Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert innenfor barnevernet i forhold til folketallet. Det har dessuten vært en økning i antall barn med innvandrerbakgrunn som omfattes av barnevernstiltak de siste årene (Allertsen og Kalve 2006 a).
Økningen av antall barn med innvandrerbakgrunn i barnevernet medfører naturlig nok at en stadig større andel av familiene som er i kontakt med barnevernet, vil ha en språkbarriere, som igjen vil føre til økt behov for bruk av tolk i barnevernssaker.
Denne rapporten kartlegger bruken av tolk innenfor barnevernet, en sektor hvor rettssikkerheten i stor grad avhenger av at alle partene i en sak forstår og blir forstått. Rettssikkerheten avhenger imidlertid ikke bare av hvorvidt det brukes tolk eller ikke, men også av kvaliteten på tolkingen. Viktige problemstillinger i undersøkelsen har derfor vært i hvilken grad de barnevernsansatte bruker tolk i de tilfeller hvor det er behov for det, årsaker til at de eventuelt ikke har benyttet tolk der det har vært behov, hvilke rutiner de har for bestilling og bruk av tolk, erfaringer med bruk av tolk og måten de forholder seg til tolkebruk på. Hvilken vekt legges for eksempel på tolkens kvalifikasjoner ved bestilling av tolk?
Datamaterialet rapporten bygger på, er samlet inn gjennom en postal surveyundersøkelse til ansatte innenfor den kommunale barnevernstjenesten og innenfor ulike typer godkjente barnevernsinstitusjoner. Totalt ble undersøkelsen besvart av 1007 barnevernsansatte. 16 av respondentene har også deltatt i fokusgruppeintervju, som ble avholdt i to omganger, med henholdsvis syv og ni deltakere. I fokusgruppene ble utvalgte temaer fra undersøkelsen belyst på en grundigere måte. Hovedfunnene i rapporten er oppsummert nedenfor.
Kjennetegn ved undersøkelsens respondenter
80 prosent av respondentene arbeider innenfor den kommunale barnevernstjenesten. En like stor andel har 3-årig høgskoleutdanning som barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier. En stor del av respondentene har arbeidet lenge nok i barnevernet til å ha fått god kjennskap til rutiner og arbeidsmåter. Over halvparten har arbeidet lenger enn seks år i barnevernet. En tredjedel har arbeidet i seks år eller mer ved sin nåværende arbeidsplass. Respondentene kommer fra hele landet, men det er størst andel fra Vestlandet og Østlandet. Hele syv av ti av dem som har svart, er kvinner. Kun et lite mindretall har mye erfaring med bruk av tolk. Fire av ti har fått én eller flere former for opplæring i bruk av tolk. Det vil si at over halvparten ikke har fått noen opplæring. De ansatte innenfor det kommunale barnevernet har i størst grad gjennomført 3-årig relevant høgskoleutdanning, opparbeidet seg mer erfaring med bruk av tolk, fått noe opplæring i bruk av tolk og har et større opplevd behov for tolk i det daglige arbeidet enn de ansatte innenfor institusjonene.
Bruk av tolk i barnevernet
Omtrent 15 prosent av de spurte oppgir at de har behov for tolk i halvparten eller mer av samtalene sine. De fleste respondentene oppgir å ha bestilt tolk i halvparten eller flere av de tilfellene de har hatt behov for tolk. Det er de som har størst behov for tolk i det daglige arbeidet, som i størst grad svarer at de har bestilt tolk ved behov. Det er likevel viktig å understreke at en femtedel av de spurte svarer at de har unnlatt å bestille tolk i tilfeller de har hatt behov for det. De tre faktorene som hyppigst oppgis som hovedårsak til dette, er at de ansatte i barnevernet har overvurdert familiens norskkunnskaper i forkant av samtalen, at familiene selv ikke ønsker å ha tolk med i samtalen og at det har vært vanskelig å skaffe tolk i akuttsituasjoner. Fire av ti mener at økt tilgjengelighet til tolker ville gjort det lettere å bruke tolk. Videre svarer mange at det er behov for mer opplæring i bruk av tolk, en kvalitetsheving av de tolkene som er tilgjengelige på markedet, og økt profesjonalisering av tolkeyrket.
