Kjetil Frøyland og Cecilie Basberg Neumann

Last ned rapport

Ny sjanse er en forsøksordning i et utvalg kommuner og bydeler hvor formålet er å prøve ut ulike metoder for å få/hjelpe unge innvandrere over i arbeid eller utdanning. Fra 2009 har det vært egne
ungdomsprosjekter i Ny sjanse. Det er disse som er i fokus i denne rapporten.

Formålet med oppdraget
Arbeidsforskningsinstituttet fikk i november 2011 i oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) å dokumentere metodene som ble brukt i ungdomsprosjektene i Ny sjanse. Følgende problemstillinger har vært overordnet:

• Hvordan arbeides det metodisk med rekruttering, kvalifisering, veiledning og oppfølging med målgruppen ungdom i Ny sjanse?

• Hva opplever målgruppen selv, prosjektledere, prosjektmedarbeidere og samarbeidspartnere som hensiktsmessige og nyttige metoder i rekruttering, kvalifisering, veiledning og oppfølging?

• Hvilke metoder i arbeidet med ungdom i Ny sjanse vurderes som hensiktsmessige og nyttige, og kan anbefales videreført overfor målgruppen?

• Hva framstår eventuelt som annerledes i kvalifiseringsarbeid overfor denne gruppen enn for ungdom for øvrig?

For å svare på disse problemstillingene er det gjennomført a) kartlegging av metodebruk i prosjektene, b) dybdestudie gjennom fokusgrupper og oppfølgingsintervjuer, c) kobling til registrerte opplysninger fra prosjektene og d) vurdering av ungdomsarbeidet i Ny sjanse i forhold til annen
forskningslitteratur om kvalifisering av ungdom utenfor jobb og utdanning.

Åtte ulike prosjekter har inngått i metodedokumentasjonen. Prosjektene har alle 1-2 ansatte, og ligger i Østfold, Oslo, Akershus, Bergen og Trondheim. 3 av prosjektene ble startet i løpet av 2011, mens de andre startet i 2009 eller i 2010. Halvparten av prosjektene er lokalisert til det lokale NAVkontoret, mens de øvrige 4 er lokalisert utenfor NAV og gjerne i samme lokaler som andre prosjekter eller sentre for arbeid med innvandrere er lokalisert.

Hvem er deltakerne i Ny sjanses ungdomsprosjekter?
Så langt har det vært 195 deltakere ungdomsprosjektene i Ny sjanse. 136 av disse har vært deltakere i 2011. Ungdommene som deltar i Ny sjanse er mellom 18 og 25 år gamle, og nesten alle er 1.generasjons innvandrere. De kan delta i prosjektet i 2 år. Omtrent halvparten av deltakerne har mindre enn 10 års botid i Norge. Samtidig har en stor andel bodd i Norge mesteparten av sine liv. Noen av deltakerne er født i Norge, men har oppholdt seg i familiens hjemland i perioder av oppveksten (det kan dreie seg om flere år). Det store flertallet av deltakerne er enslige. Et lite mindretall er gift eller samboende. Nesten 3 av 4 deltakere i 2011 var menn.

Ungdommene i Ny sjanse er ingen homogen gruppe. De har ulik bakgrunn, ulik oppholdstid i Norge, ulik skolebakgrunn. Omtrent halvparten av ungdommene som deltok i 2011 kom fra Somalia (49 %), en relativt stor andel kom fra Irak (13 %). Ellers fordeler ungdommene seg på mange ulike afrikanske og asiatiske land som for eksempel Pakistan, Afghanistan og Etiopia.

Prosjektmedarbeiderne beskriver følgende som vanlige utfordringer hos ungdommene:
• Dårlig og lite nettverk.
• Mangler utdanning, og de fleste er ute av videregående skole (eller har ikke begynt).
• Mangler egen bolig.
• Dårlig økonomi.
• Har vært passive sosialhjelpsmottakere
• Har et problematisk forhold til sine familier.
• Har flyktet fra vanskelige forhold og har en traumatisk bakgrunn. Noen kommer fra krigssituasjoner.
• En del har psykiske vansker.
• Noen har rusproblemer.
• Noen av guttene har vært i fengsel.
• En del forstår og snakker norsk dårlig.

