I 2004 foreslo det såkalte Utlendingslovutvalget å innføre en 21-årsgrense på familieinnvandring for å bekjempe tvangsekteskap. Alderskravet ble vurdert innlemmet i Arbeids- og inkluderingsdepartementets forslag til ny utlendingslov, men sterk motstand både internt i regjeringen, i opposisjonen og i ikke-statlige organisasjoner førte til at 21-årsforslaget ble lagt dødt.
Enkelte av 21-årsgrensens motstandere kritiserte regelen for ikke å ha ønsket eller tilstrekkelig effekt. En overvekt av kritikerne fokuserte imidlertid på at regelen ville føre til en arbitrær like- og forskjellsbehandling: 21-årsregelen ville likebehandle tvangsekteskap, frivillig arrangerte ekteskap og kjærlighetsekteskap, og den ville behandle transnasjonale ekteskap innefor EU/EØS på annen måte enn slike ekteskap utenfor EU/EØS. Avhandlingen undersøker denne juridiske likebehandlingen og forskjellsbehandlingen med utgangspunkt i Joel Feinbergs begreper om komparativ og ikke-komparativ rettferdighet.
Det komparative rettferdighetsprinsippet nedfeller at relevant like tilfeller skal behandles likt og at relevant ulike tilfeller skal behandles ulikt, og danner dermed rammeverket for kritikken av 21-årsgrensens forskjells- og likebehandling. Avhandlingen argumenterer for at aldersgrenseforslaget brøt dette prinsippet. Lovforslagets materielle kriterium, kriteriet som skiller relevant likt fra relevant ulikt, fordret at regelen måtte behandle ekteskap inngått under tvang på annen måte enn ekteskap inngått frivillig. 21-årsforslaget var med andre ord komparativt urettferdig.
Aldersgrensens forslagsstillere og forkjempere mente at regelen kunne forsvares med utgangspunkt i det ikke-komparative rettferdighetsprinsippet, et prinsipp som nedfeller at hvert individ skal behandles slik han eller hun objektivt sett fortjener eller har krav på. Avhandlingen argumenterer imidlertid for at lovforslaget heller ikke kunne legitimeres ut fra denne rettferdighetsformen: Aldersgrensen la nemlig ikke opp til behandling i tråd med det ikke-komparative prinsippet. 21-årsgrensen ville beskytte de tvangsutsattes ikke-komparative rettigheter, men den fant verken støtte i den komparative eller den ikke-komparative rettferdigheten.
Avhandlingen argumenterer for at kilden til aldersgrensens brudd med de to formene for rettferdighet ligger i spennet mellom måten lovforslaget definerte tvangsekteskapet og ambisjonene for hva regelen skulle oppnå. For kunne regelen vært komparativt eller ikke-komparativt rettferdig all den tid den søkte å håndtere mer enn de klare tilfellene av tvangsekteskap, og samtidig ikke nedfelte klart hva som skiller problematiske arrangerte ekteskap fra uproblematiske?
Å bekjempe tvang med tvang
Lenke til fulltekst – I 2004 foreslo det såkalte Utlendingslovutvalget å innføre en 21-årsgrense på familieinnvandring for å bekjempe tvangsekteskap. Alderskravet ble vurdert innlemmet i Arbeids- og inkluderingsdepartementets forslag til ny utlendingslov, men sterk motstand både internt i regjeringen, i opposisjonen og i ikke-statlige organisasjoner førte til at 21-årsforslaget ble lagt dødt. Enkelte av 21-årsgrensens motstandere kritiserte regelen for ikke å ha ønsket eller tilstrekkelig effekt. En overvekt av kritikerne fokuserte imidlertid på at regelen ville føre til en arbitrær like- og forskjellsbehandling: 21-årsregelen ville likebehandle tvangsekteskap, frivillig arrangerte ekteskap og kjærlighetsekteskap, og den ville behandle transnasjonale ekteskap innefor EU/EØS på annen måte enn slike ekteskap utenfor EU/EØS. Avhandlingen undersøker denne juridiske likebehandlingen og forskjellsbehandlingen med utgangspunkt i Joel Feinbergs begreper om komparativ og ikke-komparativ rettferdighet. Det komparative rettferdighetsprinsippet nedfeller at relevant like tilfeller skal behandles likt og at relevant ulike tilfeller skal behandles ulikt, og danner dermed rammeverket for kritikken av 21-årsgrensens forskjells- og likebehandling. Avhandlingen argumenterer for at aldersgrenseforslaget brøt dette prinsippet. Lovforslagets materielle kriterium, kriteriet som skiller relevant likt fra relevant ulikt, fordret at regelen måtte behandle ekteskap inngått under tvang på annen måte enn ekteskap inngått frivillig. 21-årsforslaget var med andre ord komparativt urettferdig. Aldersgrensens forslagsstillere og forkjempere mente at regelen kunne forsvares med utgangspunkt i det ikke-komparative rettferdighetsprinsippet, et prinsipp som nedfeller at hvert individ skal behandles slik han eller hun objektivt sett fortjener eller har krav på. Avhandlingen argumenterer imidlertid for at lovforslaget heller ikke kunne legitimeres ut fra denne rettferdighetsformen: Aldersgrensen la nemlig ikke opp til behandling i tråd med det ikke-komparative prinsippet. 21-årsgrensen ville beskytte de tvangsutsattes ikke-komparative rettigheter, men den fant verken støtte i den komparative eller den ikke-komparative rettferdigheten. Avhandlingen argumenterer for at kilden til aldersgrensens brudd med de to formene for rettferdighet ligger i spennet mellom måten lovforslaget definerte tvangsekteskapet og ambisjonene for hva regelen skulle oppnå. For kunne regelen vært komparativt eller ikke-komparativt rettferdig all den tid den søkte å håndtere mer enn de klare tilfellene av tvangsekteskap, og samtidig ikke nedfelte klart hva som skiller problematiske arrangerte ekteskap fra uproblematiske?
Utgitt år – 2008
Utgiver – UiO
Språk – Norsk
Undertittel – Komparativ og ikke-komparativ rettferdighet i forslaget om å innføre 21- årsgrense på familieinnvandring som et middel i kampen mot tvangsekteskap
Antall sider – 104
Dokumenttype – Masteroppgave