Posted on by Utrop Redaksjonen

Anna Hagen, Elin Svensen og Kari Folkenborg

Last ned rapport

Formålet med denne rapporten er å presentere foreløpige erfaringer med yrkes- prøving for innvandrere og flyktninger, og å diskutere noen utfordringer i forhold til det videre arbeidet med denne dokumentasjonsordningen.

Prosjektet er gjennomført på oppdrag fra Voksenopplæringsinstituttet (VOX) og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Yrkesprøving er en metode som gjør det mulig å synliggjøre og dokumentere yrkeskompetanse på videregående opplærings nivå som er tilegnet på andre måter enn gjennom det formelle norske utdanningssystemet. Mange innvandrere og flykt- ninger kommer til Norge med arbeidserfaring og/eller utdanning fra hjemlandet som de ønsker å nyttiggjøre seg i det norske arbeidsmarkedet. For dem som mangler dokumentasjon på egen yrkeskompetanse, eller som har dokumentasjon som ikke blir anerkjent i norsk arbeidsliv eller i norske utdanningsinstitusjoner, kan det være vanskelig å få nyttiggjort seg denne kompetansen.

Yrkesprøving som metode består av intervjuer og en praktisk prøve. Dokumen- tasjonen skal kunne brukes både direkte i forhold til arbeidslivet og i forhold til videre opplæring.

Rapporten bygger på kvalitative intervjuer med personer som har gjennomgått yrkesprøving i Oslo og Oppland. I tillegg har vi intervjuet personer på arbeidsgi- versiden og på utdanningssiden i de to fylkene. Materialet gir ikke grunnlag for bastante konklusjoner om nytten av yrkesprøving. Undersøkelsen gir likevel klare indikasjoner på at yrkesprøving kan være et viktig bidrag både til mer effektiv inte- grering av innvandrere og flyktninger på arbeidsmarkedet, og et godt redskap i ar- beidet for å tilrettelegge kostnadseffektive opplæringsløp fram mot fagbrev eller vit- nemål. For at yrkesprøving skal ha slike effekter, bør en rekke forutsetninger være på plass. Undersøkelsens bidrag er i første rekke økt innsikt i forutsetningene for at yrkesprøving kan bidra til integrasjon og bedre muligheter på arbeidsmarkedet gjen- nom synliggjøring, utvikling, verdsetting og bruk av realkompetanse.

Yrkesprøvingsprosjektene i Oslo og Oppland
Yrkesprøvingsprosjektet i Oslo startet opp høsten 1999 og har en varighet på tre år, fram til høsten 2002. Prosjektets hovedmål er å utvikle prosedyrer for yrkesprøving og dokumentasjon av innvandreres og flyktningers praktiske og teoretiske realkompetanse på videregående opplærings nivå, og å etablere samarbeidsrutiner for en koordinering av oppgaver knyttet til yrkesprøving og ansvarfordeling mellom ulike berørte instanser i Oslo kommune. Yrkesprøvingsprosjektet er organisatorisk for- ankret i fagopplæringsetaten i Oslo kommune.

Yrkesprøvingsprosjektet i Oppland er definert som et prosjekt med varighet fram til august 2004. Prosjektet er forankret i Realkompetansesentralen ved Mesna vide- regående skole, som ble formelt etablert våren 2000. I Oppland har man ikke hatt et formelt mandat, men i et internt notat fra prosjektet er formålet med yrkesprøvingen definert som «å lette de fremmedspråkliges tilgang til det norske arbeidsmarkedet på de områder hvor de kan benytte kvalifikasjoner, gjøre det mu- lig for dem å få dokumentasjon på deres yrkeskunnskaper, samt legge til rette for at de kan ta videre utdanning hvis dette skulle være ønskelig».1

Når vi sammenlikner modellene for yrkesprøving i de to fylkene, finner vi flere likheter, men også store forskjeller. I Oslo er det lagt vekt på utviklingen av en pro- sedyre for yrkesprøving. Kandidatene får veiledning etter endt yrkesprøving, men blir ikke fulgt opp i like stor grad som i Oppland. I Oppland har yrkesprøvingen i større grad karakter av et forløp, der det blir lagt stor vekt på å legge til rette for et videre opplæringsløp fram mot norsk fagbrev/svennebrev eller vitnemål.

