Anne Skevik Grødem
Prosjektet «Barn av innvandrere og flyktninger – morgendagens fattige? Om boligens rolle i inkluderende og ekskluderende prosesser» tar utgangspunkt i at barnefamilier med innvandringsbakgrunn er overrepresentert blant lavinntektsfamiliene i Norge. Inntektsfattige familier kan ha vanskelig for å komme inn på det norske boligmarkedet, som i stor grad er basert på prinsippet om at alle bør eie sin egen bolig. Ustabile og dårlige boforhold kan forsterke problemene lavinntektsfamiliene opplever, og dermed bidra til å skape eller forsterke negative spiraler. Rapporten diskuterer både boligforhold og nabolagsforhold, og hvordan disse to forholdene virker sammen. I neste omgang ser vi på hvordan bolig- og nabolagsforhold virker inn på indikatorer på integrering blant voksne og barn: organisasjonsdeltakelse, språkbeherskelse, barnas samvær med norske venner, og bruk av barnetilsynsordninger. Rapporten søker å svare på tre hovedproblemstillinger:
- I hvilken grad opplever barnefamilier med innvandringsbakgrunn problemer på det norske boligmarkedet, og hvilke faktorer bidrar til å styrke eller svekke situasjonen deres på boligmarkedet?
- I hvilken grad opplever familiene problemer i nabolaget, og hvilke sammenhenger finnes mellom boligproblemer og nabolagsproblemer?
- Er det sammenhenger mellom boligproblemer, nabolagsproblemer og indikatorer på inkludering i det norske samfunnet, som språkbeherskelse og deltakelse i norske organisasjoner?
Hovedfunn
Demografi og økonomi
De ulike innvandrergruppene i Norge befinner seg i ulike livsfaser, og husholdnings- sammensettingen og aldersfordelingen på barna gjenspeiler når de ulike gruppene typisk kom til landet.
Somalierne skiller seg ut ved å ha de største familiene: blant somalierne har mer enn hver tiende barnefamilie fem eller flere barn. De har også oftere enn noen annen
innvandrergruppe svært små barn, med yngste barn yngre enn to år, og et langt større innslag av enslige mødre enn noen annen innvandrergruppe. 38 prosent av de somaliske barnefamiliene består av en enslig forsørger med barn. Disse mødrene er svært sjelden i betalt arbeid. Det er også påfallende forskjeller i hvordan de ulike innvandrergruppene har tilpasset seg det norske arbeidsmarkedet: mens flere enn halvparten av barnefamilie- ne fra Bosnia-Hercegovina og Sri Lanka består av to yrkesaktive foreldre, har bare 7 prosent av barnefamiliene fra Somalia tilpasset seg på denne måten. Pakistanere er den gruppen som i størst grad holder fast ved det som også i Norge var den tradisjonelle måten å organisere familielivet på: over halvparten av barnefamiliene fra Pakistan har to foreldre hvor den ene er hjemmeværende og den andre er yrkesaktiv. Denne familie- formen er utbredt også blant tyrkere og srilankere, men utgjør ikke et flertall i noen annen gruppe enn blant pakistanerne. Innvandrerne fra Irak skiller seg ut med en høy andel toforeldrefamilier der ingen av de voksne er i arbeid.
Levekårsundersøkelsen gir inntrykk av betydelige økonomiske problemer blant barnefamilier med innvandringsbakgrunn. Både andelen innvandrere som mottar sosialhjelp og bostøtte, og andelen som sier at de ikke får pengene til å strekke til, eller at de som regel ikke vil være i stand til å betale en uforutsett regning på 5000 kroner, er vesentlig høyere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Aller høyest er andelene blant somaliske og irakiske familier, som også er grupper der svært mange husholdninger helt mangler yrkestilknytning.
Boforhold
Gjennomgangen av innvandrerfamiliers boligforhold viste at det er mer vanlig å bo i en leiebolig blant innvandrere enn det er blant personer i befolkningen som helhet. Særlig er barnefamilier med innvandringsbakgrunn overrepresentert i kommunale boliger. Andelen selveiere varierer sterkt med landbakgrunn: andelen er høy blant innvandrere fra Sri Lanka, Pakistan, Vietnam og Bosnia-Hercegovina, mens den er lav blant innvandrere fra Irak og – særlig – Somalia.
