Susanne Søholt
Kristian Rose Tronstad
Guri Mette Vestby
Formålet med dette prosjektet har vært å øke kunnskapen om sysselsetting av innvandrere i et regionalt perspektiv gjennom å belyse tre overordnede problemstillinger:
1. Hvilke muligheter og barrierer bidrar til å fremme eller hemme økt sysselsetting av innvandrere i ulike typer arbeidsmarkedsregioner?
2. Finnes det et uutnyttet potensial regionalt/lokalt for samhandling og samspill, som kan bidra til økt sysselsetting av innvandrere og bedre utnyttelse av deres kompetanse og arbeidskraft?
3. Er det noen sammenheng mellom innvandreres deltakelse i det regionale arbeidsmarkedet og inkludering i lokalsamfunnet, og hvilke sammenhenger er det i tilfelle snakk om?
Regional casetilnærming
Regional tilnærming for å studere muligheter og barrierer for sysselsetting av innvandrere betyr at region blir trukket inn som forklaringsfaktor. Under ligger et premiss om at egenskaper ved en region har betydning for innvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet. Analysen av casestudiene viser både forskjeller og likheter mellom regionene. Alle regionene har hatt befolkningsvekst som følge av innvandring fra utlandet. Antallet og andelen innvandrere har økt betydelig de siste 5–10 år. I alle regionene er innvandrere overrepresentert blant personer i arbeidsdyktig alder (25–45 år), mens de er underrepresentert i yngre og eldre aldersgrupper. Overrepresentasjon i yrkesaktiv alder utgjør et potensiale for det regionale arbeidsmarkedet.
Forskjeller i sysselsetting
Analysen av bo- og arbeidsmarkedsregionene (BA-regioner) Notodden, Lenvik og Ulstein viser at sysselsettingen blant innvandrere varierer mellom ulike innvandrergrupper, mellom kvinner og menn og med økende botid. Innvandrerkvinner har betydelig lavere sysselsetting enn menn med tilsvarende utdanning og botid. Når vi sammenligner flyktninger med arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og nordiske innvandrere, finner vi at flyktninger med samme utdanningsnivå og botid har betydelig lavere sysselsetting.
Forskjeller mellom regioner
Registerstudien bekrefter at Notodden-regionen har lavere sysselsetting blant innvandrere enn de to andre regionene når vi sammenligner like grupper. Innvandrerkvinner har størst sjanse for å være i jobb i Lenvik-regionen. Innvandrermenn har størst sjanse for å være i jobb i Ulstein-regionen. Analysen viser også at innvandrermenn har redusert sjanse til å komme i jobb i regioner med høyere lokal ledighet, mens vi ikke finner en tilsvarende sammenheng for innvandrerkvinner Dette kan skyldes at innvandrerkvinner jobber i andre næring som er mindre konjunkturutsatt.
Overrepresentert i manuelle yrker med lave krav til kvalifikasjoner
Innvandrere som er i jobb, er sterkt overrepresentert i manuelle yrker og yrker uten krav til utdanning. Blant innvandrerkvinner er rengjøring, pleie- og omsorgsarbeid og jobb som hjelpepleier mest utbredt. Blant innvandrermenn finner vi mange som jobber innen verftsindustrien i Ulstein-regionen og i marin sektor i Lenvikregionen.
Utdanning fremmer yrkesdeltakelse
Registeranalysen viser at innvandrere med utdanning utover grunnskole har betydelig større sjanse for å komme i jobb enn dem med grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Når vi sammenligner menn med innvandrerbakgrunn som bare har grunnskoleutdanning, finner vi sterke effekt av å ha utdanning, særlig på videregående nivå. Dette kan tyde på at innvandrere med høy utdanning i mindre grad enn personer med norsk bakgrunn får muligheten til å dra nytte av medbrakte kvalifikasjoner.
Analysen av overkvalifisering viser at om lag 25 prosent av innvandrere med høy utdanning er ansatt i en jobb som har lave eller ingen krav til utdanning. Blant personer med norsk bakgrunn er tilsvarende andel 2–3 prosent.