Dokumentasjonen som utstedes er også ulik i de to fylkene. I Oppland brukes yrkesprøvingsbevis, mens man i Oslo bruker kompetansebevis som dokumentasjons- form.

Både i Oslo og i Oppland blir kompetansen vurdert i forhold til innholdet i norske læreplaner. I Oslo blir bare de praktiske modulene i læreplanene vurdert. Av dokumentasjonen framgår det hvilke moduler som er godkjent. I Oppland blir både praksis og teori vurdert, og det framgår både hva som er godkjent og hva som ikke er godkjent. Av yrkesprøvingsbeviset i Oppland framgår også (det antatte) omfan- get av restopplæringen fram til norsk fag-/svennebrev eller vitnemål.

I begge prosjektene utstedes også vedlegg til kompetansedokumentasjonen. Ved- leggene beskriver yrkesprøving som metode, og gir mulighet til å dokumentere kompetanse utenfor læreplanen. Tilleggsdokumentasjonen omfatter også en veiled- ning til kandidatene om muligheter for videre opplæring.

I Oppland blir det lagt vekt på at yrkesprøvingen i de fleste tilfeller skaper eller synliggjør et behov for videre opplæring for de aller fleste kandidatene, og at dette er fylkeskommunens ansvar. De fleste kandidatene blir anbefalt å følge et løp fram til fag-/svenneprøve etter praksiskandidatordningen. Hovedmodellen for videre kvalifisering etter gjennomført yrkesprøving er kombinert praksisplass og videre opplæring, som oftest i et samarbeid mellom prosjektet, arbeidsgiver, Aetat, opplæ- ringstilbyder og eventuelt hjemkommunen til kandidaten.

1 Dolmseth 2001.

Kandidatenes erfaringer etter yrkesprøving
Informantintervjuene viser at kandidatene i hovedsak har positive erfaringer med yrkesprøvingen:

  • Mange av kandidatene har dokumentasjon på tidligere praksis og Noen har fått dokumentasjonen oversatt til norsk, men opplever at dette har hatt liten eller ingen betydning i forhold til jobbsøking. Noen har også søkt norske utdanningsmyndigheter om å få godkjent sin utenlandske utdanning, men har fått negativt svar.
  • Kandidatenes fremste motivasjon for å ta yrkesprøven er å få et relevant arbeid i forhold til tidligere utdanning og
  • Kandidatene er gjennomgående fornøyd med avviklingen og gjennomføringen av yrkesprøven. De setter stor pris på at yrkesprøvingen gir dem en mulighet til å vise hva de
  • De fleste kandidatene betrakter kompetansebeviset som et skritt på veien mot fagbrev eller vitnemål.
  • Veiledning er av stor betydning for at kandidatene skal kunne strukturere et videre forløp når det gjelder jobbsøking og videre opplæring. Motstridende in- formasjon, mye venting, og vandring mellom etatene virker demotiverende og frustrerende.
  • Prøveleder/fagperson og andre som er involvert i yrkesprøvingen har i flere til- feller vært aktive som formidlere av praksisplasser og døråpnere i forhold til det norske arbeidsmarkedet. For flere av kandidatene har det vært viktig å ha bran- sjefolk som går god for dem i forhold til potensielle
  • Foreløpig fungerer ikke dokumentasjonen i seg selv som en døråpner i forhold til det norske arbeidsmarkedet. Mye tyder likevel på at den er et viktig og nød- vendig bidrag i en prosess som på sikt kan sikre kandidatene en stabil tilknyt- ning til

De kandidatene som virker mest fornøyd, er de som har fått mulighet til å prakti- sere yrket sitt samtidig som de har fått mulighet til å ta den opplæringen de man- gler. De kandidatene som virker minst fornøyd, er de som ikke har noe konkret mål, som ikke vet hvordan de kan få videre opplæring, eller som opplever at det ikke eksisterer noe opplæringstilbud som kan dekke deres behov.

