Anne Britt Djuve og Kåre Hagen
Kapittel 1 Innledning
Rapporten belyser levekår til flyktninger som kom til Norge i 1988 eller 1989 og som nå bor i Oslo. Personlige intervjuer med 329 flyktninger fra seks nasjonaliteter utgjør grunnlagsmaterialet for analysene.
Rapporten beskriver flyktningenes levekår fra to innfallsvinkler:
* Hvor mange er blitt selvforsørget gjennom arbeid, hva slags jobber og arbeidsforhold har de og hva tjener de? Hva er deres viktigste kilder til inntekt, og hvordan er sammenhengen mellom integrering i arbeid og bruken av sosialhjelp?
* Hvilke faktorer bestemmer hvorfor noen flyktninger klarer seg bra i arbeidsmarkedet, mens andre er blitt avhengige av offentlige stønader?
I tillegg gir rapporten en beskrivelse av flyktningenes sosiale kontaktnett, erfaringer med nordmenn og diskriminering, deres helse og boligforhold, samt deres syn på hvilke barrierer de som innvandrere møter i Norge.
Rapporten tar sitt utgangspunkt i Oslos situasjon. Spesielle storbyforhold gjør seg gjeldende:
* Oslo er blitt sentrum for fjernkulturelle innvandrere i Norge. 40 prosent av disse bor i nå hovedstaden. Innvandrerbefolkningen vil fortsette å vokse, både som følge av dens alderssammensetning, store barnekull og innflytting fra andre deler av Norge.
* Innvandrerbefolkningen har konsentrert seg i bestemte bydeler, og med et klart mønster: Jo mer fjernkulturell en gruppe er, desto sterkere er dens bokonsentrasjon.
* Innvandrerbefolkningens geografiske bomønster sammenfaller med sosiale skiller i den norske befolkningen, slik at levekårsforskjellene forsterkes av en etnisk dimensjon.
Kapittel 2 Begreper, levekår og integrering
* Rapporten legger til grunn et levekårsperspektiv på integrering av innvandrere i det norske samfunnet.
* Med full integrering mener vi en situasjon hvor en minoritet har like muligheter på sentrale velferdsarenaer som majoritetsbefolkningen.
*Fordelen med en slik definisjon er at flyktningenes grad av integrering kan måles ved å undersøke deres stilling i arbeidsmarkedet, boligmarkedet, deres sosiale nettverk og kontakter med nordmenn samt deres forhold til de velferdsstatlige ytelsene.
* På denne måten kan vi undersøke om sammenhengene mellom flyktningenes individuelle ressurser og deres levekår er lik eller annerledes enn for den norske befolkningen.
* Spesielt vil vi fokusere på om flyktningenes muligheter i velferdsarenaene begrenses gjennom diskriminering og ved at aspekter ved flyktningenes egen kultur fører til at de selv begrenser sine muligheter til selvforsørgelse gjennom lønnsarbeid.
* En undersøkelse av integreringsgrad må derfor fokusere både på flyktningene og deres ressurser og atferd, og på hvordan de norske velferdsarenaene forholder seg til mennesker med en annen etnisk bakgrunn enn flertallet.
* Vår definisjon av integrering skiller seg derfor fra en kulturdefinisjon som vektlegger minoritetenes rett til å være forskjellig, og fra en funksjonell definisjon som vektlegger at flyktningene skal være økonomisk selvberget.
Kapittel 3 Møtet med Norge
* Flyktningene kommer gjennomgående fra økonomisk velstående, høyt utdannede og urbane lag av hjemlandets befolkning.
* Deres utdanningsnivå er middels, med elleve års utdanning fra hjemlandet for menn og åtte år for kvinner.
* Det er liten sammenheng mellom egen utdanning og graden av rikdom i familien i hjemlandet. Snarere er det en tendens til lavere utdanning fra de mest velhavende lagene. Slike «unormale» sammenhenger leder antakelig til spesielle forventninger til hva som er mulig å oppnå i Norge, og til en følelse av sosial deklassering.
