Susanne Søholt
Aadne Aasland
Knut Onsager
Guri Mette Vestby
Innvandrere i Distrikts-Norge er tema for denne rapporten. ”Derfor blir vi her” er et prosjekt som fokuserer på hva som skal til for at flyktninger, arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere velger å bli boende i en distriktskommune og vurderer denne som et fremtidig bosted. Problemstillingen drøftes i lys av innvandrernes egne perspektiver og erfaringer. Prosjektet har hatt ambisjoner om å få fram de gjensidige relasjonene mellom innvandreren og innvandrerens familie på den ene side, og stedet, inkludert lokalbefolkning, næringsliv, myndigheter og sivilsamfunn på denannen. Mot denne bakgrunnen har prosjektet tatt sikte å besvare følgende spørsmål:
− Hvordan påvirkes trivsel og bolyst av om innvandrerne opplever å få brukt sine ressurser lokalt?
− Hva betyr egen deltakelse i lokalsamfunnet for opplevelse av bolyst?
− Hvordan opplever innvandreren å bli verdsatt og tatt i mot lokalt?
− Hvordan opplever innvandreren at det ligger til rette for å gjennomføre sitt/familiens livsprosjekt i den aktuelle distriktskommunen?
Tre casekommuner – i perspektiv
Undersøkelsen er gjennomført i tre distriktskommuner: Vestvågøy, Tynset og Haram. Disse representerer tre bo- og arbeidsmarkedsregioner med ulik geografi, næringsstruktur og sammensetning av innvandrerbefolkningen.
For å sette casekommunene og tematikken innvandrere i DistriktsNorge i perspektiv, gir vi først en kort oversikt over betingelsene i innvandrings- og integreringspolitikken, samt regelverk for flytting og innleie av arbeidskraft innen EØS-området, som legger rammer for hvem som får komme til Norge. Endringer i og økning i innvandringen til Norge siden 1970-tallet og endringer i innvandrernes flytte- og bosettingsmønster, viser hvordan innvandringsmønsteret og innvandrerne har tilpasset seg betingelsene for å komme til og bli del av det norske samfunnet. Innvandringen til Distrikts-Norge har økt proporsjonalt mer enn hva som har vært tilfellet i Oslo-regionen, selv om innvandringen totalt har økt. I
2010 var innflyttingen av innvandrere høyere enn utflyttingen i 409 av landets 430 kommuner. I casekommunene Vestvågøy, Tynset og Haram har det vært en svak befolkningsvekst som i stor grad
skyldes innvandring. Disse tendensene er et uttrykk for DistriktsNorges avhengighet av innvandrere for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. Det betyr igjen at stedskvaliteter i sammenheng med integrerings-, nærings- og distriktspolitikk blir vesentlig for at innvandrere skal velge å flytte til og bli boende i Distrikts-Norge.
Innfallsvinkel: Innvandrernes egne stemmer
I hver kommune er 9-10 representanter for innvandrerbefolkningen intervjuet. Både arbeidsinnvandrere, flyktninger og familieinnvandrere, med en stor variasjon i opprinnelsesland har
deltatt. Alle innvandrerne som ble intervjuet, har bodd i Norge i lengre tid, og et flertall snakker godt norsk. Videre har vi intervjuet representanter for lokale myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn for å få sette intervjuene inn i en bredere stedskontekst. Tilnærmingen sikter ikke mot statistisk representativitet, men mot å få frem et bredt spekter av synspunkter, argumenter og refleksjoner om hva som får innvandrere til å bli boende i Distrikts-Norge.
Lokale forhold påvirker bolyst
Innvandringen til norske distriktskommuner påvirkes av politikken for bosetting av flyktninger og av økonomiske konjunkturer og arbeidsmuligheter. Til sammen legger disse forholdene viktige føringer for innvandreres bosetting i distriktene. Innvandreres bolyst i Distrikts-Norge påvirkes dessuten av hva slags holdninger og praksiser til innvandring og integrering som dominerer lokalt.