De fleste ungdommene ønsker seg jobb når de starter i Ny sjanse. Mange har lav selvtillit og tror de har små sjanser til å oppnå dette.

Resultater
73 deltakere ble skrevet ut i løpet av 2011. Av disse ble 52 % skrevet ut til utdanning eller arbeid (30% til arbeid, 22 % til utdanning). Det utgjør en klar forbedring i forhold til 2010 da 43 % gikk til arbeid eller utdanning. Forbedringen er knyttet til andelen som ble utskrevet til utdanning. Andelen som gikk til arbeid eller utdanning er temmelig lik mellom kjønnene. Det foreligger ikke data om varigheten på arbeids- og skoletilknytningene som oppnås gjennom prosjektene.

58 % av de som ble utskrevet ble det fordi de hadde gjennomført programmet. Få ungdommer ble overført til annen inntektssikring eller andre tiltak som for eksempel KVP.

Programmet ble avbrutt for 33 % av deltakerne som ble skrevet ut i 2011. Det er også en klar forbedring fra 2010 hvor 43 % av de som ble skrevet ut avbrøt programmet. Flertallet av de som avbrøt gjorde det fordi de hadde et for høyt ugyldig fravær.

Hva sier forskningslitteraturen om unge dropouts og metoder i arbeidet med dem?
I den norske så vel som i den internasjonale litteraturen skårer etniske minoriteter noe høyere enn
majoritetsbefolkningen i studier som teller hvem som faller ut av ut av skolen og/eller står utenfor
arbeidslivet. De overordnede risikofaktorer er blant annet å ha vokst opp i familier med lav inntekt, å
ha foreldre med lav utdanning, tenåringsgraviditet, for å nevne noe. Det ser i sum ut til at det er gode
grunner til å snakke om utslag av klasse snarere enn av etnisitet, selv om dette bildet ikke er entydig.

Bekymringene som knytter seg til ungdom som faller ut av videregående skole er de samme over hele Vest Europa og i Nord Amerika. Problembeskrivelsene knytter seg til fattigdom, å vokse opp i familier hvor foreldrene har svak tilknytning til arbeidslivet, hvor det er psykisk sykdom og eventuelt også rusmisbruk.

Snarere enn at vi finner store ulikheter i problembeskrivelser og det som ser ut som arbeidsmetodiske tilnærminger – tilnærming i betydning hvordan en intervenerer med idealer om empati, støtte og tett og strukturert oppfølging – finner vi igjen mye av det samme tankegodset – de samme bekymringene, de samme utfordringene og de samme arbeidsmåtene med utsatte grupper; herunder marginalisert ungdom. Stikkord som går igjen i ulike rapporter, forsknings- og akademisk litteratur når det gjelder statlig og privat innsats for å hjelpe denne gruppen er blant annet systematisk innsats rettet mot motivasjon og mestring.

Programmene vi finner eksempler på både internasjonalt og i Norden, dreier seg på ulike måter om å
motivere ungdommene til å enten fortsette på videregående skole, eller å finne seg passende arbeid dersom de absolutt ikke vil tilbake til skolen. Forebyggende arbeid på skoler skjer ved tettere individuell oppfølging og fokus på tilrettelegging av akademisk læring og aktivisering og styrking av ungdommenes nettverk. For ungdommene som har falt ut fra videregående skoler er fellesnevnere for de programmene som tilbyr hjelp at de er dialog-, respekt-, relasjons-, oppfølgings-, og nettverks orienterte.

Programmer for arbeidsinkludering av personer som står utenfor arbeidsmarkedet kan deles inn i tre
sentrale tilnærminger: ”Den skjermede tilnærmingen, ”sheltered workshops”, opprustningstilnærmingen, ”train-place”, og den integrerte tilnærmingen, ”place then train”.

