Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor, og iverksetter tiltak som skal styrke tolkingens kvalitet samt øke tilgjengeligheten til kvalifiserte tolker. I samarbeid med relevante myndigheter gjennomfører IMDi årlige undersøkelser om bruk av tolk i deler av offentlig sektor. Målet med undersøkelsene er å skaffe gode indikatorer på tilstand, øke bevissthet om bruk av tolk, og gi et faglig fundert utgangspunkt for igangsetting av tiltak. IMDi har hittil gjennomført undersøkelser om bruk av tolk blant fastleger (2007) og i barnevernet (2008).
I 2009 har vi valgt å se nærmere på tolkebruk i justissektoren blant ansatte innenfor straffesakskjeden. Straffesakskjeden består av politi- og lensmannsetaten, påtalemyndigheten, domstolene og kriminalomsorgen.
Domstolloven sier eksplisitt at retten skal oppnevne en tolk dersom noen som skal delta i forhandlingen ikke snakker norsk. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har også bestemmelser som innebærer rettigheter for minoritetsspråklige og plikter for staten i straffesaker. Behov for tolk i andre deler av forvaltningen følger ellers av informasjons- og veiledningsplikten og plikten til å høre partene i saken, definert i forvaltningsloven.
Rettsikkerheten ved språkbarrierer avhenger ikke bare av at det benyttes tolk når det er behov, men også av at de tolkene som benyttes har nødvendige kvalifikasjoner. Ulike undersøkelser har tidligere vist at dårlig kvalitet på tolkingen eller manglende bruk av tolk i straffesakskjeden setter rettssikkerheten i fare.
Kartleggingen består av en kvantitativ surveyundersøkelse blant de aktuelle etatene innenfor straffesakskjeden, og fokusgruppeintervjuer blant personer som hadde deltatt i den kvantitative undersøkelsen. Undersøkelsen ble sendt til samtlige dommere i landets ting- og lagmannsretter, samtlige statsadvokater og ansatte hos Riksadvokaten, samt et utvalg av private advokater og ansatte i politi- og lensmannsetaten og i kriminalomsorgen. Til sammen har 1029 personer svart på undersøkelsen. Funnene er oppsummert i avsnittene under.
Få har stort behov for tolk
Vi har sett på hvor stort behovet for tolk synes å være innenfor de ulike delene av rettsapparatet. Det er få som opplever å ha behov for tolk i en stor andel av sakene de arbeider med. Bare 14 prosent av de spurte vurderer at de har et stort behov for tolk. 86 prosent svarer at de opplevde behov for tolk i mindre enn halvparten av sakene.
Behovet varierer etter hvilke del av straffesakskjeden man arbeider i. Ansatte innenfor kriminalomsorgen og påtalemyndigheten opplever oftere behov for tolk enn ansatte i de andre delene av straffesakskjeden.
Det er også store forskjeller i behovet for tolk etter hvor i landet man arbeider. 16 prosent av de spurte fra Oslo/Akershus oppgir å ha et stort behov for tolk. Fire ganger så mange av respondentene som arbeider innenfor Oslo/Akershus har et stort behov for tolk enn respondenter som arbeider utenfor Oslo/Akershus.
En tredjedel bruker tolk hver gang det er behov
Et viktig spørsmål i undersøkelsen er i hvilken grad det faktisk brukes tolk i de tilfellene der det foreligger en språkbarriere. Nær en tredjedel svarer at de bruker tolk i alle tilfeller der det har vært behov. Drøye én av ti svarer at de ikke har brukt tolk i noen av tilfellene der det har vært et behov.
Det er stor forskjell på grad av tolkebruk innenfor de ulike delene av straffesakskjeden. Andelen som bruker tolk ved behov, er desidert størst innenfor domstolene og lavest innenfor kriminalomsorgen. Innenfor domstolene svarer 94,2 % at de har brukt tolk i en stor andel eller i alle sakene der det var behov for tolk. Innenfor kriminalomsorgen er det bare 33,9 % som svarer det samme.