Case-kommunene utviser stor variasjon med hensyn til hvordan de legger til rette for ulike kategorier av innvandrere i kommunen. Mens det i Haram er stort fokus på hvordan arbeidsinnvandrere kan bidra til økonomisk utvikling, er Tynset og særlig Vestvågøy, mest opptatt av å sikre gode levekår for kommunens flyktninger. Tynset gjør imidlertid mye for å fremstå som en internasjonal kommune for flere enn flyktninger. Flerkulturelt mangfold fremheves som en positiv stedskvalitet. Også Haram fremhever innvandrerne og det flerkulturelle mangfoldet som et gode for kommunen.
Opplevde positive og negative egenskaper ved
casekommunene
Når informantene blir bedt om å beskrive det de oppfatter som positive egenskaper ved stedet de bor, tar de tilsynelatende arbeid, bolig, materielle kår og den norske velferdsstaten for gitt. Det er barns oppvekstvilkår, trygghet, det rolige livet på bydga, et godt lokalmiljø, og vakker og ren natur som dominerer beskrivelsene. De negative egenskapene som blir trukket fram er stedets størrelse med få tilbud og møteplasser; vær, klima og mørketid; samt isolasjon, store avstander og savn av familie og andre man føler kulturell nærhet til. Dette skiller seg ikke så veldig fra hva nordmenn er opptatt av, men innvandrerne kan legge andre ting i disse begrepene enn det nordmenn gjør.
Arbeid ja, men…
Alle informantene hadde jobb da de ble intervjuet. Flere har redusert stilling, er vikarer eller midlertidig ansatt. Mange får ikke brukt kompetansen de har med seg fra sitt opprinnelsesland. De fleste uttrykker forståelse for at det er slik. Samtidig gir de uttrykk for at de ønsker å lære skikkelig norsk og videreutvikle sin kompetanse slik at de kan få mer interessante og bedre betalte jobber. De som har hatt mulighet til det har jobbet mye overtid for å bygge opp den materielle levestandarden. Deltakelse i arbeidslivet betyr mye for informantenes sosiale liv, samt for å lære norske sosiale og kulturelle koder. Det rapporteres om en opplevd konkurranse i arbeidsmarkedet mellom arbeidsinnvandrere, flyktninger og lavt kvalifiserte nordmenn. Lite blir gjort for å kartlegge hvordan kompetansen til arbeidsinnvandreres ektefeller kan nyttiggjøres i det lokale arbeidsmarkedet.
Selv om alle informantene hadde jobb, var arbeidsledigheten blant innvandrere høyere enn blant hele befolkningen i de tre casekommunene i perioden 2001-2011. Det har vært store svingninger, men ledigheten gikk ned fra 2010 til 2011. I 2011 var det var høyest ledighet blant innvandrerne i Haram og lavest i Tynset. Samtidig har Haram høyest andel og antall innvandrere av de tre kommunene. I tillegg hadde kommunen i 2011 et høyere antall innleide arbeidstakere enn registrerte fastboende innvandrere. Det viser hvordan konjunktursvingningene i verftsog supplymarkedet påvirker det lokale arbeidsmarkedet i Haram.
Eiebolig fremmer lokal tillit
Innvandrerne i undersøkelsen er sterkt motivert for å eie egen bolig. I praksis var det like vanlig å eie som å leie blant våre informanter. Ved å kjøpe bolig viser man at man har et langsiktig perspektiv med hensyn til å bo i kommunen, noe som inngir tillit hos lokalbefolkningen. Flere har opplevd problemer med å få banklån til boligkjøp på grunn av lav sikkerhet og krav til egenkapital. Det var lite kunnskap blant våre informanter om mulighetene for startlån fra Husbanken. Det ble rapporter om forskjellsbehandling på leiemarkedet. Når utleiere hørte aksent, medførte det at innvandrere ikke ble vurdert som leietaker. Nettverk og referanser lokalt blir da avgjørende.