* Halvparten av alle flyktningene sender penger til familien i hjemlandet. Tendensen til å sende penger hjem er uavhengig av personens økonomiske velstand i Norge, og synes å avspeile sterke forventninger hjemmefra. Personer som ikke sender penger hjem, har et betydelig høyere nivå av psykiske lidelser.
* Sosialkontor, egne landsmenn og norske venner er de kontakter flyktningene oppgir har vært mest nyttige, ved etablering i Norge. Men bare hver fjerde flyktning oppgir at sosialkontoret har vært svært nyttig, selv om praktisk talt alle har vært i kontakt med dette.
* Det store flertallet av flyktningene slutter positivt opp om vestlige verdier som demokrati, likestilling og religionsfrihet. Derimot er det en betydelig andel som er skeptiske til norsk barneoppdragelse og væremåte.
* Bare fire av ti flyktninger anser sine norskunnskaper for å være så gode ar de klarer seg på norsk i alle situasjoner.
* To av ti har verken gjennomført den norskopplæringen de har krav på eller noen annen form for språkopplæring. Bare 40 prosent av samtlige har gjennomført både grunnopplæring og videregående opplæring.
* Halvparten av dem som tar videregående opplæring gjør det for å studere videre. Kun en av 20 har tatt eller ratt videregående norskopplæring i forbindelse med jobb.
* Svært få flyktninger er i situasjoner hvor norsk praktiseres: Bare en av ti flyktninger er i en jobb hvor de bruker norsk og som også treffer norske venner en gang i måneden eller mer. * Halvparten av alle flyktningene har ikke hatt noen kontakt med nordmenn de siste rolv månedene. Bare hver fjerde sier de har en norsk venn. Seks av ti har verken hatt hjelp av nordmenn ved etablering i Norge eller har noen norsk venn nå.
* Sosial kontakt med nordmenn synes å føre til negative erfaringer: Jo mer vennekontakt man har med nordmenn, desto større er tendensen til å mene at det største problemet flyktninger møter i Norge er at nordmenn ikke ønsker kontakt med flyktninger og innvandrere.
* Mer enn halvparten av flyktningene har flyttet til Oslo fra et annet sted i Norge. En av fire har kommet til Oslo for mindre enn tre år siden.
* Det viktigste motivet for å flytte til Oslo er for å finne jobb. Av tre som flytter inn er det likevel bare en som faktisk har kommet i jobb.
* Ønsket om å bo i stor by sammen med andre landsmenn er det dominerende, nest viktigste motiv. Praktisk talt ingen innflytting skyldes et ønske om mer utdanning.
* Arbeidsmotivet er viktigere jo kortere tid man bodde på det andre stedet i Norge. De nyligst innflyttede har også betydelig høyere avhengighet av sosialhjelp og lavere yrkesdeltakelse enn dem som har bodd lenger i byen.
* Flyktningene bor trangt sammenliknet med nordmenn: I snitt er det 1,5 person per rom i flyktningehusholdninger, mot 0,8 personer blant den norske befolkningen.
* Flyktningene bort svært likt: de leier, på korte kontrakter, og har 4000 kroner måneden i boligutgifter. Dette er i snitt vel 40 prosent av husholdningens totale inntekt. For nordmenn er boligkostnadene 27 prosent av samlet inntekt.
* Flyktningene fordeler sin bosetting innen Oslo helt likt med andre innvandrergrupper, med de store konsentrasjonene i indre by øst og i nye drabantbyer.
* Halvparten oppgir at motivet for valg av bydel er pris. En av fem er blitt tildelt bolig av kommunen. Kun tre prosent sier de søkte hit for å bo nærmere folk fra egen nasjonalitet.
* Nær halvparten av alle mener at den viktigste grunnen til at flyktninger bor dårligere enn nordmenn, er at innvandrere diskrimineres på boligmarkedet.