Yrkesprøving og videre opplæring
Et viktig formål med dokumentasjon av realkompetanse, er å sikre at voksne som ønsker videre opplæring, blir tatt inn på riktig nivå i opplæringssystemet. Dette er viktig for den enkeltes motivasjon, men også for å hindre at det brukes unødvendi- ge ressurser på opplæring. I forhold til utdanningssystemet skal yrkesprøving kun- ne brukes som grunnlag for inntak, avkorting og tilpassing. Det innebærer at voks- ne med realkompetanse skal kunne tas opp på et høyere nivå enn ordinære (unge) elever, at opplæringen skal kunne gjennomføres på kortere tid, og at opplæringen skal være tilpasset den kompetansen kandidatene har fra før.

Opplæringstilbyderne har i stor grad benyttet dokumentasjon fra yrkesprøvin- gen som grunnlag for inntak på et høyere nivå enn kandidatene ville hatt tilgang til uten yrkesprøvingen. Det gjelder ikke minst for de kandidatene som mangler an- nen dokumentasjon. Flertallet av kandidatene i undersøkelsen følger et løp fram mot fag-/svennebrev etter praksiskandidatordningen. Kandidatene får tilbud om opp- læring på VKI-nivå som blir avsluttet med en tverrfaglig teoretisk prøve. Prøveformen innebærer at kandidatene blir prøvet i alle fag. For noen kan det bety at enkelte fag blir godkjent to ganger; først på grunnlag av yrkesprøving, senere gjennom den tverr- faglige prøven. En reell godskriving av kompetansen ville innebære at kandidaten bare skulle prøves i de fagene som ikke er godkjent gjennom yrkesprøvingen. Dette kre- ver imidlertid en større fleksibilitet i de prøveformene som benyttes på utdannings- siden.

På grunn av språkproblemer kan kravet om en skriftlig teoretisk prøve være et hinder for mange av kandidatene. Tilrettelegging av prøveformen, blant annet gjen- nom mulighet til muntlig prøve, eventuelt en kombinert skriftlig og muntlig prø- veform, vil derfor kunne være et viktig tiltak på opplæringssiden.

Når inntaket blir gjort på grunnlag av yrkesprøving, innebærer det i de fleste tilfellene også en avkorting, ved at kandidatene kan gjennomføre opplæringen på kortere tid. Individuelt tilpassede opplæringstilbud er likevel mangelvare.

De fleste kandidatene ønsker å kombinere teori og praksis. Et slikt løp er lettere å gjennomføre innenfor lærefagene enn innenfor skolefag uten opplæring i bedrift. Mange kvinner ønsker å arbeide innenfor helse- og sosialfag, der de fleste utdan- ningstilbudene er lagt opp som rene skolefag uten fagbrev. De kandidatene som er tatt opp på slike skoleløp, etterlyser muligheten til å praktisere yrket ved siden av. Mulighetene for praktisk arbeid er viktige, både av integreringshensyn og av peda- gogiske hensyn. Språkproblemer kan gjøre det vanskelig for mange å følge den teo- retiske undervisningen, og deltakelse i praksissituasjoner er et viktig hjelpemiddel for utviklingen av yrkesrettede språkkunnskaper. På bakgrunn av erfaringene fra undersøkelsen, er det mye som tyder på at disse kandidatene ville hatt større nytte av et mer praksisnært opplæringstilbud, der man tok sikte på å ta eksamen som privatist. Et slikt opplegg stiller imidlertid store krav til arbeidsplassen som læringsarena, der kandidatene vil være avhengig av kvalifisert veiledning og systematisk opplæring i arbeidssituasjonen.