Sosiale nettverk
Innvandrere med stort sosialt nettverk som inkluderer nordmenn, er de som trives best på stedet. Betydningen av å bli kjent med i hvert fall én nordmann lokalt er viktig for trivsel og videre integrering i lokalsamfunnet. Innvandrernes barn får jevnt over lett venner. Opprinnelsesland ser ut til å ha liten relevans for hvem som inngår i venneflokken. Likevel deltar de noe mindre i organiserte fritidsaktiviteter enn norske barn. Voksne har liten tid til sosial deltakelse på grunn av lange arbeidsdager, språkundervisning og oppfølging av familien. Deltakelse i kirken og annet religiøst liv oppleves positivt selv om mange ikke har egne organiserte religiøse samfunn lokalt. En del deltar i lokale lag og foreninger, særlig i idrett, men deltakelse i lokalpolitikken er mer uvanlig – selv om det i enkeltkommuner som Tynset finnes viktige rollemodeller. Så godt som alle informantene opprettholder
nettverk med personer i opprinnelseslandet og/eller i andre deler av verden. Gode og rimelige kommunikasjonsmuligheter, inkludert internett, betyr svært mye for sosial trivsel i disse tre kommunene.
”Å bli sett” – avgjørende for trivsel
Å bli sett som individ, ”å være noen”, har stor betydning for hvordan informantene opplever å bli møtt lokalt. Innvandrerne selv tror det er mye lettere å bli gjenkjent, å bli en person, å bli en som andre bryr seg om på et lite sted, enn i en stor by. Med få unntak har informantene et positivt inntrykk av nordmenn. De beskrives som vennlige, høflige og hjelpsomme. Samtidig gis det uttrykk for at nordmenn kan være reserverte, tilbakeholdne og ikke virkelig interessert i dem. Informantene merker lite til rasisme og diskriminering i lokalmiljøet, men noen opplever at lokale sosiale nettverk kan være tette, ekskluderende og vanskelig å komme på innsiden av.
Verdsetting – sentral stay faktor
Stay- faktorene, det som bidrar til folk blir boende der de bor, er forskjellige for innfødte og innvandrere. Lokalbefolkningen har en innebygget stay-faktor. De kan være oppvokst på stedet, har som oftest familie og sosiale nettverk og kjenner stedets muligheter og mangler. Tilflyttere, og i sær flyktninger og arbeidsinnvandrere, har sjelden et forhold til stedet før de flytter dit. Dersom kommunen og det lokale næringslivet ønsker at innvandrerne skal velge å bli boende, blir oppgaven å bidra til å skape stedstilhørighet. Verdsetting handler om anerkjennelse og om inkludering på individnivå. Man er like viktig som alle andre innbyggere i kommunen, selv om man er forskjellig. Erfaringer som påvirker
verdsetting og opplevelse av å bli inkludert kan koples til direkte møter mellom mennesker, til private og offentlige tjenester og til hvordan innvandrere blir omtalt i lokalpolitikken, av sentrale aktører lokalt som blant annet næringslivsledere, politikere og lokale media.
Fremtidsutsikter
Når det gjelder fremtidsutsikter, fastslår de fleste innvandrere vi snakket med, at de kan leve sitt liv som de ønsker der de bor. Dessuten, stedet har de kvaliteter som skal til for at de blir boende. De positive stedskvalitetene manifesterer seg for informantene over tid. Utvikling av meningsfulle relasjoner lokalt, bidrar til at flytting blir mindre sannsynlig ettersom botiden øker. Likevel er det relativt få som er helt sikre på at de kommer til å fortsette å bo i kommunen. Forhold som kan få betydning for fremtidige valg av bosted knytter seg særlig til barnas utdanning, å få brukt egen kompetanse og ressurser, arbeidsmarkedets utvikling lokalt, samt forhold i opprinnelseslandet.