Skjermede og vernede tilbud tilbys i dag i Norge gjennom såkalte vekstbedrifter eller attføringsbedrifter, der hensikten er å gi meningsfulle tilbud utenfor den ordinære arbeidslivsarenaen. Opprustningstilnærmingen er den mest vanlige i Norge og søker å bevirke overgang til ordinært arbeid gjennom en gradvis tilnærming til arbeidsmarkedet for grupper som står utenfor gjennom opplæring
og trening på mer eller mindre segregerte arenaer, gjerne i en slags ”trappetrinnstilnærming”. Denne
modellen bygger på en tanke om at bestemte ferdigheter må på plass før en person kan gå inn i og mestre et vanlig arbeidsforløp. Denne modellen framstår også som mest vanlig i de programmene
litteraturgjennomgangen har gitt oss innblikk i. Men mye tyder på at ”opprustningstilnærmingen”
faktisk kan ha en ”innelåsingseffekt” ved at personer som kunne vært i jobb i stedet er i tiltak.

Selv om det er et mål både i Norge og i andre europeiske land at flere skal komme i arbeid, er det
ingen som kan vise til så gode inkluderingsresultater at de får utslag på nasjonal statistikk (Andreassen og Spjelkavik i Andreassen og Fossestøl 2011). Det kan derfor være grunnlag for at man– i stedet for å være opptatt av hva som kan gjøres med de menneskene som står utenfor arbeidslivet – i økende grad retter fokuset mot hva som kan gjøres med arbeidsgiverne og i arbeidslivet for å få til økt inkludering. Den integrerte tilnærmingen foreslår en løsning som går i denne retning. Den bygger i hovedsak på rask jobbutplassering i det ordinære arbeidslivet (med oppfølging) og opptrening på arbeidsplassen. Dette alternativet skiller seg tydelig fra tilnærmingsformene som er beskrevet ovenfor og som i stor grad praktiseres i dag.

Innenfor den integrerte tilnærmingen (Supported Employment) er utplassering i ordinære virksomheter ikke bare målet, men også det viktigste virkemiddelet. Utplassering forstås som begynnelsen snarere enn slutten på en inkluderingsprosess, og oppfølging og vurdering av den enkeltes arbeidsytelse foregår fortløpende. Dette alternativet bygger på en ”place-train” tilnærming. En samtidig bistand til arbeidsgiver er sentral i denne tilnærmingen. Dette både for å bidra til å støtte den enkeltes individuelle inkluderingsløp, men også for å styrke inkluderingskompetansen i virksomheten.

Parallellen i forhold til skole og utdanning finnes i Supported Education – utdanning med støtte. Supported Education innebærer at studenter mottar individuell og gruppebasert oppfølging underveis i utdanningen.

Kunnskapen om effekten av ulike integrerte tilnærminger er ikke svært god, men internasjonal forskning har vist at når målet er lønnet jobb, så kan place-train gi bedre resultater enn skjermet kvalifisering (train-place) (Spjelkavik 2011). Supported Employment er også prøvd ut i forhold til innvandrere. Sentralt i behovene som skisseres for å oppnå økt inkludering i arbeid og skole, står det å utvikle og praktisere en metodikk som både er rettet mot den enkelte bruker og vedkommendes behov, men som ikke minst også må rettes mot arbeidsgiver eller skole. Det pekes på behov for å yte en bistand som inneholder:

• Veiledning av den enkelte bruker gjennom interessekartlegging, motiverende samtaler, jobbsøking og oppfølging.
• God kontaktflate og allianser med arbeids- og næringslivet
• Gi faglig støtte, råd og veiledning til både bruker, arbeidsgiver og det øvrige arbeidsmiljøet (eller skole) for på den måten å skape forutsetninger for vilje og evne til vellykket inkludering.
• Proaktiv oppfølging og veiledning på ordinære arbeidsplasser og skole.

Hvordan arbeides det i ungdomsprosjektene i Ny sjanse?
Det samarbeides i hovedsak tett og godt med henvisende instanser som framfor alt er NAV og sosialtjenesten.