Yrkesprøving i forhold til arbeidslivets behov
Etniske minoriteters problemer på arbeidsmarkedet har blant annet vært forklart med arbeidsgivers behov for å redusere usikkerhet. Undersøkelsen bekrefter at yrkesprøving kan være et viktig virkemiddel for å redusere usikkerhet om hva kan- didaten faktisk kan. Fra arbeidsgivers side er det en klar styrke at kandidatens yr- keskompetanse er vurdert ut fra standarder som er kjent i bransjen, og at personer med kjennskap til bransjen har vært involvert i vurderingen. Likevel er det flere eksempler på at dokumentasjonen fra yrkesprøvingen i seg selv ikke var tilstrekke- lig i forhold til å få innpass på arbeidsmarkedet.

Muligheten for å finne relevant jobb eller praksisplass vil i stor grad være avhengig av etterspørselen etter arbeidskraft. I Oppland blir mangelen på praksisplasser be- skrevet som den viktigste flaskehalsen i Yrkesprøvingsprosjektet. I Oslo kan det være lettere å finne relevant jobb, men også her vil det være store bransjemessige forskjeller både når det gjelder tilgang til jobb og muligheten for videre kvalifisering. Flere informanter på arbeidsgiversiden gir uttrykk for at yrkesprøving kan tenkes å bli en viktig rekrutteringskanal.

Arbeidsgivere som tar inn kandidater fra yrkesprøvingen på praksisplass, får god mulighet til å vurdere kompetansen over tid. Dette bidrar i stor grad til å synliggjø- re kompetansen og redusere usikkerheten i forhold til en fast ansettelse. Lønnstil- skudd fra Aetat i hele eller deler av praksisperioden er et tiltak som også kan bidra til å redusere arbeidsgivers økonomiske risiko. Fra Aetat sin side blir det understre- ket at dokumentasjonen fra yrkesprøvingen er et viktig virkemiddel både i forhold til å skaffe praksisplass og å sikre kandidatens rettigheter i forhold til praksis og opplæring. Selv om yrkesprøving foreløpig er lite kjent i arbeidslivet, mener man fra Aetat sin side at dokumentasjonen er et viktig virkemiddel på grunn av den le- gitimiteten ordningen har, eller vil kunne få, i arbeidslivet.

Stort samarbeids- og koordineringsbehov
Et hovedinntrykk fra intervjuene, er at viljen til å finne løsninger og evnen til å sam- arbeide på tvers av etater og administrative skillelinjer er en grunnleggende forut- setning for å lykkes med å sikre kandidatene en stabil og relevant tilknytning til arbeidslivet. Løsningene må være tilpasset den enkelte kandidat, og det finnes der- for ingen egentlige standardløsninger. Alle kandidater som er aktuelle for yrkesprøving er det fordi de har arbeidserfaring og/eller utdanning fra hjemlandet som de ønsker å ta i bruk. Yrkesprøvingen gjør det mulig for dem å synliggjøre og dokumentere denne kompetansen i forhold til arbeidslivet. Samtidig viser under- søkelsen at dokumentasjon i seg selv ikke alltid er nok, men at det også kan være behov for personlig kontakt, enten gjennom yrkesprøvingsprosjektet eller Aetat. Aetat har nettverk og muligheter for å skaffe praksisplass, eventuelt med lønnstil- skudd. Videre kan Aetat ha en viktig rolle i å sikre at kandidaten får nødvendig praksis og opplæring i praksisperioden.

I mange tilfeller har kandidatene en kompetanse som er etterspurt i arbeidslivet. Men de fleste kandidatene har også behov for noe restopplæring. I noen tilfeller vil arbeidsgiver selv være interessert i å legge til rette for videre kvalifisering. Her vil det imidlertid være store variasjoner mellom bransjer, og det kan også være store for- skjeller fra bedrift til bedrift. Som ufaglært vil kandidaten tjene dårligere, og han eller hun vil også være mer utsatt i forbindelse med permittering og nedbemanning. I mange tilfeller kan det også være vanskeligere å søke nytt arbeid som ufaglært enn som faglært. Yrkesprøvingen fører derfor vanligvis til at det i tillegg til synliggjør- ing av kompetanse, også blir synliggjort et utdanningsbehov på videregående skoles nivå. Dette er fylkeskommunens ansvar. Ofte vil det være stort behov for tilrette- legging, både i opplæring og i prøveform.

