Denne rapporten handler om barnefamilier som flytter ofte, om boforholdene deres og om årsakene til flyttingene. Det har også vært et mål å belyse hvordan både flyttinger spesielt og boforhold generelt påvirker barna. Den viktigste datakilden i prosjektet er kvalitative intervjuer med ti foreldre som har opplevd at familien har en ustabil posisjon på boligmarkedet, og som har måttet flytte flere ganger. I tillegg har vi gjort kvantitative analyser basert på foreliggende data fra Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006.
De kvantitative analysene la til grunn at familier som flytter ofte, er familier som ikke eier sin egen bolig. Analysene tok derfor sikte på å identifisere hvilke faktorer som er viktige for innvandreres boligkjøp. Hovedfunnet er at inntekt er den klart viktigste faktoren. Faktorer som landbakgrunn, opplevelse av tilknytning til Norge og religiøs overbevisning har alle langt mindre betydning for om man kjøper bolig eller ikke, enn det husholdningens inntekt har.
Familiene vi har intervjuet, har ulik bakgrunn, men det er noen forhold som går igjen som særlig har betydning for at de sliter på boligmarkedet. Alle informantene er kvinner, sju av ti er enslige. Sju kommer fra Somalia, to fra Irak og en fra Norge. De fleste informantene har mellom tre og fem barn, i alderen 0–16 år. Et par av familiene har lønnsinntekt, men ingen har et fast fulltidsarbeid. En mottar arbeidsavklaringspenger, de andre er enten under utdanning eller deltar i kvalifisering og norskundervisning. Noen trenger mer kvalifisering for å kunne komme i jobb, mens andre har forsøkt å få arbeid uten å lykkes. Hovedinntektskilden var for de fleste på intervjutidspunktet offentlige økonomiske ytelser.
Alle familiene opplever å ha en svært problematisk bosituasjon. Tre av informantene leier kommunalt, resten leier på det private markedet. Boligproblemene de rapporterer om, er godt kjent fra tidligere studier og handler i hovedsak om trangboddhet, dårlig materiell standard og om problemer som fukt, trekk, kulde og mugg. Noen har også problemer med at de bor i en leilighet i etasjer høyt oppe i blokker uten heis. Det er verdt å merke seg at informantene i stor grad møter samme typer problemer enten de bor i kommunal eller privat leilighet. Standarden er gjennomgående dårlig. Den største forskjellen er at det å bo i bolig fra det private markedet framstår som mer ustabilt. Flere har korte kontrakter, men et enda større problem er at de blir sagt opp i kontraktsperioden. I tillegg er høye husleier et større problem på det private leiemarkedet.
Alle informantene ønsker en bedre bosituasjon enn den de har. Informantenes boligpreferanser varierer ut fra hvilke alternativer de kjenner til, og ut fra hva de forestiller seg at er mulig. De fleste formidler beskjedne ambisjoner og ønsker seg boliger der det er «rent», «passe stort» og «ikke helseskadelig». Noen av dem som leide privat, oppfattet kommunal bolig som et bedre og mer stabilt alternativ og ønsket seg dette. For andre var kommunal bolig helt uaktuelt. Tre av informantene fortalte tydelig at de ønsket å kjøpe bolig.
Mødrene i undersøkelsen forteller om mange strategier og forsøk på å bedre bosituasjonen sin. De som ønsket å kjøpe bolig, har undersøkt muligheter for å få lån eller startlån, men alle opplevde å bli avvist med den begrunnelse at de ikke har fast jobb. Informantene erfarer også mange avvisninger på det private leiemarkedet. Mange forteller hvordan de leter på nettet, ringer huseiere og går på visning etter visning, uten å få tilbud om bolig. Informantene opplever at det som taler mot dem, er at de ikke har arbeidsinntekt, at de har (mange/små) barn, og særlig somalierne forteller om etnisk diskriminering.