* Totalt sett har ikke flyktningene dårligere helse enn den norske befolkningen. Men det er langt større variasjon innen flyktningebefolkningen enn det er blant nordmenn.
* Flyktninger med høyest utdanning har overraskende mange problemer.
* Det er en sterk sammenheng mellom helse og arbeidsmarkedskarriere: de friske er i arbeid, mens det er store helseplager blant dem som tidligere har hatt arbeid, og da særlig blant menn.
* Effekten av arbeidskarriere er sterkest på psykiske plager.
* En av fem har søkt hjelp for psykiske plager. Men det er et stort behov for hjelp som ikke kommer til uttrykk ved at flyktningene søker hjelp. Bare halvparten av dem som søkte hjelp synes denne var tilstrekkelig.
* Det er et meget lavt nivå på videreutdanning etter at flyktningene har kommet til Norge. Halvparten av dem som var i utdanning da de flyktet, har ikke tatt noen videre skolegang i Norge.
* 30 prosent er nå under en eller annen form for utdanning eller opplæring. Men under halvparten av disse har noengang tatt en eksamen i Norge.
* Bare fem prosen.t har avlagt en eksamen i Norge – til gjengjeld er 70 prosent av disse i jobb.
* En av fem har lagt fram eksamenspapirer fra hjemlandet for norske myndigheter. Behandlingstiden var fire måneder for dem som skulle fortsette på videre utdanning, 13 måneder for dem som søkte for å utøve et yrke.
* Både det å ha avlagt en eksamen i Norge og det å ha søkt om godkjenning av utdanning fra hjemlandet går sammen med høy yrkesdeltakelse, men ikke med utdanningsnivå.
* Dette betyr at norske arbeidsgivere tenderer til å velge å ansette personer som har norske papirer.
* En av to opplever å ha fatt dårlig helsebehandling fordi han eller hun er utlending.
* Nær halvparten opplever at diskriminering i boligmarkedet reduserer flyktningenes muligheter til fritt å velge en passende bolig.
* En av tre mener at utlendinger diskrimineres i arbeidsmarkedet.
* En av tre er blitt trakassert i nærmiljøet.
* Tendensen til å føle seg diskriminert er størst blant dem med gode norskkunnskaper og høy utdanning.
* Jo større kontaktflate en flyktning har med det norske samfunnet, jo mer mener han eller hun at det norske samfunnet forskjellsbehandler etter nasjonalitet.
* 40 prosent av flyktningene mener at det største hinderet for integrering i Norge er at nordmenn ikke ønsker kontakt med utlendinger.
Kapittel 4 Hovedaktivitet og kilder til livsopphold
* Flyktningene skiller seg fra den norske befolkningen ved at flere har forsørgeransvar og at flere bor med foreldre og venner. Nordmenn danner barnefamilier noe senere i livsløpet.
* Hver fjerde flyktning har kun arbeid som sin hovedaktivitet, sammenliknet med 60 prosent av nordmennene.
* Hver femte mann og hver tredje kvinne blant flyktningene er helt utenfor både arbeid og utdanning. Kvinnene i denne gruppen har i snitt 2,8 barn.
* Nordmenns yrkesaktivitet påvirkes lite av om de får barn, mens for flyktninger faller deltakelsen kraftig. Blant foreldre med små barn er flyktningenes yrkesaktivitet bare 60 prosent av nordmenns.
* Blant flyktningene har kun hvert femte ektepar to inntekter fra arbeid, sammenliknet med sju av ti norske ektepar.
* Halvparten av alle flyktningebarna vokser opp i familier hvor begge foreldrene er utenfor både arbeid og utdanning. Til sammenlikning gjelder dette bare for fire prosent av de norske barna i Oslo.
* 80 prosent av den norske befolkningen har lønn som viktigste inntektskilde, en andel dobbelt så høy som blant flyktningene.
* Hver tredje flyktning har økonomisk sosialhjelp som hovedinntekt, sammenliknet med tre prosent av den norske befolkningen.