Yrkesopplæringsnemnda ved fagopplæringsetaten/fagopplæringskontoret har ansvaret for å godkjenne praksis for praksiskandidater. I Oslo er Yrkesprøvingspro- sjektet forankret i fagopplæringsetaten, og godkjenning av praksis gjennom yrkes- prøvingen er derfor uproblematisk. I Oppland er yrkesprøvingen forankret i Real- kompetansesentralen ved Mesna videregående skole. Man har derfor lagt stor vekt på et nært samarbeid med fagopplæringskontoret, og tilbakemeldingene fra pro- sjektet er at dette samarbeidet fungerer godt.

Skole-/utdanningsetaten i fylket har ansvaret for å godkjenne teori på grunnlag av realkompetansevurdering. I Oslo ligger videregående opplæring under skoleetaten, mens fagopplæringsetaten er organisert som en egen etat. Gjennom yrkesprøvings- prosjektet i Oslo godkjennes derfor ikke teori, men bare praksis. Kandidater som ønsker å få realkompetansevurdert sine teorikunnskaper, må søke skoleetaten om dette, selv om faglærere ved videregående skole ofte har vært involvert i yrkesprø- vingen. Dette er en løsning som er ineffektiv og forvirrende, både for kandidaten og for andre brukere av dokumentasjonen. Det er grunn til å spørre om det ikke ville være mulig å komme fram til en mer hensiktsmessig løsning gjennom økt sam- arbeid og smidighet på tvers av etatene.

Oppsummeringsvis finner vi de beste resultatene fra yrkesprøvingen i de til- fellene der yrkesprøvingsprosjekt, skole/ opplæringstilbyder, fagopplæring, arbeids- giver og eventuelt Aetat samarbeider om å skaffe kandidatene arbeid og opplæring etter yrkesprøvingen. Samtidig er det i de fleste tilfeller behov for en kontaktper- son som har ansvar for koordinering og oppfølging av kandidaten fram til opp- nådd sluttkompetanse. Dette ansvaret behøver ikke nødvendigvis ligge i prosjektet, men kan i prinsippet ligge både hos Aetat, i kommunen eller også hos opp- læringsansvarlig. Hovedsaken er ikke nødvendigvis hvor ansvaret ligger, men at noen har et ansvar for den videre oppfølgingen. De kandidatene som er minst positive til yrkesprøvingen, er de som ikke har fått tilstrekkelig oppfølging og veiledning etter yrkesprøvingen, men som opplever forsøkene på å komme i arbeid som en endeløs vandring mellom ulike offentlige etater og potensielle arbeidsgivere.

Lik eller likeverdig kompetanse?
Et sentralt formål med å etablere et system for dokumentasjon av realkompetanse er å kunne vurdere den kompetansen en person har i forhold til den kompetansen som kan oppnås gjennom videregående opplæring. Buer-utvalget anbefalte i sin innstilling at prinsippet om likeverdighet, og ikke likhet, skulle legges til grunn ved inntak av voksne til videregående opplæring, og i forhold til en eventuell avkorting av studier.

Også i forbindelse med yrkesprøving er det et sentralt spørsmål om det er like- verdighets- eller likhetsbegrepet som legges til grunn når flyktningers og innvandreres realkompetanse blir vurdert i forhold til kravene i norske læreplaner. Svaret på det- te vil i stor grad avhenge av om metoden og dokumentasjonen også gir rom for å dokumentere kompetanse som ligger utenfor læreplanen.