Flytte fra
Nesten alle informantene kjenner innvandrere som har flyttet. De viktigste årsakene som ble oppgitt var følgende: barns skole og utdanning; flytte nærmere familie eller venner; at stedet ble for lite og storbyens status blant enkelte innvandrergrupper; muligheter for å praktisere egen religion og større nettverk av folk med samme kultur andre steder; samt muligheter for arbeid og å få brukt egen kompetanse. I Haram hadde hele grupper av innvandrere fra samme opprinnelsesland flyttet. Flytting er en
familiebeslutning, og hele familiens interesser blir tatt hensyn til når man bestemmer seg for å flytte. Noen angrer, og en del kommer tilbake. Mangelfull informasjon om vilkår knyttet til flytting og stedet man flytter til, kan medføre overdrevne forventninger til hvordan livet skal bli på det nye stedet.
Forskjeller
Ulike innvandrerkategorier har ulike tilpasninger. Størst forskjell mellom flyktninger og arbeidsinnvandrere kom til uttrykk i forbindelse med å skaffe den første jobben. Flyktninger kan ha fått bistand gjennom praksisplass m.m., mens arbeidsinnvandrere finner jobb selv. Videre er det forskjeller i hvordan de to gruppene etablerer seg med egen bolig. Med økt botid reduseres imidlertid forskjellene
mellom kategoriene. Muligheter for besøk i og fra opprinnelseslandet er størst for innvandrere fra Europa og minst for politiske flyktninger. Politiske flyktninger er dermed mer prisgitt lokale forhold i Norge fordi de ikke har samme valg knyttet til retur som arbeidsinnvandrere. Arbeidsinnvandrere uttrykker størst frustrasjon med norsk byråkrati og regelverk. Kjønnsforskjeller er betydelige i arbeidsmarkedet. Kvinners medbrakte kompetanse og ressurser blir dårligere kartlagt og sjelden tatt i bruk. Familiesituasjon har betydning for tilknytning til lokalsamfunnet; familier med barn har flere arenaer der de kan oppnå kontakt med lokalbefolkningen, samtidig som enslige har større behov for, og noen ganger bedre tid til, slik kontakt. Familier med barn er mindre mobile enn par uten barn og enslige, og potensialet for at familien blir boende er derfor større.
Forskjellige erfaringer med lokale myndigheter
Flyktninger og arbeidsinnvandrere har helt ulike erfaringer med lokale myndigheter. Mens flyktninger får oppfølging gjennom godt organisert flyktningtjeneste lokalt, opplever arbeidsinnvandrere at de er mer overlatt til seg selv. Familieinnvandrere har gjerne gode nettverk lokalt og opplever ikke dette savnet. Arbeidsinnvandrere etterlyser informasjon om etablering i arbeids- og boligmarked og forteller om møter med stivbent norsk byråkrati. Kommunene organiserer sitt arbeid over for innvandrere på ulikt vis, men en helhetlig tilnærming til kommunens innvandrere mangler. En godt fungerende hjemmeside i kommunen med informasjon om lokale tilbud og annet som innvandrere ofte har bruk for, verdsettes der dette eksisterer. En godt fungerende norskopplæring er nøkkel til at innvandrere skal fungere godt i lokalsamfunnet. Lokalt initierte og forankrede innovative prosjekter for å integrere kommunens innvandrere, har gitt positive effekter lokalt.
Innvandrernes råd til myndighetene
Informantene ga en rekke råd til lokale og nasjonale myndigheter om hva som bør gjøres for at innvandrere skal bli boende i norske distriktskommuner. Mange av rådene dreier seg om praktisk
tilrettelegging som vil gjøre det enklere å etablere seg lokalt. En rådgivningstjeneste der innvandrere og andre innflyttere kan henvende seg med ulike spørsmål, blir etterlyst. Målrettet arbeidsformidling, tilbud om tolketjenester, å gjøre det enklere for innvandrere å få lån til å kjøpe egen bolig, velkomstbrev fra kommunen og gratis språkkurs for alle, er forslag som ble nevnt. Det var forslag om å styrke den generelle distrikts- og samferdselspolitikken, mens andre ønsket endringer i norsk integreringspolitikk. Noen mente det beste rådet til myndighetene var å ikke innføre særordninger for innvandrere – vi vil greie oss på samme vilkår som nordmenn, hevdet disse.