Når er det behov for tolk?
De fleste respondentene opplever at de har stor frihet til selv å avgjøre om det skal bestilles tolk eller ei i en bestemt situasjon. Over halvparten oppgir dessuten at de ikke trenger godkjenning fra noen for å bestille tolk. Friheten til å ta disse beslutningene på egen hånd synes å være størst blant de ansatte innenfor den kommunale barnevernstjenesten. Andelen som ikke kjenner til de faktiske ansvarsforholdene, er størst blant dem som arbeider ved institusjoner. Selve beslutningen om å benytte tolk i en samtale tas i stor grad på bakgrunn av de ansattes kjennskap til familiene, enten direkte eller via en tredje part. Tolk bestilles stort sett alltid dersom enten barna eller foreldrene ikke behersker godt nok norsk til å gjennomføre en samtale. Funnene våre tyder på at de barnevernsansatte vurderer det som like viktig at både barn og foreldre forstår hva som sies i en samtale.
Rutiner for bruk og bestilling av tolk
Over halvparten har rutiner for tolkebruk på arbeidsplassen. Særlig er det vanlig med rutiner innenfor den kommunale tolketjenesten. Det er mest utbredt med rutiner for bestilling av tolker, hvor det bestilles fra og betaling for tolketjenester. Det er i liten grad rutiner for å sjekke tolkenes kvalifikasjoner. Innenfor den kommunale barneverntjenesten er det svært utbredt å bestille tolker fra den kommunale tolketjenesten. Dette oppleves av mange som et pålegg fra leder. Mange opplever det som vanskelig å sjekke tolkenes kvalifikasjoner. De opplever at de langt på vei må stole på at de tolkene de bestiller, er kvalitetssikret og at de holder en god nok kvalitet. Nesten halvparten ser behovet for klarere rutiner for bestilling og bruk av tolk. Særlig stort er behovet blant dem som ikke har fått noen opplæring i bruk av tolk, for dem som har minst erfaring med bruk av tolk, og blant dem som per i dag ikke bruker tolk i alle tilfeller hvor det er behov for det.
De barnevernsansattes erfaringer med bruk av tolk
Å få en samtale med tolk til å fungere stiller krav både til den barnevernsansatte og til tolken. I mange tilfeller mener de ansatte det kan være lurt på forhånd å forberede tolken på hva en samtale skal dreie seg om. Mange forventer av en tolk at vedkommende skal informere om sin rolle ved samtalens begynnelse. Nesten halvparten har opplevd at en samtale har blitt vanskelig å gjennomføre som en følge av tolkens manglende ferdigheter. Andelen som har opplevd dette, er størst innenfor den kommunale barnevernstjenesten. Ifølge Retningslinjer for god tolkeskikk1 skal tolken kun tolke det som blir sagt. Mange har imidlertid opplevd at tolken har gjort mer og noe annet enn dette. Eksempler på det kan være at tolken har gitt tilleggsinformasjon om familiens hjemland, vist til kulturelle forskjeller, inntatt en trøstefunksjon overfor familien eller blandet seg inn i en sak. Mange synes det er greit at tolken gir tilleggsinformasjon om en families situasjon eller viser til kulturelle forskjeller. Grensen går for de fleste ved at tolken blander seg personlig inn i en sak. Dette uttrykker de barnevernsansatte nulltoleranse for.
1 I Forskrifter om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven av 6. juni 1997 § 5 pålegges statsautoriserte tolker å utføre sin virksomhet i samsvar med god tolkeskikk. Retningslinjer for god tolkeskikk ble utarbeidet av en arbeidsgruppe oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD, den gang KAD).