Et fellestrekk ved en rekke av de ordningene som er utviklet som ledd i Real- kompetanseprosjektet, er at man har utarbeidet en form for CV eller individuell «portfolio». Utviklingen av ulike tilleggsdokumenter i dokumentasjonen fra yrkesprøvingen kan tolkes som uttrykk for den samme tendensen. Disse dokumen- tene gir bedre muligheter for å synliggjøre hva kandidatene kan, også utenom lære- planene. Økt bruk av denne typen dokumenter kan betraktes som økt bruk av li- keverdighetsbegrepet, ved at også mottaker kan vurdere om en annen type fagkompetanse kan være like mye verdt som kompetansekrav i gjeldende læreplan. Kombinasjonen av de to dokumenttypene er trolig en god løsning. Den første, stan- dardiserte, offisielle delen av dokumentasjonen sikrer sammenliknbarhet og høy reliabilitet. Svakheten er at vurderingene i stor grad bygger på likhetskrav. Mindre standardisert dokumentasjon kan være viktig for å sikre at man måler det man fak- tisk ønsker å måle, nemlig kandidatenes yrkeskompetanse. Samtidig vil mindre standardisert dokumentasjon gi et bedre grunnlag for vurdering av likeverdig kom- petanse.

I forlengelsen av dette argumentet er det mulig at kandidatene som gjennom- går yrkesprøving som ledd i prosessen også bør få hjelp til å bygge opp og struktu- rere en personlig CV/portfolio som kan brukes i forhold til søknad om jobb og vi- dere opplæring. Et slikt dokument behøver ikke nødvendigvis å inngå som en del av den offentlige dokumentasjonen.

Raskt i jobb – eller stabil jobb?
I likhet med andre ordninger for dokumentasjon av realkompetanse, er det flere målsetninger for arbeidet med yrkesprøvingen. Ulike aktører kan ha ulike oppfat- ninger av hvilket formål som skal prioriteres. Det sentrale poenget er at den videre utformingen av ordningen forutsetter at man har et gjennomtenkt forhold til hva som er hovedformålet, og hvilke målgrupper som skal prioriteres. I forhold til yrkesprøving, er det ikke minst viktig å avklare om formålet er å få kandidatene raskest mulig ut i jobb, eller om målet skal være å sikre kandidatene en fast og stabil tilknytning til arbeidslivet. Om målet i første rekke er å få kandidatene raskest mulig ut i jobb, er det mye som tyder på at dokumentasjonen fra yrkesprøvingen kan være et viktig hjelpemiddel, spesielt når dokumentasjonen kombineres med aktiv inn- sats fra prøveledere og Aetat. Dette gjelder imidlertid i første rekke der det er stort behov for arbeidskraft.

Om målet er å sikre kandidatene en fast og stabil tilknytning til arbeidslivet,  vil kandidatene være best tjent med et løp som i tillegg til relevant jobb eller prak- sisplass på sikt gjør det mulig å «veksle inn» kompetansen i et norsk fag-/svenne- brev eller vitnemål. Da blir dokumentasjonen fra yrkesprøvingen i første rekke et hjelpemiddel for å sikre kandidaten et videre løp fram mot fagbrevet. Om målet   er å redusere forskjellene mellom etniske minoriteter og etniske nordmenn når det gjelder mulighetene på arbeidsmarkedet, er det liten tvil om at muligheten til videre kvalifisering må inngå som en sentral del av forløpet etter yrkesprøvingen.

På bakgrunn av forholdet mellom kandidatenes medbrakte realkompetanse og behovene i arbeidsmarkedet, er det også viktig å stille spørsmålet om hva som er det riktige tidspunktet for yrkesprøvingen. Når det gjelder flyktninger, inngår målet om bosetting til arbeid og utdanning i myndighetenes retningslinjer og strategier for bosetting. Den yrkes- og utdanningsbakgrunn flyktningene har når de kom- mer til Norge, skal vurderes opp mot de utdanningsmulighetene og det arbeids- markedet som finnes i de aktuelle bosettingskommunene. I forhold til denne gruppa bør man derfor vurdere å starte prosessen med yrkesprøving allerede i mottak, slik at kompetansen kan tas hensyn til ved bosetting.