…men delt arbeidsmarked
Casestudien bekrefter og utdyper at arbeidsmarkedet i de tre regionene er delt. Innvandrere og innfødte jobber til dels i forskjellig type bedrifter, i forskjellige deler av bedriftene, i forskjellige sektorer i det offentlige og i forskjellige deler av jobbhierarkiet. Det er flest innvandrere nederst i jobbhierarkiet. Det kommer også fram tendenser til at innvandrere er selektert i arbeidsmarkedet etter landbakgrunn. Dette kan knyttes til at noen kategorier av innvandrere har forskjellig attraktivitet. Det kan skyldes kompetanse, men like mye arbeidsgivers oppfatninger og erfaringer med hvem de tror passer i bedriften og i hvilke typer jobber. I Lenvik-regionen råder det en oppfatning om at det viktigste er å få innvandrere inn på arbeidsmarkedet, siden arbeidsmarkedet er begrenset i de små kommunene. I Notoddenregionen derimot uttrykkes det bekymring for mulig sosial dumping. I alle regionene er det et økende mangfold med hensyn til sammensetning av arbeidsstyrken. Mange innvandrere er imidlertid overkvalifisert og mange jobber i yrker hvor arbeidsoppgavene er ensformige. Dette tyder på at det er et uutnyttet potensiale i forhold til innvandreres medbrakte kompetanse.
Problemstilling 1:
Hvilke muligheter og barrierer bidrar til å fremme eller hemme økt sysselsetting av innvandrere i ulike typer av arbeidsmarkedsregioner?
Til syvende og sist er det arbeidsgivere i regionene som ansetter innvandrere som søker jobb. Det innebærer at det må være etterspørsel etter arbeidskraft i regionen og at det finnes innvandrere (eller andre) med kvalifikasjoner som etterspørres. Vår analyse tyder på at denne matchingen ikke er så enkel.
Bofaste innvandrere konkurrerer ikke bare med andre arbeidssøkere i regionen. De konkurrerer også med arbeidssøkere i hele Norge, særlig arbeidsinnvandrere, og med arbeidssøkere innen EØS-området. I kunnskapsoppsummeringen (i del 1 av prosjektet) fant vi at arbeidsgiverne brukte rekrutteringsstrategier tilpasset bedriften når det gjaldt å tiltrekke seg midlertidig eller mer fast tilknyttet arbeidskraft. Bemanningsbyråer var et alternativ for store bedrifter. Rekruttering gjennom ansattes nettverk til opphavsland i EØS-området var et annet. Dette innebærer at sysselsetting av innvandrere i et regionalt perspektiv har minst to innfallsvinkler. For det første handler det om offentlige og private bedrifters muligheter til å rekruttere relevant arbeidskraft til regionen, fra Norge og fra EØS-området. For det andre handler det om strategier for å styrke sysselsettingen blant innvandrere som allerede bor i regioner utenfor de sentrale områdene. I denne rapporten er fokuset på det siste.
Kvalifisering
Analysen viser at mange innvandrere har medbrakt kompetanse, men det kan være utfordrende å få omsatt sin medbrakte kompetanse i et norsk arbeidsmarked. I alle tre regionene har kvalifisering blitt trukket fram som sentralt for å styrke sysselsettingen av bofaste innvandrere. Det gjelder for flyktninger
som har behov for mer norskundervisning og utdanning etter gjennomført introduksjonsprogram, og det gjelder for arbeidsinnvandrere som har begrensete norskkunnskaper. Spesielt i Lenvik-regionen trekkes det fram at det mangler relevant yrkesfagutdanning på stedet for flyktninger. Eksisterende ordninger for voksenopplæring passer ikke alltid denne målgruppen. For eksempel har regionen behov for helsefagarbeidere og flyktningene er interessert i slik utdanning. Tilpasset og stedlig yrkesfagutdanning til flyktninger og andre i regionen vil kunne styrke innvandrernes muligheter i arbeidsmarkedet, samtidig som for eksempel helse- og sosialsektoren kan få etterspurt arbeidskraft. Videregående utdanning er under fylkeskommunen og tilbudet kan derfor variere mellom regioner.