Vi finner mye sammenfall mellom det som beskrives som gode metoder i litteraturen og prosjektmedarbeidernes og andre informanters beskrivelser av metodene i bruk i oppfølgingen av deltakerne i Ny sjanse. Sentralt i dette er at prosjektmedarbeiderne legger opp til tett og individuelt
tilrettelagt oppfølging av deltakerne. Prosjektmedarbeiderne er veldig samstemte når det gjelder det
vi kan kalle en sosialfaglig til nærming som handler om det å komme i kontakt, skape en relasjon og
få til gode prosesser hos den enkelte deltakeren, og ikke minst være i dialog med den enkelte. Arbeidsformene som beskrives har mange fellestrekk med metoder som Motiverende Intervju og
LØFT. Prosjektmedarbeiderne har slik vi oppfatter dem en profesjonell orientering overfor ungdommene som er preget av en empatisk grunnholdning som handler om å se den andre og orientere
sine handlinger etter det den andre uttrykker som sine behov.

Hovedinntrykket er at det arbeides systematisk innenfor hvert prosjekt med ungdom i Ny sjanse på
den måten at ungdommene kartlegges, man blir kjent, og har kontakt med ungdommene til de skrives ut. Prosjektmedarbeiderne gir veiledning og oppfølging i grupper og enkeltvis med ungdommene, det lages planer for den enkelte, og temaer knyttet til mange livsområder gjøres til del av dette arbeidet. Prosjektmedarbeiderne fokuserer i særlig grad på spørsmål knyttet til økonomi og gjeld, boligproblematikk, oppmøteproblematikk og ungdommenes ressurser og interesser.

Samtidig ser det ut til å være et innslag av metoder og arbeidsformer som er mer bestemt ut fra
muligheter i området, metoder utviklet av kolleger eller på det enkelte kontoret, eller ut fra prosjektmedarbeidernes tidligere erfaringer og kompetanse. Vi finner også at prosjektene har gjort endringer i metodisk tilnærming underveis som følge av de erfaringene de har gjort i arbeidet med målgruppa.

Prosjektmedarbeiderne peker på særlige utfordringer knyttet til oppmøteproblematikk, døgnrytme,
mangel på bolig, økonomi- og gjeldsproblemer, manglende språkkompetanse, mangel på grunnleggende kunnskap om norsk samfunn og arbeidsliv, og ikke minst om utfordringer knyttet til gap mellom ungdomsrett til utdanning og retten til videregående opplæring.

Prosjektene gjør nytte av en stor mengde ulike kvalifiseringstiltak. Mange av disse utformer de selv
eller i samarbeid med andre instanser. Tiltak utløses også gjennom NAV-kontoret. Mest brukt er arbeidspraksis i ordinær virksomhet, jobbsøking og cv-kurs. Arbeidspraksis i ordinær virksomhet framstår som et viktig tiltak, men krever en systematisk oppfølging av både ungdom og arbeidsgiver – god bruk – for å få god effekt. Med god bruk tenker vi blant annet på et klart formål, tydelige oppgaver, god kontakt med arbeidsgiver, tett oppfølging av ungdommen, god innsats fra ungdom og god match mellom interesser og oppgaver. I tilfeller der tiltaket har vært brukt godt finner vi eksempler på suksesshistorier med fornøyd arbeidsgiver, fornøyd ungdom og fast ansettelse. Prosjektene benytter i ulik grad dette tiltaket.

Om prosjektene gir inntrykk av å være samstemte når det gjelder å legge opp til tett, fleksibel og
individuelt tilpasset oppfølging og veiledning, så bærer de i større grad preg av å være ulike når det gjelder hovedmønster i kvalifiseringsarbeidet. Mens noen prosjekter legger opp til rask utplassering i
ordinært arbeid eller skole, starter andre med et obligatorisk kurs med en måneds varighet eller med arbeidstrening i en attføringsbedrift i opptil flere måneder. På dette området gir prosjektene samlet
et inntrykk av å være på leting etter de gode kvalifiseringsveiene for ungdommene.

