Olav Elgvin og Anne Skevik Grødem
I hvilken grad bestemmer norsk minoritetsungdom selv hvem de skal gifte seg med? Hvor representative er medieoppslagene om tvangsekteskap? Og når det gjelder de som har hatt liten innflytelse på eget valg av ektefelle – skiller livene deres seg fra livene til jevnaldrende som har opplevd større grad av frihet? Det er hovedspørsmålene i denne rapporten, som er den første rapporten i Norge som forsøker å bruke befolkningsundersøkelser til å si noe om omfanget av foreldreinvolvering i unge menneskers partnervalg.
Det at foreldre velger ektefelle for sine barn eller arrangerer ekteskap, er vanlig praksis i det som kan kalles kollektivistiske kulturer. Individualistiske kulturer, som dagens norske kultur må sies å være, avviser at andre enn de som faktisk skal gifte seg, skal ha innflytelse på partnervalget. Kollektivistiske tradisjoner foreskriver ofte en relativt streng arbeidsdeling basert på kjønn, mens individualistiske tenkemåter legger vekt på evner og interesse når arbeidet deles. Det er sannsynlig at den enkeltes «grunnorientering» langs disse dimensjonene også vil innvirke på livet som gift. Todelingen er likevel ikke uproblematisk. Mange føler at familien er en del av dem selv, og at det er naturlig og riktig at det inkluderende familiekollektivet bidrar når de søker å finne en livspartner. Høy grad av foreldreinvolvering i partnervalg oppleves dermed ikke nødvendigvis som et problem i seg selv. Vår oppgave har ikke vært å kartlegge et sosialt problem, men snarere å se på forskjeller mellom grupper og si noe om hvordan unge par med ulike utgangspunkter lever i Norge.
Vi har gjennomgått to større spørreundersøkelser som blant mye annet inneholder informasjon om hvordan unge med minoritetsbakgrunn har funnet ektefellene sine. Den ene er Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelsen blant unge med innvandrerbakgrunn 2006, som omfattet unge med innvandringsbakgrunn under 25 år. Den andre er Fafo-undersøkelsen Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier. Målgruppen for denne undersøkelsen var personer mellom 20 og 55 år, med bakgrunn fra Vietnam, Iran, Irak, Pakistan og Norge.
Begge disse undersøkelsene stilte spørsmål angående hvor stor innflytelse respondentene hadde hatt over valget av partner. I levekårsundersøkelsen til SSB lød det slik: «I hvor stor grad hadde du innflytelse på a) beslutningen om å gifte deg? b) valget av ektefelle?» Svaralternativene var «svært stor», «stor», «middels», «liten» og «svært liten». Fafos undersøkelse stilte spørsmålet slik: «Foreldre kan bidra på ulike måter når barna deres skal finne en ektefelle. Da du giftet deg, vil du si at … (a) du traff
beslutningen om hvem du skulle gifte deg med alene, (b) du traff beslutningen selv, men lyttet til hva foreldrene dine mente, (c) foreldrene dine traff beslutningen, (d) foreldrene dine traff beslutningen, men lyttet til hva du mente, (e) vet ikke, (f ) ingen av de foreslåtte, (g) vil ikke svare».
Spørsmålet i SSB-undersøkelsen har relativt stort frafall, og av dem som har svart, har flertallet svart at de hadde «svært stor» innflytelse. I Fafo-undersøkelsen er det minimalt frafall på dette spørsmålet, og respondentene fordeler seg på alle svaralternativene. Dette kan tyde på at det virker mindre provoserende å vektlegge samarbeid i familien enn å vektlegge individuell «innflytelse».
Hvem opplever mindre autonomi?
Landbakgrunn, innvandrerstatus og kjønn: En av de tydeligste effektene er landbakgrunn. I Fafo-undersøkelsen, som omfatter respondenter med norsk, pakistansk, vietnamesisk, iransk og irakisk bakgrunn, ser vi tydelige forskjeller. Blant de etnisk norske er det ingen som oppgir at de hadde liten autonomi i valget av ektefelle. Pakistanerne skiller seg klart ut, også blant de yngste respondentene (under 35 år). Blant de pakistanske innvandrerne under 34 år sier 67 prosent at foreldrene i hovedsak bestemte. Blant de pakistanske etterkommerne, altså de som er født i Norge av pakistanske foreldre, sier 34 prosent det samme. Til sammenligning er det 12 prosent av irakerne under 34 år som sier at foreldrene bestemte, 8 prosent blant iranere og 2 prosent blant vietnameserne i samme aldersgruppe.
