Kurs for arbeid – Digiblioteket

Posted on February 2, 2002April 22, 2020 by Utrop Redaksjonen

Jon Anders Drøpping og Hanne Cecilie Kavli

Kapittel 1 Innledning

Rapporten tar utgangspunkt i at flyktninger og innvandrere fra ikke-vestlige land generelt –og kvinner spesielt –har lav yrkesdeltakelse. Med utgangspunkt i blant annet nærmere 400 intervjuer av flyktninger og innvandrere, studerer vi norskopp- læringen, norskferdigheter og yrkesdeltakelse i sammenheng. (Se vedlegg 1 for en oversikt over forholdet mellom vårt utvalg og universet av potensielle intervjuobjekt.) De overordnede problemstillingene for rapporten er:

Hva er årsakene til den lave yrkesdeltakelsen blant flyktninger og innvandrere generelt, og blant kvinner fra disse gruppene spesielt?
Hva er de viktigste årsakene til frafall fra norskundervisningen?
Hvilken betydning har deltakelse i norskundervisning for norskferdighetene?
Hvilken sammenheng er det mellom norskferdigheter og yrkesdeltakelse? De viktigste datakildene er:
Personlige intervjuer med 394 personer etter standardiserte spørreskjema. Per- sonene, som er over 18 og bosatt i Oslo eller Bergen, har kommet til Norge i perioden 1978–1998 og har chilensk, marokkansk, somalisk, pakistansk og vietnamesisk
Kvalitative dybdeintervjuer med 30 strategisk utvalgte av dem som ble inter- vjuet i spørreundersøkelsen.
Fokusgruppeintervjuer med kvinner av somalisk og marokkansk
Kvalitative intervjuer med representanter for sentrale etater i integrerings- og kvalifiseringsarbeidet i Oslo, Bergen og

Kapittel 2 Norskopplæringen i kommunene

Norsk med samfunnskunnskap for fremmedspråklige voksne er hjemlet i Lov om voksenopplæring fra Med bakgrunn i et ønske om å styrke opp- læringen innen norsk med samfunnskunnskap, ble dagens opplæringsplan innført fra 1998. Dagens ordning skiller seg særlig fra tidligere praksis ved at en i dag legger vekt på nivåbasert opplæring, det vil si at elevene, innenfor en viss timeramme, får opplæring i norsk med samfunnskunnskap opp til det nivå en regner som nødvendig for (videre) utdanning og arbeid. Den maksimale time- rammen er satt til 850 timer for elever med utdanning tilnærmet lik norsk grunn- skolenivå eller mer (A-løpet), og til 3000 timer for elever med liten eller ingen skolebakgrunn (B-løpet).
Et viktig prinsipp for dagens opplæringsplan er at undervisningen skal tilpasses den enkelte gjennom å ta utgangspunkt i elevens «personlige forutsetninger, sosiale bakgrunn og lokale tilhørighet». Fastsatte læringsmål skal blant annet kunne nås i ulikt tempo og med ulikt antall timer, og det understrekes at andre arbeidsmåter enn den «tradisjonelle» klasseromundervisningen må tas i bruk og få en sentral plass i undervisningen. Et særlig viktig eksempel på opplærings- kontekst utenfor klasserommet er arbeidslivet.
På grunn av problemer med å få kvinner med omsorgsoppgaver til å delta i undervisningen, defineres disse som en gruppe med spesielle behov i den nye opplæringsplanen. Tilbud om barnepass vurderes som et særlig viktig virke- middel for denne gruppen, men voksenopplæringsinstitusjonene har i liten grad kapasitet til å utforme adekvat tilbud.
De tre byene som inngår i vår undersøkelse er tilstrekkelig store til at det er mulig/ økonomisk forsvarlig å arrangere egen kvinneundervisning. Slik undervisning er etterspurt og –til tross for delt oppfatning av de pedagogiske implikasjonene av klassesammensetning basert på kjønn framfor andre forutsetninger – vil skolene gjerne sørge for at tilbudet opprettholdes.
Både vår og tidligere undersøkelser avdekker at rammevilkårene for norskopp- læringen ikke er gode nok. Fra kommunalt hold hevdes det blant annet at de finansielle rammene for norskopplæring (undervisningstilskuddet) ikke er til- strekkelig til å dekke kommunenes faktiske utgifter til opplæringen. Særlig fram- heves det at undervisningstilskuddet tidvis avkortes mot integreringstilskuddet (et femårig statlig tilskudd som følger hver flyktning som bosettes i kommunen). Mangel på egnede lokaler, liten tilgang til undervisningsutstyr og manglende retningslinjer med hensyn til maksimal klassestørrelse er blant problemene som påpekes.
Voksenopplæringsinstitusjonenes deltakerregistrering er Det er mangel på rutiner og retningslinjer for føring av slik statistikk, og fordi selv lovlig fravær kan føre til kutt i refusjonsmidlene, er lærestedene tjent med å kamuflere fravær. Problemene knyttet til deltakerregistrering skyldes også at deltakerne har nærmest ubegrenset frihet til å begynne og slutte etter eget forgodtbefinnende.