Opplæring i bedrift ble vurdert som et av de viktigste virkemidlene for å få flere innvandrere sysselsatt i det regionale arbeidsmarkedet. Aktuelle ordninger var språkpraksis (introduksjonsprogrammet), arbeidspraksis (NAV), lærlingeplass, hospitering (NHO) og i enkelte tilfelle lønnstilskudd (NAV). Det var behov for flere plasser. Det ble etterlyst at kommuner som bosatte flyktninger i prinsippet var åpne for å ha flyktninger i språkpraksis i alle kommunenes virksomheter, underforstått at det var kommunen som
bosatte flyktninger, og ikke bare en enhet.
Fra casestudien kommer det tydelig fram at opplæring i bedrift må fungere for bedriftene for at de skal være villige til å ta inn nye praktikanter. NHOs prosjekt Ringer i vannet bruker kompetansemeglere for å finne rett praktikant til rett bedrift og for å følge opp. Dette ligner på arbeid noen flyktningetjenester gjør for å kople «rett» flyktning til «rett» språkpraksisplass. Dette mellomleddet blir en viktig mekanisme for å få samarbeidet om praksisplasser mellom aktører til å fungere.
En faktor som ser ut til å virke negativt for språkpraksis, er plassering i bedrifter hvor kollegene kun har innvandrerbakgrunn og ikke har norsk som arbeidsspråk.
Det har kommet fram at innvandrere oftere er overkvalifisert enn nordmenn. Et viktig tiltak vil være lett tilgang til godkjenning av tidligere utdanning, sammen med ev. tilpasning og påbygging av kompetansen slik at den kan passe til det lokale arbeidsmarkedets behov. Lokale opplegg for vurdering av realkompetanse kan også påvirke innvandrernes muligheter i det regionale arbeidsmarkedet. Til jobber som ikke krever autorisasjon vil dette i stor grad dreie seg om arbeidsgivers vurdering av den enkelte. Fag i videregående skole, godkjenning av utdanning og yrkesprøving er tiltak som kan legges inn i lokale introduksjonsprogram.
Tilpassing til lokal arbeidskultur
Fra arbeidsgiversiden i de tre casene kommer det fram at ulik arbeidskultur og språkproblemer er det som oppleves som mest negativt ved å ha ansatte med innvandrerbakgrunn. Uformell samhandling på jobb ble hevdet å være en måte en tilegne seg fag og arbeidskultur, fordi man får del i kulturen gjennom bruk av språket. Å være del av arbeidskulturen var viktig for effektiv gjennomføring av arbeidet. Storparten av norske bedrifter er små og mellomstore og har ikke egne personalavdelinger eller ressurser til opplæring. Det forventes at nyansatte raskt fungerer i jobben. Tiltak som hjelper innvandrere til å lære norsk arbeidskultur kan derfor bidra til å redusere arbeidsgivers risiko for ev. feilansettelser.
Kulturmangfold kan styrke bedriften
Internasjonalt orienterte bedrifter var mer positive til en etnisk sammensatt arbeidsstokk. Det kunne gi bedriften nødvendig kulturell og språklig kompetanse og i enkelte tilfelle bidra til å utvikle bedriften internasjonalt. Bedrifter som parallelt utviklet flerkulturell kompetanse og ledelse var bedre rustet til å håndtere og rekruttere ansatte med innvandrerbakgrunn. Lignende fant sted innen offentlig virksomhet slik som i helse- og sosialsektoren. Her kom det også fram at det var behov for flerkulturell kompetanse ettersom befolkningen som etterspurte offentlige tjenester ble mer kulturelt sammensatt.
Rekruttering via lokale nettverk
Lokalt var rekruttering via private nettverk en mye brukt strategi i både offentlig og privat sektor. Det ble hevdet at få stillinger i det private lyses ut. Nettverk med lokalbefolkningen framsto som en sentral mekanisme for å kople arbeidssøkende innvandrere med regionalt arbeidsmarked. De kvantitative analysene bekrefter dette og viser at innvandrere som har kontakt med majoritetsbefolkningen og deltar i organisasjoner har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk.
