Sammendrag:
Etter å ha representert en tilnærmet statsborgerrettslig enhet gjennom store deler av 1900-tallet, har de skandinaviske landene etter århundreskiftet beveget seg i klart divergerende retning på statsborgerrettens område. Med den nye loven av 2001 har Sverige i dag en av Europas mest liberale lovgivninger. Botidskravet er på fem år og det stilles verken krav til språkbeherskelse eller samfunnskunnskap. Sveriges aksept for dobbelt statsborgerskap er det mest åpenbare bruddet med tidligere skandinavisk praksis. Danmark har ikke gjennomført en lovreform, men har siden 2001 innført en rekke restriktive bestemmelser på muligheten til å få dansk statsborgerskap. Botidskravet er hevet til ni år, og det stilles i tillegg krav til økonomisk selvforsørgelse, kjennskap til dansk kultur, samfunn og historie, samt dokumentert forståelse av det danske språket på meget høyt nivå. Samlet innebærer dette at Danmark har en av Europas mest restriktive lovgivninger. Med den nye statsborgerloven av 2005 posisjonerer Norge seg midt mellom sine skandinaviske naboland. På den ene siden er norsk statsborgerskap i dag å betrakte som en rettighet når vilkårene er oppfylt, noe som vanligvis tolkes som et skritt i meget liberal retning. På den andre siden er tersklene for å få innvilget statsborgerskapet hevet, blant annet ved at det er innført krav om kjennskap til det norske språket og – indirekte – et krav om samfunnskunnskap. Både Danmark og Norge har beholdt prinsippet om ett statsborgerskap.
En studie av skandinavisk statsborgerrett beveger seg inn i et forskningsfelt preget av mange teoretiske motsetninger, der uenigheten om den fremtidige utviklingen er stor. Stabilitetsperspektivet (Brubaker 1992) forutsetter at statsborgerskapslovgivning forblir uendret fordi den reflekterer grunnleggende nasjonsforståelser. Konvergensperspektivet (Hansen & Weil 2001) fremskriver en altomfattende bevegelse i retning europeisk konvergens, der tidligere restriktive land går i liberal retning og vice versa. Velferdsstatsperspektivet (f. eks Hammar 1990) kjennetegnes av tanker om en generell devaluering av statsborgerskapet fordi sivile og sosiale rettigheter er frakoblet statsborgerskapet i moderne velferdsstater. Liberaliseringsperspektivet (Soysal 1994) forutsetter fremveksten av et postnasjonalt medlemskap knyttet til universelle menneskerettigheter og spår en sakte utfasing av statsborgerskapet som institusjon, der liberalisering og aksept for dobbelt statsborgerskap er skritt på veien. Ingen av disse perspektivene kan imidlertid forklare den statsborgerrettslige utviklingen i de skandinaviske landene de siste årene: Stabilitetsperspektivet kan ikke svare for de store endringene som har funnet sted i skandinavisk statsborgerskapslovgivning. Den divergerende utviklingen står i skarp kontrast til en hypotese om generell konvergens. En altomfattende liberalisering har ikke skjedd; Danmark har tvert om innført vesentlige skjerpelser, spesielt i kravene som stilles til naturalisering. Også velferdsstatsperspektivet får problemer i møte med realitetene: Vel har legalt bosatte innvandrere krav på sivile og sosiale rettigheter uten et formelt statsborgerskap i alle de skandinaviske landene, men den implisitte tanken om at dette innebærer en devaluering av statsborgerskapet, er ikke uten videre lenger gjeldende. Stegene i restriktiv retning, især i Danmark, men også til en viss grad i Norge, kan tolkes som uttrykk for et ønske om å revaluere statsborgerskapets status ved å gjøre statsborgerskapet mindre tilgjengelig.
Fordi den skandinaviske utviklingen på statsborgerettens område etter århundreskiftet ikke kan forklares i lys av de toneangivende teoretiske perspektivene i den internasjonale forskningen, har dette talt for nødvendigheten av en eksplorerende oppgave. Oppgavens problemstillinger er derfor: Hvordan kan den statsborgerrettslige divergensen i Skandinavia forklares? Og hva er de økende forskjellene mellom de skandinaviske landene et uttrykk for?
Etter den empiriske avvisningen av de sentrale teoretiske fremskrivelsene av utviklingen på feltet, redegjør jeg for det statsborgerrettslige samarbeidet som startet i 1888 og opphørte i 1979 og sammenligner de tre landenes nåværende lovgivninger. Deretter følger besvarelsen av den første problemstillingen. Her gir jeg en historisk årsaksforklaring på den ulike utviklingen ved å beskrive særtrekk ved landenes nyere innvandringshistorier. Sentralt står de første innvandringspolitiske strategiene på 1970-tallet, endring i integrasjonsforståelser og det politiske debattklimaet i innvandringsspørsmål. I besvarelsen av den andre problemstillingen argumenterer jeg for at forskjellene mellom de skandinaviske landene fortrinnsvis må forstås på et ideologisk nivå, der ulike visjoner om hva som skal utgjøre kjernen i samholdet mellom borgerne i nasjonalstaten, har ført til dannelsen av tre distinkt forskjellige nasjonsideologier i de skandinaviske landene. Det finnes kimer til denne utviklingen allerede ved den nye innvandringens begynnelse, tendensen har blitt forsterket i løpet av 1990-tallet, og divergensen har nådd et foreløpig klimaks med de statsborgerrettslige reformene i det 21. århundret.
Innvandringens ideologiske konsekvenser
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/iss/2008/71291/Midtboen_Master.pdf
Utgitt år – 2008
Utgiver – UiO
Undertittel – Årsaker til og implikasjoner av statsborgerrettslig divergens i de skandinaviske landene
Antall sider – 132
Dokumenttype – Masteroppgave