Innvandring og integrering har lenge vært et sentralt tema i den norske samfunnsdebatten. I den sammenheng blir det ofte fokusert på arenaer som skole, arbeidsliv og barnehager. Men integreringsprosessen foregår også utenfor slike arenaer: i alle de små og store ansikt-til-ansikt-møtene man opplever i løpet av en dag. Én av mange arenaer hvor slike møter finner sted er i de fleretniske bomiljøene. Her er det i stor grad opp til personene fra den etniske majoriteten og minoritetene hvor mye kontakt de vil ha med hverandre, og ikke minst hva denne kontakten skal innebære.
Denne masteroppgaven er en studie av nabokontakt og naborelasjoner i et fleretnisk bomiljø i Oslo. På bakgrunn av tidligere studier på feltet og med utgangspunkt i Mark Granovetters (1973) skille mellom sterke og svake bånd og Vibeke Bjarnøs (1996) modell over samværsformer relatert til svake og sterke naborelasjoner, har jeg sett på den overfladiske nabokontakten og de nære naborelasjonene informantene mine har med andre beboere.
Datagrunnlaget for studien består av samtaleintervjuer med åtte beboere i Østbakken borettslag. Dette er et relativt stort borettslag med nesten 600 beboere fra til sammen 30 land. Fire av informantene tilhører den etniske majoriteten, og fire er fra de etniske minoritetene. Slik har jeg fått et grunnlag for å se på naboskapet til både noen av majoritetsbeboerne og noen av minoritetsbeboerne.
Informantenes sosiale omgang med andre beboere i borettslaget er i stor grad basert på det jeg kaller hverdagens tilfeldige nabomøter: det å hilse på og småsnakke med naboer når man treffer på dem i borettslaget. Informantene har hovedsakelig slik kontakt med naboer som bor like i nærheten; i samme oppgang eller i samme husrekke. I tillegg har informantene med minoritetsbakgrunn slik kontakt med beboere med samme lansbakgrunn som dem selv. Dette er nabokontakt av en overfladisk og uforpliktende art, men den har like fullt en viktig rolle i naboskapet til informantene mine. Gjennom hverdagens tilfeldige nabomøter kommuniserer beboerne aktelse (jf. Goffman 1967) overfor hverandre. Denne omgangsformen involverer den enkelte i nabofellesskapet, og spiller slik en viktig rolle for opplevelse av tilhørighet og trivsel. I tillegg skaper den et grunnlag for at informantene kan be andre beboere om hjelp hvis de får behov for det. Omfanget av slik hjelp er riktignok nokså lite i mitt materiale. Det viktigste er uansett ikke kvantiteten av nabohjelp, men at informantene har tilgang til hjelp fra andre beboere om det skulle bli nødvendig.
Når det gjelder de nære naborelasjonene, har jeg fokusert like mye på hvorfor informantene velger å ikke ha slik kontakt med naboer, som hva som kjennetegner disse relasjonene. Én årsak til dette er at flere av informantene ikke ønsker eller har behov for nære relasjoner til naboer. En forklaring på dette er at de ønsker å beskytte privatlivet sitt fra invadering av naboer. Dette innebærer at de ikke vil bli for godt kjent med andre beboere, fordi de slik kan risikere at naboer overskrider grensen til privatlivet deres. Denne grensen går i stor grad ved dørstokken inn til boligen. Likevel finner jeg flere nære naborelasjoner hos informantene mine. De er kjenne-tegnet ved ulike grader av nærhet. Det er ikke slik at informantene enten har et nært eller et distansert forhold til naboer. Tvert imot finner jeg et stort spekter at disse dimensjonene i naborelasjonene.
På bakgrunn av analysen av den overfladiske nabokontakten og de nærere naborelasjonene finner jeg at den interetniske kontakten for det meste er kjennetegnet ved hverdagens tilfeldige møter. Slik sett er det hovedsakelig i de tilsynelatende banale, men likevel betydningsfulle, omgangsformene at jeg finner interetnisk nabokontakt i mitt materiale.
“Vi har god kontakt her egentlig, vi driver og hilser på hverandre”
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/iss/2006/48870/Nabokontakt.pdf
Utgitt år – 2006
Utgiver – UiO
Undertittel – Nabokontakt og relasjoner i et fleretnisk bomiljø
Språk – Norsk
Antall sider – 127
Dokumenttype – Masteroppgave