* 41 prosent av flyktningene har en velferdsstatlig overføring som viktigste inntektskilde, mens 38 prosent har inntekt fra arbeid som hovedinntekt.
* For flyktningene spiller sosialhjelpen en viktig rolle som inntekt for studenter, mens norske studenter i betydelig større grad (del-)finansierer sin utdanning med arbeid.
* Flyktningene er framfor alt en lavinntektsgruppe. Den gjennomsnittlige husholdning har 127 000 kroner i samlet inntekt. Norske husholdninger i samme aldersgrupper har nesten dobbelt så høy samlet inntekt, når vi tar hensyn til at disse også inneholder færre personer.
* Den økonomiske sosialhjelpen har en sterkt inntektsutjevnende virkning. 10 I praksis «dytter» den alle husholdninger opp til en minsteinntekt rundt 100 000 kroner, mens arbeidsmarkedet ikke synes å gi noen særlig inntekt utover 130 000-140 000.
* Nasjonalitetsforskjellene i inntektsnivåer er betydelige. I statistisk forstand forklarer forskjeller i en persons nasjonalitet mer av inntektsvariasjonen mellom individer, enn om en person er i arbeid eller ikke. Dette skyldes at nasjonalitet ikke bare samvarierer sterkt med forskjeller i yrkesdeltakelse, men også med forskjeller i familiesammensetning. Fordi sosialhjelpsbruken er høy hos nasjonaliteter som samtidig både har lav yrkesdeltakelse og store familier, halverer den i praksis inntektsforskjellene mellom de ulike gruppene.
* Sosialhjelpen har en sterkt inntektsfordelende virkning mellom flyktningene. Den utmåles slik at den i praksis sikrer alle flyktninger en minste kjøpekraft på rundt 60 000 kroner per forbruksenhet.
* Nær halvparten av flyktningene kan ikke klare å skaffer 5000 kroner på tre dager. Ni av ti nordmenn klarer det.
* Fire av ti flyktninger har av og til eller ofte problemer med å dekke nødvendige utgifter. Dette er en dobbelt så høy andel som blant nordmenn.
* Hver fjerde flyktning er fattig, definert som av og til eller ofte å ha problemer med å dekke nødvendige utgifter, og samtidig heller ikke kunne skaffe 5000 kroner på tre dager. Dette gjelder for kun 7 prosent av den norske befolkningen.
* Den gjennomsnittlige husholdningsinntekten for flyktninger som er fattige er på 102 000 kroner, for nordmenn med samme grad av opplevde økonomiske problemer er den på 205 000.
* Flyktningenes lave inntektsnivå og deres store avhengighet av sosialhjelp kan føres tilbake til tre forhold: En svært lav yrkesdeltakelse, lave lønninger blant dem som faktisk jobber, og mange husholdninger med kun en inntekt.
Kapittel 5 Deltakelse i arbeidsmarekedet
* Fire av ti flyktninger har en eller annen tilknytning til lønnet arbeid. Av disse fire er to i full jobb, mens de to andre kombinerer arbeid med en annen aktivitet.
* De seks nasjonalitetene kan deles i tre grupper: tamiler og chilenere har høye sysselsettingsrater, henholdsvis 76 og 60 prosent. Blant somaliere og vietnamesere er sva;:rt få i arbeid, bare henholdsvis 16 og 20 prosent. Ira- . nere og kurdere utgjør en mellomgruppe, med sysselsettingsrater rundt gjennomsnittet (hhv 44 og 38 prosent).
* 27 prosent av personene har tidligere hatt en jobb, men er nå arbeidsløse.
* I gjennomsnitt brukte de som er i jobb 24 måneder på å skaffe seg denne. De gruppene som har høye sysselsettingsrater, har også brukt kortere tid på å skaffe seg jobb.