I arbeidet med ungdommene erfares den innledende kontakten med ungdommene som en kritisk
fase der det er viktig å raskt etablere kontakt med og ”se” den enkelte ungdommen for å hindre at de
faller ut. En kritisk fase kommer ofte når ungdommene skal realisere planen sin i form av å skaffe seg
jobb eller fullføre utdanning, og da spesielt når de erfarer at dette kan være vanskelig. Vi finner også
en kritisk fase når ungdommen plasseres ut i jobb eller praksis på en arbeidsplass, eller når de starter
i skole. I disse kritiske fasene er det spesielt viktig å følge opp ungdommene og miljøet rundt dem.

Prosjektmedarbeiderne følger i noen grad ungdommene opp gjennom telefon og/eller møter i
ordinært arbeid og ordinær skole, men hyppigheten på kontakten og metodene for det blir mer
utydelige og ser ut til å avta når ungdommene er i skole eller arbeid. Vi får inntrykk av at prosjektmedarbeiderne trekker seg mer tilbake når ungdommene kommer i jobb eller skole. Vi finner også – både i aktørenes egne muntlige beskrivelser av dette og prosjektenes skriftlige materiell – mindre
systematikk i proaktiv oppfølging av arbeidsgivere og skolepersonell mens ungdom er i arbeid eller
skole.

Med referanse til den integrerte tilnærmingen (Supported Employment), ser vi et potensial for mer
systematisk og tettere oppfølging av bruker og arbeidsgiver eller skole i stedet for å overlate ansvaret
for dette til arbeidsgiver eller skole slik det i dag synes å være en tendens til.

Er noe annerledes i kvalifiseringsarbeid overfor denne gruppen enn for ungdom for øvrig?
Erfaringene fra prosjektene og kunnskapen som formidles i den litteraturen vi har lest, tyder på at
det ikke er grunnlag for å arbeide metodisk annerledes med målgruppen for Ny sjanses ungdomsprosjekter. Det er imidlertid viktig å tilpasse bistanden til det enkelte individ, og som del av dette også til forhold som kan være av relevans knyttet til vedkommendes kulturelle bakgrunn. En del
utfordringer er mer framtredende for ungdom i Ny sjanses målgruppe. Dette gjelder for eksempel
innslag av traumatiske opplevelser, lav norsk språkkunnskap, mindre kjennskap til norsk samfunn og arbeidsliv, samt lite nettverk både familiært/privat og arbeidsmessig. Som del av den individuelle
tilpasningen av bistanden må også slike forhold tas med i betraktning, og det blir viktig for de som
skal følge opp både i forhold til prosjektdeltakelse, skole og arbeid, å ha kunnskap om
vedkommendes kulturelle bakgrunn.

Suksesskriterier og anbefalinger
Basert på vår gjennomgang vil vi framheve følgende som fornuftige grep eller suksesskriterier som vi
også anbefaler at det arbeides videre med:

• God dialog med henvisende instans om kriterier og aktuelle deltakere
• Tett oppfølging – god relasjon – god tilgjengelighet
• Bruk av konkrete og visuelle pedagogiske virkemiddel
• Tett kobling mellom norskopplæring og arbeidsplassen.
• God og systematisk bruk av arbeidspraksis
• Tett samarbeid med arbeidsgivere
• Tydelig metodikk for proaktiv oppfølging av arbeidsgiver og arbeidsplass
• Tett samarbeid med og proaktiv oppfølging av skole/voksenopplæring
• Tydelig metodikk for proaktiv oppfølging av ungdom på arbeidsplass og i skole
• Integrerte løsninger: Kontinuerlig vurdering av mulighetene for å legge kvalifiserings- og
inkluderingsarbeidet i Ny sjanse i integrerte settinger.

Vi får inntrykk av at prosjektene kan lære mer av hverandres erfaringer. En mer systematisk deling av
erfaringer mellom prosjektene og -medarbeiderne ville kunne bidra til bedring av dette.