Det er også størst andel innenfor domstolene og påtalemyndigheten som oppgir at det aldri har skjedd at de har unnlatt å skaffe tolk ved behov. Det er i tillegg størst andel som mener det brukes tolk i tilstrekkelig grad ved sitt arbeidssted innenfor domstolene, mens andelen er lavest innenfor kriminalomsorgen. Domstollovens bestemmelse om bruk av tolk har sannsynligvis en betydning for at domstolene har en mer konsekvent bruk av tolk enn de andre arbeidsstedene.
Et flertall av de spurte, 61 prosent, mener at det brukes tolk akkurat så ofte som det er behov for det ved sitt arbeidssted. Blant respondentene fra påtalemyndigheten er det også en ikke ubetydelig andel på 8 prosent som oppgir at de opplever at det benyttes tolk oftere enn det egentlig er behov for. 17 prosent mener det brukes tolk for sjelden.
Flere med opplæring bruker tolk
De færreste har fått noen konkret opplæring i bruk av tolk, og det synes å være et uttalt behov for mer opplæring hos mange som arbeider innenfor straffesakskjeden. Det er størst andel som har fått en eller annen form for opplæring blant de som arbeider i domstolene, mens det er minst andel blant de som arbeider som private advokater.
Blant de som har fått én eller flere former for opplæring i bruk av tolk, er det en større andel som bruker tolk ved behov enn blant de som ikke har fått opplæring.
Én av fire mener mer opplæring ville gjort det lettere å bruke tolk. Dette var også tema i fokusgruppene der flesteparten etterspurte mer og grundigere opplæring.
Vanskelig å skaffe tolk i akuttsituasjoner
Den viktigste årsaken til at tolk ikke benyttes ved behov, oppgis å være at det er vanskelig å skaffe tolk i akuttsituasjoner. Det er nærliggende å tro at det her dreier seg om ikke planlagte samtaler, som for eksempel anmeldelser.
Svaret kan også ha sammenheng med dårlig tilgjengelighet av tolker på enkelte språk. Nesten halvparten av respondentene opplever at det er vanskeligere å få tak i tolketjenester på visse språk enn andre. Blant de språkene som nevnes som vanskelig tilgjengelig av flest, er arabisk, litauisk, albansk, aceh og romani.
Andre årsaker til at det ikke har blitt bestilt tolk til tross for behov, er at andre som kan oversette, har vært til stede. Dette er særlig utbredt innenfor kriminalomsorgen, men det forekommer også innenfor de andre fasene i straffesakskjeden. Det er også slik at enkelte overvurderer siktedes/domfeltes/ innsattes eller vitnes norskkunnskaper, og at de dermed ikke har bestilt tolk.
Bare 31 personer oppgir økonomiske hensyn som årsak til at det ikke bestilles tolk ved behov. Det er likevel verdt å merke seg at om lag samtlige av de som svarer dette enten jobber innenfor politi- og lensmannsetaten eller kriminalomsorgen.
Det er også flere innenfor kriminalomsorgen enn ved de andre arbeidsstedene som svarer at leder oppfordrer til å begrense tolkebruken. Totalt er det svært få som mener dette gjenspeiler virkeligheten. Over tre fjerdedeler mener leder overlater til den ansatte å avgjøre om det skal benyttes tolk i en gitt situasjon.
Bruk av barn som tolk
Undersøkelsen viser at det ikke er veldig utbredt at andre enn tolk benyttes til å oversette, og i særdeleshet er det sjelden at barn benyttes i de ulike situasjonene. Ett unntak er ved anmeldelser. En fjerdedel av de spurte mener at andre enn tolk ofte eller svært ofte benyttes til å oversette ved anmeldelser. I slike situasjoner skjer det dessuten også at barn benyttes til å oversette.