SSB-undersøkelsen omfattet bare unge med tyrkisk, pakistansk og vietnamesisk bakgrunn. Også i denne undersøkelsen skiller de pakistanske respondentene seg ut: En klart høyere andel (48 prosent) oppgir at de hadde mindre enn «svært stor» innflytelse over valget av ektefelle. Men også blant de tyrkiske respondentene er det en høy andel (39 prosent) som har opplevd mindre autonomi.
Kvinner opplever mindre autonomi enn menn i alle landgrupper der dette er et tema. Både menn og kvinner opplever at foreldrene ønsker å velge ektefelle for dem, men kvinner opplever gjennomgående dette oftere.
Unge med bakgrunn fra Pakistan er den eneste gruppen under 35 år i denne undersøkelsen der flere enn en håndfull respondenter har opplevd mye foreldreinvolvering i partnervalget. De videre analysene konsentrerer seg derfor hovedsakelig om norskpakistanerne.
Blant pakistanerne er det påfallende at unge har opplevd mer autonomi enn eldre, og unge etterkommere opplever mer autonomi enn jevnaldrende innvandrere. Samlet indikerer resultatene en klar praksisendring i løpet av en relativt kort periode og tyder på at innarbeidede tradisjoner endres raskt etter hvert som nye generasjoner kommer til.
Utdanning og økonomi: I begge undersøkelsene ser vi en tendens til at høyere utdanning både hos de unge selv og hos foreldregenerasjonen henger sammen med mer autonomi i partnervalg. Korrelasjonene er likevel svake. De som har utdanning på høyere nivå, opplever mer autonomi enn de som har lavere utdanning.
Mors yrkesdeltakelse: Det å ha en mor som har jobbet fulltid gjennom hele oppveksten, er uvanlig blant ungdom med bakgrunn fra Pakistan, men i det mindretallet som har en slik mor, er det svært mange som har valgt ektefelle selv uten innblanding fra foreldrene.
Partner fra utlandet: Blant dem som har oppgitt å ha stor autonomi når det gjelder valg av ektefelle, er det flere som har giftet seg med en partner som er født i Norge. Blant dem som har oppgitt å ha hatt mindre autonomi, er det flere som har giftet seg med en partner fra utlandet. I tillegg er det flere blant dem som har oppgitt å ha liten autonomi, som har giftet seg med en slektning: 74 prosent av dem som oppgir å ha hatt svært stor autonomi, er gifte med en person de ikke er i slekt med, mot 55 prosent som sier de hadde mindre innflytelse. Det må likevel understrekes at disse prosentene er basert på få observasjoner.
Religion hadde ingen betydning: Deltakerne i begge undersøkelsene ble spurt om hvor mye religion betydde i livene deres, SSB-undersøkelsen spurte også om religiøs aktivitet. Verken det å si at religion var svært viktig, eller det å være svært religiøst aktiv hadde betydning for i hvilken grad man opplevde autonomi i partnervalg. Dette gjaldt innenfor alle landgrupper og i begge undersøkelser.
Økonomi, helse og likestilling
Den andre problemstillingen vi har diskutert i prosjektet, er om, og eventuelt hvordan, det å ha valgt / ikke valgt ektefelle selv påvirker livet som gift. Fire dimensjoner berøres: helse, arbeidsdeling i hjemmet, forholdet til storfamilien og økonomi.
Helse: Spørreundersøkelsen til SSB inneholdt fem spørsmål som utgjør en mye brukt skala for måling av psykisk helse, den såkalte Hopkins Symptoms Checklist-5. I utvalget som helhet hadde 15 prosent indikasjoner på psykiske problemer. Blant dem som var gifte, var andelene høyere, og aller høyest var andelen blant dem som hadde giftet seg med mindre innflytelse på ektefellevalget: 20 prosent av dem som hadde hatt stor innflytelse, og 28 prosent av dem som hadde opplevd mindre innflytelse, hadde symptomer på psykiske plager. Tendensen var den samme både blant tyrkere og pakistanere og for begge kjønn. Ekteskap er vanligvis en beskyttelse mot psykiske plager, så dette funnet er overraskende. En mulig forklaring er at alle respondentene i SSBs undersøkelse er under 25 år, og bare et mindretall er gifte. Det tyder på at de som gifter seg tidlig, på visse måter skiller seg fra dem som ennå ikke har giftet seg – og at disse forskjellene blant annet kan forklare hvorfor de som er gifte, har mer psykiske problemer.
At det blant dem som giftet seg med mindre grad av innflytelse på partnervalget, er flere som har psykiske problemer, kan også ha å gjøre med at det er flere i den gruppen som oppgir at de ofte føler seg ensomme. Tidligere forskning har etablert at det gjerne er en sammenheng mellom ensomhet og psykiske problemer.
