Sammendrag:
Natt til 30. august 2006 barket lokale russere og en gruppe tsjetsjenere sammen i et masseslagsmål i den lille karelske byen Kondopoga. Det hele endte med at to russere ble drept. Saken har fått stor oppmerksomhet i Russland, og gitt opphav til uttrykk som ”Kondopga-syndromet” og hentydninger om “et nytt Kondopoga” i andre områder som har opplevd sammenstøt der etnisitet har vært en faktor.
I denne situasjonen er det interessant å undersøke hvordan myndighetene i Karelen reagerte etter at den verste uroen rundt Kondopoga-hendelsene hadde lagt seg. Med tanke på at vi stadig får høre om nye tilfeller av nasjonalistisk ekstremisme i dagens Russland, og at innvandring og etniske relasjoner i større grad har blitt behandlet som potensielle sikkerhetstrusler, kunne man kanskje vente at myndighetene ville føre en tøffere og mer ekskluderende linje overfor tsjetsjenere, kaukasiere og muslimer. På den andre siden har Russland tradisjon for en selvforståelse som en multietnisk stat. Dette kunne tilsi at myndighetene ville peke på svakheter ved nasjonalitetspolitikken og satse på å styrke arbeidet for gode etniske relasjoner.
At tsjetsjenere i ulike deler av Russland ofte regnes som innvandrere, til tross for at de også er statsborgere i Den russiske føderasjon, er et viktig premiss. Det sier noe om hvordan innbyggerne i Russland skiller mellom de som tradisjonelt hører hjemme i et føderasjonssubjekt og de som ikke gjør det, selv om menneskene det er snakk om også er oppvokst og har statsborgerskap i det samme landet.
Jeg har derfor tatt for meg følgende problemstilling: Hvilken strategi har myndighetene i Karelen for integrering av innvandrere etter Kondopoga-hendelsene i 2006?
For å svare på dette har jeg brukt et analytisk rammeverk hentet fra forskningslitteraturen på migrasjonsfeltet. Nærmere bestemt en modell utviklet av Han Entzinger (2000), der integreringsstrategien analyseres innenfor det kulturelle, det sosioøkonomiske og det juridisk-politiske domenet. I tillegg skiller modellen mellom individorienterte og gruppeorienterte tilnærminger.
Konklusjonene i oppgaven kan sammenfattes i følgende punkter:
* Kombinasjonen av gruppeorientering i det kulturelle domenet og individorientering i det sosioøkonomiske og det juridisk-politiske domenet gir en ineffektiv integreringspolitikk. Den innebærer dyrking av kulturelle forskjeller, samtidig som den ikke utjevner sosioøkonomiske forskjeller. Denne kombinasjonen kan styrke oppfatningen av at sosioøkonomiske forskjeller skyldes enkeltgruppenes etniske bakgrunn.
* Nasjonalitetspolitikken etter Kondopoga-hendelsene innebærer ingen nye tilnærminger, men er snarere en aktivisering på grunnlag av gamle framgangsmåter.
* Flere tiltak handler i realiteten om å oppnå større tilfredshet i hverdagen for den etablerte befolkningen, og mindre om integrering og etniske relasjoner. Et av hovedmålene for politikken ser ut til å være å bevare og stabilisere den etniske og demografiske situasjonen slik den er.
* Som på føderalt nivå har innvandring og etniske relasjoner blitt gjenstand for en sikkerhetisering også i Karelen.
* Registreringsregimet hindrer integrering, og er nært knyttet til arbeids- og boligmarkedet. Myndighetene har likevel ikke satt inn tiltak for å bedre vilkårene her.
* Myndighetene i Karelen har verken analysert omfanget av diskriminering innen offentlige institusjoner eller hverdagsnasjonalisme, og heller ikke satt inn tiltak for å motarbeide dette.
Integreringspolitikk i Russland
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/ILOS/2008/75360/Didriksen_master.pdf
Utgitt år – 2008
Utgiver – UiO
Språk – Norsk
Undertittel – Karelen etter Kondopoga-hendelsene i 2006
Antall sider – 114
Dokumenttype – Masteroppgave