Kapittel 3 Hvem deltar (ikke) på norskopplæring – og hvorfor?

Åtte av ti menn og ni av ti kvinner deltar på eller har deltatt på Det er bare små forskjeller mellom de ulike landgruppene med hensyn til kurs- deltakelse.
To tredeler av dem som fullfører norskopplæringen er menn. Kvinnene faller særlig fra på grunn av omsorgsoppgaver.
Deltakerne er i hovedsak fornøyd med kurset/kursene de har deltatt på selv om kun et fåtall opplevde at norskundervisningen var tilpasset deres yrkes-/fagbak- grunn. Kurset vurderes i hovedsak som godt tilpasset eget norsknivå.
For både kvinner og menn er motivasjonen for å lære norsk i hovedsak knyttet til ønske om (mer) utdanning og jobb, men for øvrig vurderer kvinnene i langt større grad enn mennene norskkunnskapene som en mulig sosial barrierebryter.
Omsorgsoppgaver er en relativt viktig frafalls- og uteblivelsesgrunn for kvinner, men overraskende nok ser det ut til at slike forpliktelser samtidig øker sannsyn- ligheten for å fullføre norskopplæringen. Omsorgsansvar ser derfor ut til å slå ut på to måter: Det er en sterk motivasjonsfaktor for å fullføre, men en betyde- lig barriere dersom det ikke lar seg kombinere med norskopplæring.
De med høyere utdanning fullfører i større grad norskopplæringen enn de med lavere utdanning. Denne sammenhengen mellom nivået på tidligere utdanning og fullføringsgrad gjelder særlig for kvinner.
De viktigste årsakene til frafall og uteblivelse fra norskopplæringen (dersom vi ser bort fra oppbrukt timetall) er omsorgsoppgaver (særlig for kvinner) og jobb/ utdanning. Misnøye med progresjon/kursopplegget, sykdom og flytting/uten- landsreiser oppgis i relativt beskjeden grad som årsaker til frafall/uteblivelse.

Kapittel 4 Kurs og kunnskap – hvem blir gode i norsk?

Norskferdighetene (egendefinerte) varierer mellom ulike etniske Vietnameserne oppgir jevnt over dårligst norskferdigheter – chilenerne best. Muntlige norskferdigheter oppgis i all hovedsak å være bedre enn de skriftlige. Kvinner oppgir noe svakere norskferdigheter enn menn.
Logistiske regresjonsanalyser viste at det å ha en jobb, å ha utdanning over ti år, å ha bodd i Norge lenger enn fem år, å være mann, å være yngre enn 45 år og å ha god helse øker sannsynligheten for å ha gode norskferdigheter.
Personer av chilensk opprinnelse hadde høyere sannsynlighet for å ha gode norskferdigheter enn personer av pakistansk, somalisk og vietnamesisk opprin- nelse.
Selv etter å ha kontrollert for disse individuelle egenskapene fant vi dessuten en positiv effekt av å ha gjennomført norskundervisningen.
Selv om det å fullføre norskundervisningen bidrar til å løfte de fleste ut av grup- pen med dårlige norskferdigheter, viste analysen samtidig at andre forhold (se nedenfor) er viktigere for å forklare hvem som blir virkelig gode i norsk.
Kvaliteten på norskkurset, målt som deltakernes opplevelse av å ha fått tilpasset undervisning og antall undervisningstimer per uke, hadde en positiv, men ikke statistisk sikker effekt på norskferdighetene. Det er imidlertid en rekke sider ved undervisningen og dens kvalitet som er vanskelig å måle kvantitativt, og som dermed ikke kommer fram At vi i vår analyse ikke finner noen statistisk sikker effekt av de to sidene ved norskundervisningens innhold som vi har hatt mulighet til å måle, må derfor ikke tolkes som at undervisningens kvalitet og lærerens innsats ikke har betydning for elevenes progresjon og resultater.
Betydningen av kvaliteten på norskundervisningen kommer klarere fram når vi skal forklare hvem som fullfører norskundervisningen og ikke. Elever som opp- lever at norskundervisningen var tilpasset deres nivå og bakgrunn, fullførte oftere enn andre.
Elevens motivasjon for å lære norsk, og evnen til å ta ansvar for egen læring, er også sentralt for opparbeidingen av gode Flere forskere har pekt på at særlig språksvake elever for sent forstår at selv om norskundervisningen skal legge grunnlaget, skjer den viktigste språklæringen utenfor klasserommet.
Det er derfor viktig å rette søkelyset også mot hva som skjer med språkferdig- hetene etter avsluttet Tidligere kursdeltakere som av ulike årsaker ikke praktiserer norskferdighetene etter kursavslutning, står i fare for å glemme mye av det de har lært. Myndighetene har etter vår mening her to viktige utfordringer –for det første å bringe norskferdighetene til flest mulig opp til et nivå hvor de tør prøve dem ut også utenfor klasserommet, og for det andre å fange opp dem som etter helt eller delvis avsluttet norskundervisning står i fare for å stagnere i språkutviklingen eller glemme det de har lært i mangel på relevante arenaer å praktisere norskferdighetene på.