Oppmerksomheten om nettverkenes betydning har noen steder bidratt til at de som jobber med kvalifisering og integrering av flyktninger, har inkludert deltakelse i lokale organisasjoner, deltakelse i dugnader m.m. i sitt arbeid og i introduksjonsprogrammene. I Lenvik-regionen har det vært stor oppmerksomhet om å bruke nettverk som metode for at innvandrere skal bli inkludert i lokalsamfunn og arbeidsmarked. Når arbeidsgivere skal ansette innvandrere som kan virke fremmedartede, kan anbefalinger og referanser via nettverk bidra til å redusere opplevd risiko.
Arbeidsinnvandrere fortrenger flyktninger
I kunnskapsoppsummeringen fant vi at bedriftsdrevet rekruttering av utenlandsk arbeidskraft via bemanningsbyråer, kunne fortrenge lokale arbeidssøkere. I Ulstein-regionen ble dette delvis bekreftet. Tilgangen på kompetent utenlandsk arbeidskraft var så god, at det kunne ekskludere lokalt bosatte med norsk og annen bakgrunn. På den annen side har det kommet fram at fortrengning i liten grad ble opplevd som noe problem i Ulstein- og Notodden-regionene. I Lenvik-regionen var det noe mer usikkerhet knyttet til dette spørsmålet. Heller enn at innfødte ble fortrengt av innvandrere i arbeidsmarkedet, fant vi indikasjoner på at arbeidsinnvandrere kan fortrenge flyktninger fra jobber med lave eller ingen krav til kompetanse. Der hvor for eksempel arbeidsinnvandrere kontrollerer rekrutteringen til en bedrift og prioriterer egen gruppe, kan det bidra til at flyktninger på stedet ikke slipper til. Nettverksrekruttering gjennom innvandreres egne etniske nettverk, enten på stedet eller til hjemlandet bidrar til å inkludere noen og ekskludere andre. Innfødte viste liten interesse for disse jobbene.
Problemstilling 2:
Finnes det et uutnyttet potensial regionalt/lokalt for samhandling og samspill, som kan bidra til økt sysselsetting av innvandrere og bedre utnyttelse av deres kompetanse og arbeidskraft?
På spørsmålet om det er et uutnyttet potensial for samarbeid, er svaret ja! I casestudien bekreftes nødvendigheten av samarbeid mellom lokale, offentlige og private aktører i BA-regionen for å få til en god kvalifisering og legge til rette for overgang til arbeid. Det framkommer samtidig at mye kan bli bedre i alle regionene når det gjelder koordinering og samarbeid. Mer samarbeid er aktuelt mellom enheter i kommunen, mellom kommuner i regionen, mellom kommuner, næringsliv og fylkeskommunen, partene i arbeidslivet og frivilligheten. Nye samarbeidsrelasjoner og -former handler om nyskaping, eller systemisk innovasjon, for å fremme sysselsetting av innvandrere på regionalt nivå.
Forankring og strategisk retning
Oppgaven med å tilrettelegge for sysselsetting av innvandrere i ulike BA-regioner krysser vertikale og horisontale beslutningslinjer, det vil si mellom ulike beslutningsnivåer og sektorområder. Samarbeid mellom aktører i forskjellige beslutningssystemer og innenfor ulike politikkområder på BA-region nivå kommer dermed ikke av selv. Samarbeid og samhandling i kommunene og i BA- regionene om sysselsetting av innvandrere fremmes om arbeidet forankres på administrativt og politisk toppnivå i kommunene, i fylkeskommunene og i næringslivet. Det kan bidra til at noen tar ansvar for å gi arbeidet strategisk retning og legitimitet. Erfaringen fra dette prosjektet er at slikt samarbeid må være drevet av egen interesse og engasjement, koplet med en tro på at man kan få til mer eller noe annet som er ønskelig, om man samarbeider. I våre caser hadde fylkeskommunen foreløpig ikke en sentral rolle. Fylkeskommunen skal imidlertid ha rolle som samfunnsutvikler, og kan ta en slik posisjon for å fremme og samordne næringsutvikling, tilflytting (herunder bosetting av flyktninger) og integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet i regionen.
