjonsprogrammet.
Om lag halvparten av ledere av introduksjonsprogram og voksenopplæringer mener at kvaliteten på introduksjonsprogrammet svekkes ved manglende bruk av kvalifiserte tolker. De fleste oppgir at manglende bruk av kvalifiserte tolker i introduksjonsprogrammet kan føre til at deltakerne ikke får informasjon om sine muligheter eller rettigheter, eller at de ikke får medvirket i utformingen og oppfølging av sin individuelle plan. Flere påpeker også at manglende bruk av kvalifiserte tolker kan medføre at tilliten og relasjonen mellom deltaker og lærer/programrådgiver svekkes. Over halvparten mener at økt fokus på viktigheten av kommunikasjon via kvalifisert tolk kan føre til å øke bruken av kvalifiserte tolker i introduksjonsprogrammet. Andre tiltak som mange framhever, er økt tilgjengelighet på kvalifiserte tolker og mer opplæring og veiledning i bruk av tolk.
Vi finner at det er lite behov for veiledning i bestilling av bruk av tolk til ansatte i kommunale tjenester. De aller fleste kommuner er tilknyttet en tolketjeneste eller de har avtale med en privat tilbyder av tolketjenester. Tolketjenesten eller det private byrået har gjerne egne bestillingsrutiner som de selv gir opplæring i.
Veiledning i bruk av tolk, derimot, er det et ønske om fra de som jobber med introduksjonsprogrammet. Ansatte nevner både digitale ressurser, kurs og samtaleopplegg til interne møter.
Basert på funnene i studien anbefaler vi at IMDis videreutvikler sine digitale
veiledningssider ved å innrette dem mot tre spesifikke brukergrupper:
• Brukere av tolketjenester, som i introduksjonsprogrammet hovedsakelig er programrådgivere / veiledere i flyktningetjenesten og lærere i voksenopplæringssentre. Disse trenger veiledning og opplæring i hvordan bruke kvalifisert tolk. Spesielt nyansatte bør kunne finne det de trenger av informasjon og opplæring om bruk av tolk på sidene.
• Ledere av henholdsvis flyktningetjenesten og rektorer i voksenopplæringen gir sine ansatte føringer for omfang og bruk av tolk De står ofte for opplæringen og de er med på å gi føringer for når det bør benyttes telefontolk eller oppmøtetolk. Samtidig er det en viktig stemme inn i kommunens ledelse når det gjelder å sette premissene for tolketjenester i kommunen.
• Ansvarlige for inngåelse av avtaler i kommunene slik som innkjøpsansvarlige eller -avdelinger, bør ha tilgang til veiledning på IMDi.no for å kunne utføre anbudsprosesser for tolketjenester på en best mulig måte. Vi anbefaler derfor at det utarbeides standardiserte dokumenter til disse anbudsprosessene og standardkontrakter til inngåelse av rammeavtaler for innkjøp av tolketjenester, som er tilgjengelige på IMDi sine veiledningssider for bruk og bestilling av tolk.