Kapittel 5 Norskkunnskaper og yrkesaktivitet

Yrkesdeltakelsen blant flyktning- og innvandrergruppene som inngår i studien er gjennomgående mye lavere enn i befolkningen for øvrig –særlig er yrkes- deltakelsen blant kvinnene Arbeidsmarkedstilknytningen er for øvrig preget av ustabilitet i betydning tidsavgrensede engasjementer og usikre ansettelses- forhold.
Gode norskferdigheter er den enkeltfaktoren som i størst grad øker sannsynlig- heten for å være i Utdanningsnivået ser også ut til å spille en viss rolle for type arbeidsmarkedstilknytning, men bortsett fra at tettere arbeidsmarkeds- tilknytning ser ut til å henge sammen med antall år på skole, er det vanskelig å si hvor positiv effekten av lengre utdanning egentlig er.
Vi har stilt spørsmålet om gode norskferdigheter er en forutsetning for eller et produkt av Svaret avhenger av hva som legges i «gode norsk- ferdigheter»: Et visst språknivå ser ut til å være en forutsetning for å få de fleste jobber, noe som antyder at deltakelse i norskopplæring er positivt for senere yrkesdeltakelse. På den andre siden finner vi at de virkelige gode norskkunn- skapene ikke oppnås gjennom kursdeltakelse alene, men gjennom praktisering av norskkunnskapene (selv relativt kort yrkeserfaring betyr langt mer enn norsk- opplæring for å bli god i norsk). For norskopplæringen er implikasjonen at språk- opplæringen i størst mulig grad bør organiseres gjennom å kombinere klasse- romundervisning og praksis.
Vi tar utgangspunkt i at arbeidsgivere vil ansette medarbeidere som det er knyttet minst mulig usikkerhet Dette er uheldig for flyktninger og innvandrere, som i stor grad fortsatt utgjør en arbeidstakergruppe som arbeidsgivere flest er lite fortrolig med. Myndighetene og partene i arbeidslivet må derfor søke å øke kunnskapen om denne arbeidstakergruppen, for dermed å redusere arbeids- givernes opplevde risiko ved å ansette en person med for eksempel ikke-vestlig bakgrunn.
På spørsmål om hva som hva som skal til for å skaffe seg jobb i Norge, svarer de fleste at blant annet norskferdigheter, utdanning og søkeaktivitet/motivasjon er svært viktige faktorer. For så vidt som disse faktorene kan påvirkes av den enkeltes egeninnsats, betyr dette at det norske arbeidslivet oppfattes som et marked der uttellingen henger sammen med innsatsen. Samtidig mener imidler- tid én av tre at hudfarge og fremmedartet navn representerer svært viktige hindre med hensyn til å skaffe seg jobb. Dette er faktorer som for den enkelte er upå- virkelige, og som dermed oppleves som viktige barrierer for yrkesdeltakelse. Dette antyder også at forestillinger om rasisme på arbeidsmarkedet er relativt utbredt.
Behovet for holdningsskapende og holdningsendrende arbeid i forhold til rekruttering av flyktninger og innvandrere fra ikke-vestlige land framheves i ulike offentlige handlingsplaner, og vi slutter oss til denne Det finnes eksempler på at arbeidsgivere i det private næringslivet har iverksatt tiltak for å øke rekrutteringen av innvandrere, og det ser ut til at positive holdninger fører til mer vellykket rekrutterings- og integreringsarbeid. Siden handlinger bygger på holdninger, vil holdningsskapende arbeid sannsynligvis være et viktig bidrag for økt rekruttering av innvandrere.