Som en del av diskusjonen om forankring av arbeidet med integrering og sysselsetting av innvandrere, ble det etterlyst nytenkning og politiske vurderinger lokalt om hvilken eller hvilke kommunale sektorer som var mest egnet. Plassering av integreringsarbeidet i sosialsektoren gir assosiasjoner til at flyktningene må hjelpes. Plassering i kultursektor knyttes til deltakelse og inkludering. Plassering i utviklings- eller næringsenhet kan derimot gi assosiasjoner til at flyktninger og andre innvandrere kan bidra i utviklingen av kommunen, parallelt med eller koplet til næringsutvikling
Samarbeid mellom like aktører
Casestudien utdyper hva slikt samarbeid kan omhandle, hvordan det kan foregå og hvem som kan inngå i samarbeidet. Materialet fra casestudien viser at samarbeid mellom like aktører, for eksempel kommunale flyktningetjenester, er motivert av å styrke kompetansen og lære av hverandres erfaringer. Samarbeidet foregår i hovedsak gjennom nettverk og nettverkssamlinger.
Samarbeid mellom ulike aktører
Vi finner at samarbeid mellom ulike aktører handler om å utfylle hverandre i oppgaveløsning, for eksempel ved at bedrifter tilbyr en eller annen form for opplæring i bedriften. Denne formen for samarbeid har vært drevet fram av flyktningetjenestens behov for praksisplasser. Fra casene kommer det fram at det har vært lettere å få til praksisplasser i det private næringslivet enn i kommunale virksomheter. Flere praksisplasser i kommunene etterlyses.
Fra arbeidsseminaret i Ulstein-regionen kom det fram et ønske fra bedriftene om nytt samarbeid md Voksenopplæringen. De ønsket å trekke kompetansen fra Voksenopplæringen inn i bedriftene for å bidra med norskopplæring til arbeidsinnvandrere.
Samlokalisering med felles møteplasser for aktører som jobber med samme felt, men med ulike oppgaver og i ulike organisasjoner, trekkes fram som en enkel måte å få til informasjonsflyt, erfaringslæring og koordinering på.
Villet politikkutvikling lokalt
Eksemplet om offentlig–privat samarbeid i Tranøy kommune viser at det er et stort potensial for samarbeid om bred lokalsamfunnsutvikling hvis man vil. Eksemplet viser en kommune som ønsker utvikling, og som åpner for og legger til rette for en innvandrer som ønsker næringsutvikling. Strategisk retning på arbeidet og systemisk innovasjon gjennom nye samarbeidsrelasjoner og måter har ført til boligbygging, boliger til flyktninger, noen arbeidsplasser til flyktninger samt mer levende lokalsamfunn med nye sosiale aktiviteter. Dette er en type samarbeid som ved siden av felles interesse for utvikling av
lokalsamfunnet, bygger på offentlige virkemidler og tiltak. Med det som utgangspunkt er lignende samarbeid mulig også i andre små kommuner.
Informasjons-, erfarings- og kunnskapsdeling er viktige virkemiddel i felt i utvikling slik som koplingen av integrering-, sysselsetting og regional utvikling. Dette er ikke nytt. For flere av deltakerne på de regionale arbeidsseminarene var det imidlertid nytt å få møte aktørene fra privat og offentlig sektor på en gang. Det ga en opplevelse av at regionen samlet hadde mye kunnskap, av hva de var gode på og av insitamenter for videre nettverk og eventuelle samarbeid. Videreutvikling av slike insitamenter fremmes om noen, for eksempel fylkeskommunen, tar ansvar for å gi strategisk retning til arbeidet.
Problemstilling 3:
Er det noen sammenheng mellom innvandreres deltakelse i det regionale arbeidsmarkedet og inkludering i lokalsamfunnet, og hvilke sammenhenger er det i tilfelle snakk om?
Lokale møteplasser
Casestudien har gitt ny kunnskap om hvordan frivillige organisasjoner og kultur- og fritidsaktiviteter utgjør lokale møteplasser mellom innfødte og innvandrere. Studien viser at slike møteplasser er arenaer for etablering av lokale nettverk. Nettverkene bidrar til å gi innvandrere uformelle muligheter inn i det lokale arbeidsmarkedet. Omvendt fungerer arbeidsplasser som sosiale møteplasser med tråder ut til lokalsamfunnets sivilsamfunn og organisasjonsliv. Dette mulighetsrommet er sannsynligvis større på småsteder og i bygdesamfunn enn i storbyer. Det er fordi kolleger er del av det samme lokalsamfunnet og derved (kan) møtes på en rekke forskjellige arenaer. Såkalte flertrådede relasjoner utgjør småsamfunnets struktur av sosiale nettverk.