Internasjonale distriktskommuner
Innvandring påvirker steders identitet og kvaliteter. I et innvandringsperspektiv er det særlig relevant hvordan lokal kultur i betydningen mentalitet, være- og samværsformer påvirkes. Samtidig bidrar innvandringen til Distrikts-Norge til å skrive stedenes samtidshistorie. Fra alle de tre kommunene trekkes det fram positive følger av innvandringen. Det hevdes at folk flest er blitt mer tolerante og åpne, og kommunene har blitt mer mangfoldige kulturelt og sosialt. I næringsliv og arbeidsmarked har
innvandrerne tilført både etterlengtet arbeidskraft og kompetanse og de har skapt egne arbeidsplasser. Nøkkelaktørene hevder at lokalsamfunnene, på hver sin måte, beveger seg i retning av positive, internasjonale kommuner. Innvandrerne fremhever at de trives. Samtidig trekker de fram erfaringer hvor det stilles spørsmål ved verdsetting og likebehandling basert på den enkeltes innvandrerbakgrunn og oppholdsstatus.
Selv om det lokale mangfoldet hovedsakelig oppleves som positivt så er det også utfordringer. Om man lykkes med å skape gode lokalsamfunn for alle dreier seg blant annet om forventninger til om man skal leve ”side om side eller sammen med” og ”bli lik eller kan være forskjellig”. Hvordan distriktskommuner tar i mot tilflyttere i sin alminnelighet, og folk som er litt annerledes i særdeleshet, kan være avgjørende for om de ender opp som videreflyttere, eller blir bofaste og del av lokalbefolkningen. Forventninger til og lokal praksis for integrering vil påvirke innvandreres bolyst, prege utviklingen av den internasjonale
kommunen og dermed også påvirke stedets attraktivitet for alle slags potensielle tilflyttere.
Lærestykker
Vi har identifisert følgende lærestykker om hva som er mulig å gjøre lokalt for å skape og opprettholde bolyst blant innvandrere. Lærestykkene kan være til inspirasjon for lokale politikere, myndigheter, næringsliv, sivilsamfunn og lokale ildsjeler. Lærestykkene må tilpasses lokale forhold og lokal løsningskompetanse. Noen lærestykker retter seg mot alle tilflyttere, mens andre gjelder alle innvandrere eller enkeltgrupper.
1. Tydelige verdier koplet med kommunale målsettinger
2. Skape arenaer for møter mellom innvandrere og lokalbefolkning
3. Presentasjon av ”Månedens innflytter” i lokale media, eller andre informasjonskanaler
4. Velkomstbrev til alle tilflyttere og målrettet informasjon på kommunens hjemmesider
5. Lokal rådgivningstjeneste for alle tilflyttere
6. Samarbeid mellom kommunen og næringsliv
7. Kartlegge utdanning og arbeidserfaring hos arbeidsinnvandreres ektefeller
8. Aktiv rekruttering til lag og foreninger
9. Tilbud om fadderordninger for alle nyankomne innvandrere
10. Markedsføre etablerte innvandreres positive erfaringer
11. Gratis/rimelig språkkurs til alle med innvandrerbakgrunn
12. Bedre og mer målrettet informasjon om startlån, bostøtte og annen tilrettelegging for boligkjøp
13. Overvåking av det lokale leiemarkedet for å hindre diskriminering
14. Tilbud om samtaler om fordeler og ulemper ved å bli boende eller flytte for flyktninger
15. Finne årsaker til og sette inn tiltak mot kjedemigrasjon