Kapittel 6 Barrierer for yrkesaktivitet blant kvinner med ikke- vestlig landbakgrunn
I kapitlet diskuteres mulige årsaker til den lave yrkesaktiviteten blant ikke-vestlige innvandrerkvinner med utgangspunkt i fire sett av forklaringer: Kvalifikasjoner, kultur- eller verdiforankrede holdninger, institusjonelle barrierer og diskriminering.

Arbeidsmarkedstilknytning

Kvinner er sjeldnere i arbeid enn menn både i den etnisk norske befolkningen og blant flyktninger og innvandrere. Den totale yrkesaktiviteten og kjønns- forskjeller i denne varierer med Kjønnsforskjellene i yrkesaktivitet er størst blant personer med somalisk, pakistansk og marokkansk landbakgrunn.
Yrkesaktive kvinner som kom til Norge gjennom familiegjenforening og som flyktninger, bruker i gjennomsnitt ett år lenger enn menn med samme land- bakgrunn på å finne jobb. Kvinnene som er eller har vært yrkesaktive arbeider i mye større grad deltid enn menn med samme landbakgrunn. For øvrig er det bare små kjønnsforskjeller med hensyn til hvor stabil arbeidsmarkeds- tilknytningen er, med et lite unntak for pakistanerne, hvor kvinner ser ut til å ha mer ustabile arbeidsforhold enn menn.
Kvinnene i utvalget arbeider innenfor en mer begrenset del av arbeidsmarkedet enn menn, og er dessuten i større grad ansatt innenfor kommunal eller statlig sektor.
Yrkesaktive kvinner praktiserer norsk på jobben, enten med kolleger eller kun- der, i like stor grad som yrkesaktive menn.
Den store forskjellen i faktisk yrkesaktivitet illustrerer at det finnes barrierer for ikke-vestlige kvinners yrkesaktivitet, og at disse både skiller seg fra de barrierene som møter norske kvinner og de som møter menn med samme landbakgrunn.

Kvalifikasjoner

Kvinner med ikke-vestlig bakgrunn har i all hovedsak mindre utdanning med seg i bagasjen ved ankomst til Norge enn menn av samme opprinnelse. I tillegg er det en betydelig andel i enkelte grupper som har så lite skoleerfaring at de er å regne som funksjonelle analfabeter. Dette vil åpenbart gjøre det til en vanske- lig og tidkrevende prosess både å lære tilstrekkelig norsk og å tilegne seg andre kvalifikasjoner som kan gjøre dem aktuelle for det norske arbeidsmarkedet.
Samtidig tyder flere undersøkelser på at høy utdanning fra hjemlandet ikke nødvendigvis gjør det lettere å få innpass på det norske Kom- pliserte og omfattende krav til godkjenning av utdanning, kombinert med lav motivasjon for å ta arbeid langt under eget kompetansenivå, er av forklaringene som er trukket fram av ansatte i hjelpeapparatet. I forhold til «medbrakt» ut- danning, ser de største barrierene først og fremst ut til å ramme de med svært høyt eller svært lavt utdanningsnivå.
Blant kvinner øker likevel høy utdanning sannsynligheten for å være yrkesaktiv i større grad enn blant menn: Forskjellen i yrkesaktivitet er større mellom kvinner med lav og høy utdanning enn mellom menn med lav og høy utdanning –også etter at det er kontrollert for alder, helse, omsorgsoppgaver, botid, landbakgrunn og norskferdigheter.
Kvinner deltar i mindre grad enn menn i kvalifiseringstilbud etter bosetting i Norge. De fullfører sjeldnere norskundervisningen, tar i mindre grad kurs og deltar i mindre grad i det ordinære norske I lys av den vekten som tillegges norskkunnskaper og ikke minst «norske papirer», er dette viktig informasjon.
Det interessante spørsmålet er likevel hvorfor vi finner lavere utdanningsaktivitet blant kvinnene enn blant menn. Vi har i første omgang pekt på to forhold: omsorgsoppgaver og Her er det imidlertid flere elementer som vir- ker sammen, og i forsøkene på å forklare, beveger vi oss derfor raskt over mot det vi har kalt verdiforankrede barrierer for yrkesaktivitet