Mellom 5 og 10 prosent av utvalget mener også at det svært ofte eller ofte forekommer at andre enn tolk oversetter ved siktelse, under soning, ved forkynning, ved samtale med forsvarer og under forhør. Det er imidlertid svært få som mener dette forekommer ved varetektsfengsling, under hovedforhandlinger og under domsavsigelse.
Manglende rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner
Over halvparten av respondentene svarer at det finnes rutiner for både bestilling av tolk og hvor det bestilles tolk fra. Nesten 80 prosent har rutiner for hvem som betaler for at det benyttes tolk i en gitt situasjon. Bare en fjerdedel av utvalget oppgir imidlertid at de har rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner på sitt arbeidssted.
Domstolene har i større grad et rutinemessig forhold til bestilling og bruk av tolk enn de andre arbeidsstedene, men også her mangler det rutiner for kvalitetssikring av tolkingen. Nærmere to tredjedeler av respondentene innenfor domstolene svarer at de ikke har faste rutiner for å sjekke tolkenes kvalifikasjoner.
Til tross for at få har klare rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner, svarer over halvparten at de ville vektlagt formelle tolkefaglige kvalifikasjoner dersom de skulle bestilt tolk i morgen.
Fire av ti svarer at de ser behovet for klarere rutiner for bruk og bestilling av tolk på sitt arbeidssted. Særlig er det en stor andel av de ansatte innenfor kriminalomsorgen som opplever et slikt behov. Behovet er størst blant de som per i dag ikke har rutiner, men også de som har rutiner fra før, ønsker at disse skal blir klarere.
I fokusgruppene var det mange som mente at rutinene de følger er uformelle, og flere etterlyste tydeligere retningslinjer for bruk og bestilling av tolk.
Manglende kunnskap om tolkens rolle
Tolkens yrkesetikk bygger på individets rett til å uttrykke seg fritt uten innblanding. For å sikre denne retten er det viktig at tolken kun tolker det som blir sagt uten å endre, legge til eller trekke fra noe av innholdet. Vi spurte derfor respondentene om de hadde opplevd at tolken hadde bidratt i samtalen utover det å tolke.
En tredjedel har opplevd at tolken viser til kulturelle forskjeller, en tredjedel har opplevd at tolken har gitt tilleggsinformasjon, mens litt over én av ti har opplevd enten at tolken har blandet seg i saken, og/eller at tolken har inntatt en trøstefunksjon.
Det er verdt å merke seg at nesten halvparten synes det er greit at tolken gir tilleggsinformasjon, og en tredjedel mener det er i orden at tolken viser til kulturelle forskjeller. Det er imidlertid bare 4 prosent som synes at tolken kan innta en trøstefunksjon, og det er bare 0,5 prosent som aksepterer at tolken blander seg i saken.
Til tross for at det er flere som har opplevd at tolken har gått lenger enn det de synes er akseptabelt, er det bare én av ti i utvalget som har opplevd at tolkens manglende ferdigheter har gjort det vanskelig å gjennomføre et møte, et avhør eller en rettssak. Mange gir imidlertid uttrykk for at de har hatt en rekke negative erfaringer med bruk av tolk.
Uheldige konsekvenser
Det er stor enighet blant respondentene, på tvers av arbeidssteder, om at det å ikke bruke tolk ved behov kan ha mange uheldige konsekvenser. Et stort flertall mente at konsekvensene kan bli at saker ikke blir tilstrekkelig opplyst, at rettssikkerheten svekkes, at de involverte i en sak samarbeider dårlig, og at mulighetene for å gjøre en faglig forsvarlig jobb svekkes.
Også i fokusgruppene kom det frem at tolkebruk innenfor rettsvesenet er særdeles viktig, både for å ivareta tiltaltes rettssikkerhet og for å skape trygghet. Flere poengterte betydningen av å bruke tolk i alle ledd i straffesakskjeden, slik at sakene ikke vokste seg større enn nødvendig. Det ble også påpekt at det kan få store økonomiske konsekvenser dersom hele prosessen må gjøres på nytt på grunn av manglende tolkebruk.