Passer Norge inn i Schengen?

Bakgrunnen for denne studien dreier seg om hvordan nasjonale forvaltningsorgan responderer på endringer og utfordringer i de europeiske omgivelsene, og hvordan de ”europeiseres”. Spørsmål knyttet til innvandring og asyl, har fått en stadig økende oppmerksomhet inne EU, og studien tar for seg hvordan utvalgte etater som forvalter norsk innvandrings- og asylpolitikk, kalt utlendingsforvaltningen, responderer på disse utviklingstrekkene gjennom vår tilknyting til Schengen- og Dublin-samarbeidet.

Oppgavens formål er todelt. For det første søkes det å få rede på hvordan tilpasningen til Schengen/Dublin/EU har kommet til uttrykk hos etatene i den aktuelle perioden fra 1995-2002. Hovedfokus er på de institusjonelle endringene som har funnet sted som følge av utviklingen av Schengen- og Dublin-samarbeidet, og forandringer i norsk tilknytning til disse samarbeidsområdene. Studien skiller mellom etatenes tilpasning til Schengen/Dublin/EU før og etter det operative Schengen-samarbeidet trådte i kraft. Studiens indikatorer på europeiseringen kategoriseres videre inn i tre typer endringer. organisasjonsendringer, prosessendringer og policyendringer De to første deles ytterligere inn i indre og ytre endringer. Funnene viser at utlendingsforvaltningen i aller høyeste grad er tilpasset de europeiske omgivelsene, og at Norge ”passer inn i Schengen”. Etatene har foretatt flere tilpasninger både med hensyn til struktur, prosess og policy.

Foruten å beskrive etatenes Schengen/Dublin/EU-tilpasning, søker studien også å forklare hva som kan sis å ha påvirket denne prosessen. Oppgavens teoretiske rammeverk har tatt utgangspunkt i tre forskjellige perspektiver på ulikt nivå. Et omgivelsesperspektiv (makro), et aktørperspektiv (mikro) og et institusjonsperspektiv (meso). Det fremgår av analysen at selv om alle disse perspektivene til en viss grad er med på å forklare utlendingsforvaltningens tilpasning til Schengen/Dublin/EU, må betydningen av omgivelsene og nasjonale aktører spesielt understrekes.