Det å være flyktning og barn, innebærer at man er totalt overlatt til omgivelsene og andre personers avgjørelser. Det at nesten hele Europa var rammet av krig og usikkerhet, gjorde at tilværelsen ble enda vanskeligere. Hvis man i tillegg hadde et jødisk opphav, vet vi at tilværelsen for de aller fleste innebar forfølgelse, store lidelser og i siste instans, tortur og drap. Hvordan forholdt Norge seg til denne gruppen med mennesker? Dette ressonementet danner utgangspunkt for oppgavens problemstilling: “Jødiske barneflyktninger fra Østerrike og Tsjekkoslovakia som kom til Norge i 1938 og 1939. Det norske samfunns holdninger, og flyktningenes forhold til sitt jødiske opphav”. Bakgrunnen for barnas opphold var Tysklands anneksjon av Østerrike i mars 1938, innlemmelsen av Sudeterlandet i september 1938, og de påfølgende jødeforfølgelsene.
I oppgaven beveger jeg meg fra den norske flyktningpolitikk i et makroperspektiv, ned til personlige erindringer og minner. Sammenhengene mellom de historiske “fakta” har jeg valgt å analysere og drøfte på globalt, nasjonalt og individuelt nivå.
Oppgaven handler i stor grad om enkeltpersoners skjebner, men jeg har ønsket å se på individene i flyktninggruppen ut i fra et kollektivt perspektiv for også å kunne se på likhetene og forskjellene innad i gruppen.
Den uheldigste form for immigrasjon
Lenke til fulltekst – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-26514
Utgitt år – 2010
Utgiver – UiO
Undertittel – Jødiske barneflyktninger som kom til norge i 1938-1939
Språk – Norsk
Antall sider – 112
Dokumenttype – Masteroppgave