De fleste familiene har flere flyttinger bak seg. De som leier på det private leiemarkedet, er særlig utsatte, og en vanlig historie er at informantene har måttet flytte fordi huseieren avbrøt kontrakten ettersom han eller hun skulle disponere leiligheten til andre formål. Slike formål kunne være salg eller at et familiemedlem trengte leiligheten. Tre av informantene i denne studien har opplevd utkastelse med slike begrunnelser flere ganger hver. Når man må flytte på kort varsel, er det lite tid til å lete etter en god bolig – og flere av informantene forteller at de har akseptert leiligheter som har hatt til dels svært dårlig standard, fordi de har vært nær å bli bostedsløse og opplevd at de ikke har hatt noe valg. De blir også boende i disse boligene over tid fordi de ikke klarer å finne noe annet. På grunn av barrierene på leiemarkedet er flyttingene stort sett ufrivillige. Den manglende muligheten til å flytte fra en dårlig bolig er et vel så stort problem som det å flytte i seg selv.
Mange av informantene forteller hvordan de har søkt det offentlige om hjelp med bosituasjonen. Noen har søkt om kommunal bolig, mens andre har henvendt seg mer generelt for hjelp til å finne en bedre bolig. Gjennomgående i fortellingene om møter med det offentlige er at informantene opplever å få lite og mangelfull informasjon. De forstår ikke hvorfor de ikke har rett til hjelp når de bor under de forholdene de gjør, og ikke klarer å finne seg bedre alternativer på egen hånd. Flere forteller også om negative opplevelser med å bli direkte dårlig behandlet av ansatte i det offentlige hjelpeapparatet.
Den vanskelige bosituasjonen får negative ringvirkninger i familienes liv. Alle foreldrene bekymret seg for barna og for hvordan bosituasjonen påvirker dem. De fortalte om barnas helseproblemer knyttet til dårlige boforhold og om at trangboddhet førte til at barna ikke tar med venner hjem fordi det ikke er noe sted de kan være i leiligheten. I tillegg kommer utfordringene som følger av flyttingene. Noen av foreldrene opplevde at særlig skolebytte og det å måtte flytte fra venner og etablere seg på et nytt sted var spesielt vanskelig for barna. Foreldrene har sine strategier for å beskytte barna så godt de kan. Noen sover på stua så barna kan få egne soverom, en mor forteller hvordan hun sto opp før klokken fem hver morgen i tre måneder for å følge barna på skolen i kommunen hvor de hadde flyttet fra, så de skulle slippe skolebytte midt i året. Andre forteller hvordan de prøver å være oppmuntrende og skape et mest mulig normalt hverdagsliv for barna og ikke vise barna hvor vanskelig de føler at situasjonen er.
Det er et alvorlig problem at flere av familiene vi har intervjuet, i så liten grad har funksjonelle alternativer og valgmuligheter. De bor under til dels svært dårlige forhold og har, ofte til tross for svært aktive forsøk, store problemer med å komme seg ut av situasjonen. De opplever å bli avvist på flere arenaer. De kommer bakerst i køen på det private leiemarkedet, de er til dels helt utestengt fra å komme inn på eiemarkedet, og informantene i dette prosjektet forteller også om til dels svært negative møter og mangelfull hjelp fra det offentlige. Det at de blir utestengt på så mange områder – med den konsekvens at de blir boende under dårlige forhold over tid – har alvorlige konsekvenser både for foreldre og barn. Flere av informantene beskriver en følelse av å være utestengt. Det er i stor grad også et samfunnsproblem, ikke minst når ekskluderingen rammer noen landgrupper særlig hardt. Som vi har sett, er både irakere – men særlig somaliere – utsatt.
Det er behov for flere og bedre botilbud til disse familiene, og vi avslutter rapporten med å diskutere flere boligpolitiske tiltak som kan hjelpe denne gruppen. En viktig målsetting må være å stimulere til et bedre fungerende leiemarked, for eksempel gjennom bedre rammevilkår til utleieselskaper med sosiale formål. I tillegg kan ulike leie-til-eie-modeller hjelpe flere til å kjøpe egen bolig. Mange av familiene trenger langt tettere oppfølging enn det de får i dag, og det er ulike modeller for oppfølging – blant annet modeller utviklet innenfor boligsosialt arbeid med andre brukergrupper – som kan være relevante å bruke.