Kulturelt eller verdiforankrede holdninger

Datamaterialet bekrefter og styrker resultater fra andre undersøkelser som tyder på at holdningene til kvinners yrkesaktivitet i ulike livsfaser er klart betinget av landbakgrunn. Pakistanerne peker seg ut som de mest tradisjonelt orienterte i vår undersøkelse, mens vietnameserne framstår som mer positive til kvinnelig yrkesaktivitet enn noen annen gruppe –inkludert nordmenn.
Holdningene til kvinners yrkesaktivitet samsvarer i stor grad med den faktiske yrkesaktiviteten til kvinner i ulike livsfaser. Logistiske regresjoner viser at det å bo sammen med barn under elleve år, øker sannsynligheten for at far har arbeid, men reduserer sannsynligheten for at mor har Disse tallene er statistisk sikre også etter at det er kontrollert for betydningen av botid i Norge, utdanning, landbakgrunn, helse og norskferdigheter
Slike holdninger kan virke på flere måter –dels gjennom at kvinnene selv ønsker å være hjemme, dels gjennom at ektefelle, familie eller miljø legger begrensninger på kvinnenes mulighet til å ta lønnet arbeid. At menn generelt har et mer restriktivt syn på kvinners yrkesaktivitet enn det vi finner blant kvinnene selv, tyder på at begge mekanismer er virksomme.
Hvilke alternativer gir dette offentlige myndigheter? Når kvinnene gir uttrykk for at de vil ut i jobb er saken klar: da må hjelpeapparatet stille med relevant kvalifisering og så langt som mulig legge til rette også hvis kvinnen har små Hvis det er åpenbart at kvinnen er under press fra ektefelle eller andre i omgi- velsene, men selv ønsker kvalifisering og arbeid, burde også svaret gi seg selv. I andre tilfeller vil signalene som kommer fra kvinnen være delte, og det kan være vanskelig å avgjøre om hun ønsker å delta i kvalifisering og arbeidsliv eller ikke. Hjelpeapparatet vil også møte kvinner som gir uttrykk for at de ikke ønsker å delta i noen effektiv kvalifisering.
Det er derfor nødvendig med en avklaring av i hvilken grad hjelpeapparatet skal søke å påvirke kvinners Hvor viktig er det at kvinnene lærer norsk og kva- lifiserer seg for norsk arbeidsliv? Hvilke krav er det rimelig å stille? Dette er en debatt som etter vår oppfatning må tas på politisk nivå. Per i dag gjøres vurde- ringen langt på vei av hjelpeapparatet.

Institusjonelle forhold

Kombinasjonen av verdiforankrede holdninger til kvinners yrkesaktivitet og institusjonelle trekk ved den norske velferdsstaten, utgjør til sammen en bety- delig barriere for at kvinner kan og vil ta lønnet arbeid utenfor hjemmet. Til- gangen og prisen på barnetilsyn, hvilke deler av arbeidsmarkedet som er åpent for ikke-vestlige innvandrerkvinner, nivået på sosialhjelpsutbetalinger, barne- trygd og kontantstøtte, og synet på hva som er de naturlige rollene for henholds- vis kvinner og menn i ulike livsfaser, bidrar til å heve terskelen for når –og om –det er aktuelt for kvinner å ta lønnet arbeid.
Samtidig som store deler av hjelpeapparatet tilbyr både kvinner og menn et godt og relevant kvalifiseringstilbud, er det også forhold som tyder på at hjelpe- apparatet bidrar til å reprodusere et tradisjonelt kjønnsrollemønster gjennom å tilby kvinner kvalifisering som er relativt mindre effektiv og mindre relevant for arbeidsmarkedet.
De barrierene vi identifiserer illustrerer dilemmaet som oppstår når gode sosial- politiske institusjoner skal utformes i et flerkulturelt samfunn: Hvor mye skal institusjoner for flertallet modifiseres av hensyn til de effektene de har på et mindretall, og hvilke negative effekter er så store at det er nødvendig å utforme egne institusjoner (særordninger) for mindretallet?