Negative konsekvenser av manglende bruk av tolk
Hver fjerde barnevernsansatt opplever at det benyttes tolk for sjelden i forhold til behovet ved sitt arbeidssted og underforbruket er tydeligst innenfor institusjonene. De fleste ansatte i barnevernet, uansett arbeidssted, ser at manglende bruk av tolk kan ha klare negative konsekvenser, blant annet ved at familiene ikke får all den informasjonen de har krav på, og at kvaliteten på samarbeidet med familiene blir forringet. I fokusgruppene var det flere som hevdet at barnevernet står i en særstilling når det gjelder viktigheten av å bruke tolk. De pekte på at barnevernet preges av en høy grad av beslutninger bygd på skjønnsutøvelse som kan få store følger for familiene, noe som stiller sterke krav til at alles rettssikkerhet holdes i hevd.
Hvor er det skoen trykker?
Undersøkelsen avdekker at det er mange utfordringer knyttet til tolkebruk innenfor barnevernet. Det er jevnt over et stort behov for mer opplæring i bruk av tolk i det daglige arbeidet, styrking av tolkingens kvalitet og bedre rutiner for å vurdere tolkenes kvalifikasjoner.
Behov for mer opplæring i bruk av tolk
For å stimulere til økt bruk av tolk var det særlig to forhold de barnevernsansatte ønsket mer fokus på. For det første etterlyste de mer informasjon om viktigheten av å bruke tolk, i hvilke situasjoner det bør brukes tolk og så videre. De etterlyste også mer praktisk opplæring/kursing i bruk av tolk i det daglige. De færreste hadde fått noen opplæring i tolkebruk, verken som del av utdanningen sin eller på arbeidsplassen. Manglende kunnskap kan forklare at mange synes det er greit at tolken kommer med tilleggsinformasjon om en families hjemland eller spesielle situasjon, og at det er tolken som gir forklaringer omkring kulturelle forskjeller.
Behov for kvalitetsheving av tolkene og bedre rutiner for å vurdere tolkens kvalifikasjoner
Mange av respondentene var opptatt av å øke tolkingens kvalitet. Også i fokusgruppene ble viktigheten av å øke tolkenes profesjonalitet vektlagt. Flere etterspurte en standardisert opplæring/utdanning av tolker. I perioden 2003–2006 har imidlertid over 600 personer tatt tolkeutdanning, noe få så ut til å være oppmerksomme på. Manglende rutiner for å finne fram til de gode tolkene ser her ut til å være det svake leddet. Undersøkelsen avdekker for eksempel at kun et mindretall av de barnevernsansatte kjenner til at det ved hjelp av Nasjonalt tolkeregister er mulig å etterspørre tolker med statsautorisasjon og gjennomført tolkeutdanning.
Behov for mer fokus på tolkebruk spesielt innenfor barnevernsinstitusjonene
Jevnt over er det en større bevissthet rundt bruk av tolk innenfor den kommunale barnevernstjenesten enn innenfor institusjonene. De ansatte innenfor kommunal barnevernstjeneste er for eksempel mer bevisste på å bestille tolk når de har behov for det, har flere rutiner knyttet til bruk og bestilling av tolk og er i større grad bekymret for de negative konsekvensene rundt manglende bruk av tolk, enn de ansatte i institusjonene. Det er dessuten en langt større andel som opplever å ha et stort behov for tolketjenester i det daglige arbeidet innenfor den kommunale barnevernstjenesten, enn innenfor institusjonene. Mye tyder dermed på at det er behov for å rette en ekstra oppmerksomhet mot barnevernsinstitusjonene framover. Det kan også være grunn til å gå mer i dybden på årsaken til at behovet for tolk oppleves å være så mye mindre innenfor institusjonene enn innenfor det kommunale barnevernet. Dreier det seg om et reelt mindre behov? Hva er i så fall årsaken til det? Kan det være at de institusjonsansatte definerer behov på en annen måte enn de kommunalt ansatte?