Mange barnefamilier med innvandringsbakgrunn bor trangt, og andelen trang- bodde øker med antall barn. Andelen trangbodde minsker etter hvert som barna blir eldre, noe som kan tyde på at boligsituasjonen bedrer seg over tid, og/eller at større hus prioriteres høyere når barna blir eldre og stiller større krav til privatliv.
Omfanget av ulike boligproblemer er relativt stort blant barnefamilier med inn- vandringsbakgrunn. 47 prosent av innvandrerfamiliene med barn opplever minst ett av de følgende boligproblemene: boligen er for liten (subjektivt), boligen har trekk, boligen har råte-, mugg- eller soppskade, boligen er utsatt for trafikkstøy. Mens relativt mange har minst ett av disse problemene, der det vanligste er trangboddhet, er det bare 6 prosent som opplever en opphoping med tre eller fire av disse boligproblemene. Det formidles altså ikke et inntrykk av svært belastede boligforhold i innvandrerfamilier.
Opphopingen er størst i de største familiene – jo flere barn, jo dårligere bolig – og vesentlig større blant familier som bor i leide boliger.
Leietakere har jevnt over dårligere boforhold enn innvandrerfamilier som bor i boliger de selv eier. Det er ingen forskjeller i dette materialet mellom leietakere som bor i kommunale utleieboliger, og leietakere som leier privat. Dette er overraskende, siden flere tidligere studier har funnet at de kommunale boligene skiller seg negativt ut fra andre boliger, også andre leieboliger. tforklaringen som antydes, er at innvandrere opplever en viss diskriminering på det private leiemarkedet, og at de dermed i større grad må ta til takke med de leilighetene de kan få. Diskrimineringsforklaringen støttes av at en påfallende høy andel av leietakerne i ikke-kommunal sektor sa at de en eller flere ganger «helt sikkert» hadde opplevd å bli nektet å leie eller kjøpe bolig fordi de var innvandrere, og at dette i tre av fire tilfeller dreide seg om leiligheter de ønsket å leie.
Nærmiljø og nabolag
De som opplever en opphoping av boligproblemer, sier også oftere enn andre at de er urolige når de beveger seg alene utendørs i nabolaget. Disse formidler dessuten oftere enn andre at nabolaget deres har problemer med kriminalitet, vold eller hærverk. tfami- lier som bor i kommunale boliger, sier oftere enn andre at nabolaget deres har proble- mer med kriminalitet. Disse forskjellene består når vi kontrollerer for andre relevante faktorer, inkludert psykisk helse. Dette tyder på at de problembelastede boligene ofte ligger i problembelastede nabolag, altså nabolag med generelt store innslag av beboere med sammensatte sosiale problemer, og at situasjonen er verst i de kommunale boligene.
Barnefamilier med innvandringsbakgrunn har oftere kontakt med naboene enn innvandrere uten barn. Nabokontakten varierer betydelig etter om innvandrerne bor i tettbygde strøk eller mer spredtbygd: de som bor i spredtbygde strøk, har langt oftere kontakt med naboer med variert bakgrunn, enn de som bor i byer. Det å bo i en bolig man selv eier, øker også sjansen for at man omgås naboer med variert bakgrunn. Innvandrere fra de mest etablerte innvandrergruppene – Pakistan, Sri Lanka og Tyrkia omgås oftest kun naboer med samme landbakgrunn som dem selv.
På spørsmålene om hvor mange personer med samme landbakgrunn som en selv den enkelte ønsker bodde i nabolaget, og om det burde være flere, færre eller omtrent like mange som i dag, svarer en tredjedel eller flere at antallet er uten betydning. De fleste av de andre formidler at de ønsker å leve i blandede nabolag, og de fleste opplever også at det er «passe mange» med samme landbakgrunn som dem selv i nabolaget de fak- tisk bor i. Innvandrere som bor i byer, og norskfødte med innvandrerforeldre generelt, sier oftere enn andre at de ønsker det var færre med samme landbakgrunn i nabolaget deres. Her er det viktig å understreke at Levekårsundersøkelsen ikke har stilt spørsmål om antallet naboer med innvandringsbakgrunn fra andre land enn respondenten selv.
Eventuelle ønsker respondenten måtte ha om et større eller lavere antall innvandrere fra andre land i bomiljøet, fanges altså ikke opp.