Diskriminering

Undersøkelser tyder på at kvinner med ikke-vestlig bakgrunn i mindre grad enn menn opplever diskriminering på Samtidig har ikke-vestlige kvinner i Norge lavere yrkesdeltakelse og mindre erfaringer med arbeidsmarkedet enn menn. At de i mindre grad enn menn oppfatter arbeidsmarkedet som dis- kriminerende, kan derfor være en konsekvens av færre kontaktpunkter i det norske samfunnet.
På den andre siden har vi også sett at selv blant de personene som har lønnet arbeid, er det flere menn enn kvinner i vårt utvalg som mener arbeidsgivere legger vekt på hudfarge og navn når de vurderer hvem de skal ansette.
Forekomst av diskriminering av arbeidssøkere med ikke-vestlig bakgrunn er godt dokumentert. Om ikke-vestlige kvinner møter flere faktiske eller forestilte hind- ringer som en følge av diskriminering, er det imidlertid fortsatt ikke grunnlag for å si sikkert. Sett i lys av at dette er en form for diskriminering som rammer kvinner i større grad enn menn, slutter vi oss likevel til Senter mot etnisk diskriminerings anbefaling om å presisere lovverket i forhold til bruk av for eksempel religiøst hodeplagg på arbeidsplassen, og å sørge for informasjon om dette til arbeidsgivere.

Barrierer også for neste generasjon kvinner?

Andre generasjons innvandrerkvinner har høyere yrkesdeltakelse enn første generasjon, og det er tegn til at tersklene for deltakelse i arbeidsmarkedet er sen- ket: Blant annet har andre generasjon kvalifikasjoner som i større grad er til- passet norske forhold (bedre norskferdigheter og mer utdanning), de gifter seg senere og ser ut til å få færre barn, og både menns og kvinners holdninger til kvinners yrkesaktivitet ser ut til å gå i en mer liberal retning enn blant dem som innvandret til Norge mens de var relativt unge.
Samtidig er det fortsatt grunn til å tro at kvinner av andre generasjon vil møte flere barrierer for yrkesaktivitet enn For det første tar ikke-vestlige kvinner i mindre grad enn menn høyere utdanning. For det andre tilsier holdningene til kvinners yrkesaktivitet i ulike livsfaser at også andre generasjons kvinner med ikke-vestlig landbakgrunn vil måtte forholde seg til verdiforankrede begrens- ninger eller barrierer for yrkesaktivitet.

Forslag til tiltak

Overordnede tiltak vi mener kan bidra til å redusere ikke-vestlige kvinners yrkes- deltakelse inkluderer: Utdanning og informasjon, tilrettelegging av undervis- ning, økonomiske incentiver og lovregulering, en generell styrking av kvalifise- ringstilbudet og tiltak for å redusere diskriminering. De er diskutert avslutningsvis i kapitlet.

Kapittel 7 Fra kurs til arbeid – utfordringer og forslag til tiltak

I det siste kapitlet oppsummeres rapportens hovedfunn med særlig vekt på det vi mener er de mest sentrale utfordringene i kvalifiserings- og integreringsarbeidet. Vi presenterer også noen forslag til tiltak som kan bidra til å løse utfordringene. Vi har identifisert tre hovedutfordringer: Deltakelsesutfordringen (særlig økt deltakel- ses- og fullføringsgrad), tiltaksutfordringen (særlig knyttet til de økonomiske ram- mene for norskopplæringen) og ansettelsesutfordringen (generelt knyttet til ned- bygging av barrierer for yrkesdeltakelse).

Deltakelsesutfordringen er først og fremst knyttet til deltakernes/målgruppens individuelle ressurser og deres motivasjon for ulike handlingsvalg.
Tiltaksutfordringen knytter seg først og fremst til trekk ved de eksisterende til- takene i kvalifiseringstilbudet, her representert ved norskopplæringstilbudet. Til denne kategorien hører også en vurdering av forholdet og samspillet mellom ulike etater.
Ansettelsesutfordringen refererer først og fremst til trekk ved arbeidsmarkedet; særlig norskferdighetenes betydning for yrkesdeltakelse og en vurdering av arbeidsgivernes rolle som støttespillere i integreringsarbeidet.

Med referanse til hver av disse utfordringene blinker vi ut følgende forutsetninger som må oppfylles for å skape en tettere kobling mellom kvalifiseringsarbeidet og yrkesaktivitet:

En mer eksplisitt formulert arbeids- og kvalifiseringslinje også for flyktninger og innvandrere.
Bedre samsvar mellom det statlige tilskuddet og de faktiske kommunale utgif- tene knyttet til norskopplæring.
Bruk av hele registeret av virkemidler (for eksempel lønnstilskudd og praksis- plass) overfor arbeidsgiverne for å fjerne kvalifiserte ikke-vestlige flyktninger og innvandreres barrierer for å finne en plass på arbeidsmarkedet.