Arbeidsdeling i hjemmet og holdninger til likestilling: Fafo-undersøkelsen inneholder en rekke spørsmål om arbeidsdeling i hjemmet og holdninger til likestilling. Vi finner at kvinnene som valgte ektefelle selv, langt oftere er yrkesaktive enn de kvinnene foreldrene valgte for. Blant mennene finner vi ingen tilsvarende forskjell. Kvinnene som er gifte med en partner foreldrene har valgt, sier langt oftere enn andre kvinner at de alltid gjør alt husarbeidet, og relativt mange av dem formidler at de opplever dette som urettferdig. Både kvinner og menn som er gifte med en partner foreldrene har valgt, formidler større skepsis til kvinners yrkesaktivitet i ulike livsfaser, og de mener oftere enn andre at det er mannens oppgave å forsørge familien, mens det er kvinners ansvar å sørge for at hjemmet er rent. Særlig menn som ikke har valgt partner selv, framstår som konservativt orientert på disse spørsmålene.
På generelle spørsmål om likestilling, som hvorvidt gutter og jenter bør oppdras likt, og om man synes at arbeidet for likestilling i Norge bør føres videre, finner vi derimot små eller ingen forskjeller mellom gruppene.
Forholdet til storfamilien: Kvinner og menn som ikke har valgt ektefelle selv, sier oftere enn andre at de alltid søker råd fra familien om viktige beslutninger, og at de alltid tenker på hvordan handlingene deres kan påvirke omgivelsenes syn på familien. På spørsmål om hva de tenker seg vil skje ved et eventuelt samlivsbrudd, svarer de som ikke har valgt ektefelle selv, klart oftere enn andre at de ikke ville få støtte fra sine nærmeste. På disse spørsmålene er forskjellene mellom dem som har valgt ektefelle selv, og dem foreldrene har valgt for, gjennomgående større enn kjønnsforskjellene.
Diskusjon
Funnene i denne undersøkelsen tyder på at den generelle verdiorienteringen ikke er uavhengig av andre, mer håndfaste variabler: utdanning, yrkesdeltakelse, botid og så videre. I media får vi i blant lese historier om familier som «på overflaten» later til å være integrert, men som når det kommer til stykket, kontrollerer sine døtre like hardt som noen gang. Selvfølgelig finnes også disse historiene. Men tallene i disse undersøkelsene viser likevel at den statistiske tendensen går den andre veien: Utdanning og
yrkesdeltakelse – både blant foreldre og ungdom – fører til mer autonomi for de unge når det gjelder partnervalg. Blant pakistanere har de som selv er født i Norge, mer autonomi enn jevnaldrende innvandrere. Det kan tyde på at generelt integreringsarbeid – som ofte går ut på å øke yrkesdeltakelsen eller å gi folk utdanning – også vil påvirke den generelle verdiorienteringen. Det kan i sin tur påvirke hvor stor frihet de unge opplever til å velge ektefelle. Tendensen til at de som framstår som «mest integrert», oftere velger ektefelle selv, kan ses i sammenheng med allerede kjente trekk ved utviklingen på integreringsområdet, som at unge jenter med innvandringsbakgrunn ofte tar høyere utdanning, og at ekteskapsalderen blant unge med innvandringsbakgrunn øker i Norge.
Vi finner en del sammenhenger i de to datasettene vi har gjennomgått, mellom grad av autonomi i partnervalg og andre sider ved respondentenes liv. Vi understreker likevel at dette er svært usikre funn, og at mer forskning på dette temaet er ønskelig. Datasettene vi har brukt, er ikke konstruert for å gi svar på de spørsmålene vi stiller: Vi har få respondenter som er gifte eller forlovet, vi mangler i stor grad informasjon om opprinnelsesfamiliene, og vi innhenter informasjon om hvordan partneren ble valgt flere år etter at ekteskapet ble inngått. Gjennomgående mangler vi informasjon nok til å si noe om årsaks- og virkningsforhold: Er det bakenforliggende årsaker – som landbakgrunn, generell verdiorientering eller utdanningsnivå – som ligger bak de sammenhengene vi ser, eller er det faktisk slik at de som gifter seg med en partner foreldrene velger, oftere har symptomer på psykiske plager eller velger en tradisjonell arbeidsdeling på hjemmebane? Vi trenger mer kunnskap om livsløpene og livssammenhengene til unge med innvandringsbakgrunn i Norge og om hvordan ulike former for paretablering inngår i større sammenhenger.