Jon Horgen Friberg og Olav Elgvin
Hvordan opplever somaliske innvandrere møtet med NAV? Og hvordan er betingelsene for å utvikle gode brukerrelasjoner i dette møtet formet av de byråkratiske rammene for NAV-ansattes arbeid? Denne studien belyser hvordan møtet med en av de sentrale offentlige institusjonene i det norske samfunnet bidrar til å forme tillit og opplevelse av medborgerskap hos en marginalisert flyktninggruppe fra et land hvor staten kollapset for mer enn 20 år siden, og hvorav mange mangler grunnleggende utdanning fra hjemlandet og har lite erfaring med og liten tillit til offentlige institusjoner.
Intervjuene med somaliske NAV-brukere viser at mange opplever kommunikasjonen med NAV som vilkårlig, mistenkeliggjørende og bebreidende, samtidig som aktivitetene de pålegges gjerne oppleves som meningsløse og demotiverende. Mange er opptatt av at de mangler formell kompetanse og trenger hjelp med kvalifisering. Informantene er for eksempel gjennomgående svært positive til språkopplæring, og mange ønsker også kvalifisering i form av grunn- eller videregående skole, eller konkrete kurs og sertifiseringer som kan gi formell yrkeskompetanse. Men de fleste har hatt en opplevelse av at disse ønskene ikke blir imøtekommet, og at de i stedet blir pålagt aktiviteter som de selv ikke ser noen mening i. Informantene er særlig negative til ordningen med praksisplass i bedrift. Mange opplever dette som ren utnytting, uten at det gir dem økt sjanse for jobb. Mange har også hatt negative erfaringer med ulike typer AMO-kurs, som de synes virker lite relevante. Opplevelsen av å bli invadert, mistenkeliggjort og nedvurdert i kommunikasjonen med NAV og krav om aktiviteter som føles meningsløse, kombinert med stadige skuffelser i møtet med arbeidslivet, gir opphav til en konstant følelse av å bli ydmyket i NAV-systemet. Vanlige reaksjoner på denne følelsen synes å være tilbaketrekning, apati og sviktende motivasjon på den ene siden, og aggresjon og motvilje mot systemet på den andre.
Intervjuene med NAV-ansatte viser på sin side at mange av dem opplever somaliske innvandrere som en særlig vanskelig gruppe å jobbe med. Mens en del retter sin frustrasjon mot det de anser som kravstore og lite motiverte brukere, legger andre vekt på at de byråkratiske rammene og de tilgjengelige virkemidlene fungerer svært dårlig for denne brukergruppen. Tidspress og manglende kontinuitet i brukerrelasjonene går ut over forholdet til brukere som ikke er vant med skriftlig informasjon og byråkratiske rutiner, og nye målstyringsverktøy kan gå på bekostning av faglige skjønnsvurderinger. Flere legger vekt på at skillet mellom grunnopplæring på den ene siden, og såkalt arbeidsrettede tiltak på den andre, hvorav NAV kun skal tilby sistnevnte, fungerer dårlig for en brukergruppe som i stor grad mangler grunnleggende opplæring. Mange ansatte opplever at de «tvinges» til å sende personer på arbeidsrettede kurs og tiltak som de ikke regner med at brukerne vil få noe ut av. Samtidig har de ikke mulighet til å tilby mer grunnleggende utdanning og språkopplæring, noe som ville vært i tråd med deres faglige vurdering av hva brukerne trenger. Disse utfordringene gjelder ikke spesifikt i arbeidet med somaliske innvandrere, men rammer denne gruppen særlig hardt, fordi så mange mangler grunnleggende skolegang som følge av borgerkrig og statskollaps i hjemlandet.
Forholdet mellom NAV-ansatte og somaliske brukere kan forstås som en selvforsterkende ond sirkel, der et aktiveringsregime som i liten grad er tilpasset somaliske innvandreres særskilte behov, de somaliske brukernes reaksjoner på det de opplever som stadige ydmykelser i møte med systemet, og NAV-ansattes frustrasjon over det de opplever som vanskelige brukere, forsterker hverandre og bryter ned tilliten i relasjonen mellom dem. Det er grunn til å tro at dette også har negative konsekvenser for somaliske innvandreres forhold til offentlige institusjoner generelt og for deres muligheter til aktiv samfunnsdeltakelse. Avslutningsvis skisseres noen mulige implikasjoner av disse funnene.