Positiv sammenheng mellom deltakelse i lokalsamfunn og deltakelse i arbeidsmarkedet
Vi finner en positiv sammenheng mellom innvandreres deltakelse i lokalsamfunnet og i arbeidsmarkedet. Men denne studien bekrefter samtidig tidligere forskning om at innvandreres deltakelse er lavere i frivillige organisasjoner, inkludert idrettslag, enn majoritetsbefolkningens.
Analysen viser at innvandrere som har én eller flere norske venner og deltar i én eller flere organisasjoner, har langt høyere sysselsetting enn innvandrere uten slike nettverk. To av tre innvandrere rapporterer at de har venner med norsk bakgrunn.
Casestudiene utdyper eksisterende kunnskap om kulturelle barrierer for deltakelse i det lokale foreningslivet. Slike barrierer er både knyttet til forståelsen av hvorfor deltakelse er viktig av sosiale (instrumentelle) årsaker, og til foreldrerollens normer om å «følge opp ungene». Vi kommer dessuten på sporet av nye innsikter om at barrierer også kan være knyttet til majoritetsbefolkningens kulturignoranse og manglende nysgjerrighet på mennesker med annen kulturbakgrunn og virkelighetsforståelse.
Fadderordninger sentralt, men sårbart
Casestudiene gir kunnskap om at ildsjeler og fadderlignende innsatser er viktig for integrering i lokalt arbeidsliv og organisasjonsliv. Men det kommer også fram at fadderordninger basert på frivillighet kan være sårbare om de ikke er forankret institusjonelt.
Lokalsamfunnet utfordres
Kunnskapsstatusen peker på studier av lokalsamfunn som endrer seg med innvandring. Casestudien dokumenterer at det store flertallet av innbyggere har en positiv eller avventende holdning til hvordan den økte innvandringen påvirker lokalsamfunnet. Påvirkning kan bety både positiv og negativ endring. Det trengs mer forskning som viser hvordan lokalsamfunn endrer seg med innvandring og variasjonsbredden i dette.
Blant nøkkelaktører viser det seg å være store lokale variasjoner i oppfatning om hvorvidt innvandrere bidrar til utvikling av lokalsamfunnet. Empirien i vårt materiale tyder på at en kombinasjon av lokale forskjeller i næringslivets struktur og sammensetningen av innvandrerbefolkningen har innvirkning på dette. Befolkningsveksten som innvandrere representer gir stedet flere innbyggere, arbeidstakere, brukere og kunder og kan slik sies å bidra til å opprettholde forutsetninger for offentlige og private virksomheter. Innvandrers stedstilhørighet kan imidlertid være lite befestet fordi de må bygge opp relasjoner og tilhørigheter på et nytt sted. Dersom man lokalt ønsker at innvandrerbefolkningen skal velge å bli boende, bør det settes inn tiltak som kan bidra til dette.
Innvandring påvirker stedsidentiteten
Analysen viser at et steds befolkningssammensetning er ett av flere elementer som former stedets identitet. Stedsidentitet som et dynamisk fenomen blir spesielt tydelig i mindre lokalsamfunn med en god del innvandrere.
Innvandrere kan bidra til å snu bildet av bygder som forgubbingsarenaer og de har fått mer preg av å være internasjonale enn for bare få år siden. Gjennomgående norskhet blir mindre framtredende når befolkningen blir mer internasjonal og antallet 25–45 åringer høyere med de nye innbyggerne.
Tidligere forskning viser at innvandring til distriktskommuner har bidratt til endring av den kollektive mentaliteten, slik at folk flest er blitt mer åpne og tolerante. Dette kan òg sies å være del av stedets identitet og lokalkultur. Selv om vi ikke direkte måler dette i vår kvalitative casestudie, så gir alle bidragene fra arbeidsseminarer og intervjuer grunn til å anta at dette stemmer. Den lokale «mottakskulturen» endres gradvis. Likevel kan brå omdreininger gå i så vel positiv som negativ retning når store internasjonale begivenheter får konsekvenser her hjemme. Eksempler på slike begivenheter er fallet i oljeprisen fulgt av nedbemanninger, omstillinger i det norske arbeidsmarkedet og den dramatiske
flyktningestrømmen til Europa. Hvordan slike omdreininger påvirker kommuner og ulike regioner vil være viktige forskningsfelt i tiden framover.