Bolig, nabolag og inkludering
Kapittel 6 utforsker mulige sammenhenger mellom bolig/nabolagsforhold og relevante mål på inkludering. Gjennomgående er funnene i dette kapitlet svake: Verken bolig eller nabolag i seg selv later til å ha direkte betydning for innvandreres organisasjons- deltakelse, språkbeherskelse, barns venneforhold og bruk av tilsynsordninger for barn. Det å bo i problembelastede boliger eller nabolag kan være en belastning, men vi finner ikke grunnlag i disse analysene for å si at bolig/nabolagsproblemer i seg selv hemmer eller fremmer integrering i særlig stor grad på kort sikt.
Deltakelse i norske organisasjoner kompenserer ikke for kontakt med naboer med variert bakgrunn, men følger snarere et «pose-og-sekk»-mønster: de som omgås naboer med annen bakgrunn enn dem selv, deltar mer enn andre i majoritetsorganisa- sjoner. De som omgås naboer kun med samme bakgrunn som dem selv, deltar mindre i majoritetsorganisasjoner og mer i minoritetsorganisasjoner. De som omgås naboer med variert bakgrunn, vurderer sine norskferdigheter som bedre enn de som ikke omgås naboer overhodet, mens de som omgås kun naboer med samme bakgrunn som dem selv, vurderer norskferdighetene sine som dårligere enn de som ikke omgås naboer i det hele tatt. Variert nabokontakt framstår dermed som en særlig viktig inkluderende faktor, som later til å lette integreringen også på andre områder.
Når vi spør om hvem barnas venner er, finner vi flere som sier at barna hovedsake- lig har venner med samme landbakgrunn som dem selv blant familier som har kort botid, bor i by, bor i blokk/bygård, og der foreldrene omgås naboer kun med samme landbakgrunn som dem selv. Omvendt finner vi flere som har norske venner blant barn som bor utenfor de større byene, som bor i enebolig, og der foreldrene omgås naboer med variert bakgrunn. tforeldrenes valg av bosted og omgang med mennesker utenfor sin egen gruppe har altså direkte betydning for barnas inkludering.
Det er ingen sammenhenger mellom bruk av tilsynsordninger for barn og trekk ved boligen eller nabolaget, slik disse er målt her. Vi hadde en hypotese om at familier som bor i utrygge nabolag, eller i nabolag som mangler egnede utearealer for barn, i større grad enn andre ville bruke formelle barnetilsynsordninger, fordi barnehager og StfO er trygge og egnede steder for barna å være. Denne hypotesen får ikke støtte i dette materialet. Imidlertid ser vi at barn som bruker formelle barnetilsynsordninger, oftere har norske venner enn barn som ikke bruker dette tilbudet. Barnetilsynsordningene later dermed til å ha en integrerende effekt for barn.
Tiltak og forskningsbehov
Innvandrerforeldre som bor i en bolig de eier selv, har bedre boligstandard, føler seg tryggere i nærmiljøet, har mer kontakt med naboer med variert bakgrunn, og framstår gjennomgående som bedre integrerte, enn innvandrere som bor i leide boliger. Dette taler for å fortsette bestrebelsene for å inkludere innvandrere i den norske «eierlinja», men det kan være behov for mer offensive virkemidler for å hjelpe innvandrere med lav inntekt over terskelen inn i eiermarkedet. Samtidig er det ikke alle innvandrere som ønsker å eie bolig, eller som har en slik økonomisk situasjon at eierskap er realistisk, selv med betydelig offentlig hjelp. Disse innvandrerne utgjør noen av de svakest stilte familiene på boligmarkedet i dag, og for mange av dem utgjør kommunale boliger den eneste muligheten til å få en stabil boligsituasjon. Dette taler for en forsterket innsats for kommunale utleieboliger, og for utvikling av kommunale boligstrategier som tar høyde for at barnefamilier blir boende i disse boligene gjennom store deler av barnas oppvekst. Denne vurderingen må også ta opp i seg spørsmålet om plassering av kommunale boliger og nærmiljøfaktorer. Det er videre behov for mer kunnskap om hvordan det private leiemarkedet fungerer i møte med vanskeligstilte leietakere, herunder forekomsten av ulike former for diskriminering.