Implikasjoner
Å ta ut potensialet for verdiskaping i hele landet er et grunnleggende mål i distrikts- og regionalpolitikken. Det handler blant annet om hvordan offentlige og private aktører i de ulike regionene klarer å utnytte og utvikle lokale ressurser, som for eksempel folks kompetanse. Næringsutvikling, opprettholdelse av og etablering av nye arbeidsplasser i mindre sentrale regioner er avhengig av og styrkes ved god lokal kompetanseutvikling.
Fraflyttingen av unge i yrkesaktiv alder fra mindre sentrale regioner har falt sammen med tilflytting av arbeidsinnvandrere, flyktninger og personer som kommer på familiegjenforening eller for familieetablering med nordmenn og med personer som selv er født i utlandet. Dette har bidratt til å øke befolkningen i yrkesaktiv alder. Sammen med den opprinnelige lokalbefolkningen utgjør disse det nye distrikts-Norge som danner grunnlaget for regional utvikling.
Resultatene fra de tre problemstillingene vi har studert viser at kommunale, regionale og nasjonale aktører kan samarbeide bedre for at næringsutvikling, arbeidsmarked og integreringen av innvandrere i arbeidsmarkedet skal fungere bedre. Det handler både om å kvalifisere alle med innvandrerbakgrunn til deltakelse i lokalsamfunn og i arbeidsmarked, om å bevisstgjøre lokale og regionale offentlige og private aktører om at alle kan bidra og om å utvikle effektive tilretteleggingstiltak tilpasset regionens behov. Ikke minst viktig vil være å utvikle lokal politikk og lokalsamfunn som bidrar til at opprinnelig lokalbefolkning og tilflyttere av alle slag møtes, omgås og føler seg som del av samme lokalsamfunn.
God regional utvikling forutsetter at integrerings-, utdannings- og arbeidsmarkedspolitikkene støtter opp om hverandre på regionalt nivå. Tilflyttingspolitikk må omfatte og inkludere alle tilflyttere. En robust integreringspolitikk må utvides til å omfatte alle som har behov for tiltak for at de raskt og effektivt kan fungere på en god måte i det lokale arbeidsmarkedet. Arbeidsinnvandrere kan ha behov for norsk- og samfunnsopplæring, særlig i nedgangstider hvor de må reorientere seg i arbeidslivet. For å bidra til at tilflyttere blir boende og bidrar lokalt, vil bistand til å gjøre medbrakt kompetanse relevant i det lokale arbeidsmarkedet, blant gjennom påbygging eller ombygging av kompetansen være sentralt.
Overkvalifisering blant innvandrere i viser at det er et potensiale for å utnytte denne kompetansen bedre. Dette er særlig viktig siden det er behov for kompetanse i distriktene. Tilgjengelig yrkesfagutdanning og bruk av fag i videregående skole, godkjenning av utdanning og yrkesprøving kan være relevante tiltak inn i introduksjonsprogrammene for å styrke flyktningenes humankapital tilpasset det lokale arbeidsmarkedet. Dette fordrer at fylkeskommunen som er ansvarlig for videregående utdanning, tar medansvar for regionalt integreringsarbeid. Fylkeskommunen har et særlig ansvar som regional samfunnsutvikler. Denne rollen kan utvikles ved å kople tilflytting, integrering og regional næringsutvikling.
Andre relevante tiltak er mer bruk av opplæring i bedrift. En bedre samordning og sømløs overgang mellom integrerings- og arbeidsmarkedspolitikken kan styrke den lokale humankapitalen og lette overgangen til arbeid. Politikkområdene har til dels overlappende målgrupper. Det trengs nasjonale politikkordninger for at arbeids- og integreringspolitikken skal fungere mer hensiktsmessig for ulike kategorier av innvandrere på regionalt nivå. Helt sentralt vil være å utvikle politikkområdene slik at de samlet bidrar til å utjevne uønskete forskjeller.