* Seks av sju flyktninger har forsøkt å skaffe seg jobb i Norge. I gjennomsnitt har de søkt 27 jobber. De som er i arbeid nå har søkt langt flere jobber enn dem som er uten arbeid. En av seks flyktninger har fått jobb uten å søke.
* Den største jobbsøkingsaktiviteten finner vi blant menn, blant dem som er gode i norsk, blant dem som har store økonomiske problemer, og blant dem som har flyttet til Oslo.
* Flyktningene skaffer seg jobb gjennom venner og via arbeidskontoret. Kun fem prosent har fått jobb ved å svare på annonse. Det er ingen forskjeller i hvor raskt det har gått å skaffe seg arbeid i de ulike kanalene.
* Grupper med gode sosiale nettverk (chilenere, tamiler) skaffer seg jobb gjennom disse, mens de andre er større brukere av arbeidskontoret.
* Yrkesaktive flyktinger er konsentrert i to bransjer: 38 prosent er i offentlige helse- og sosialtjenester, 40 prosent er i hotell/restaurantirengjøring i privat sektor. ,. Mens 90 ptosent av norske yrkesaktive har fast jobb, er 42 prosent av flyktningene i midlertidige stillinger.
* Hver tredje yrkesaktive flykming er i deltidsjobb.
* Halvparten av de yrkesaktive flykmingene opplever selv at de er overkvalifisert for den jobben de har. Jo mer utdanning personene har, desto større er andelen av dem som føler seg overkvalifisert.
* 20 prosent av de yrkesaktive flyktningene har høyere utdanning, men bare hver tredje av disse er i en jobb som krever høyere utdanning.
* Flykmingene både tjener mer og har mer ordnede arbeidsforhold i privat sektor enn i det offentlige.
* I gjennomsnitt har de yrkesaktive flyktningene hatt sin jobb i 30 måneder. Chilenere og tamiler har hatt sine jobber lengst og har klart å innlede stabile arbeidsforhold.
* Flyktningenes samlede posisjon i arbeidsmarkedet kjennetegnes av: a) vanskelig å få arbeid, b) de slipper inn i svært avgrensede segmenter for lavkvalifisert personlig tjenesteyting, c) ansettelsesforholdene er løse, d) de føler seg overkvalifiserte og e) det er store forskjeller mellom nasjonalitetene.
* Blant menn er det ingen forskjell i nivået på norskkunnskaper mellom yrkesaktive og yrkespassive. Blant kvinner er det betydelig dårligere norskunnskaper blant de yrkespassive. ,. Både kjønn, utdanning og helse påvirker yrkesedeltakelsen. Effekten av nasjonalitetstilhørighet er likevel sterkere enn effektene av disse individuelle ressursene.
* Forskjeller i norskkunnskaper kan ikke forklare forskjellene i yrkesdeltakelse blant de ulike nasjonalitetsgruppene.
* Kun blant kurdere og somaliere er det slik at de mest norskkyndige også er mer yrkesaktive enn andre.
* Flyktninger med sterke forpliktelser til å sende penger til familie/venner i hjemlandet, har høyere yrkesdeltakelse enn andre.
* 27 prosent av flyktningene har hatt en jobb, men er yrkespassive nå. For å forstå flyktningenes sysselsettingsrater er det like viktig å forklare hvorfor de ikke klarer å beholde de jobbene de får, som det er å finne faktorer som hindrer dem i å få jobb.
* Manglende norskkunnskaper kan ikke forklare hvorfor flyktningene mister jobber de har fatt.
* Kvinner, de med lav utdanning og de med dårlig helse mister jobbene sine mer enn andre.
* Forskjellene i sysselsettingsrater mellom nasjonalitetene er de samme blant flyktninger i Oslo som ellers i landet.
* Samtidig kan det være slik at innflyttende flyktninger til Oslo beslaglegger jobber som alternativt hadde vært besatt av innvandrere som allerede bor i Oslo.
Kapittel 6 Bruken av sosialhjelp
* I Oslo varierer andelen sosialhjelpsbrukere fra sju prosent av den voksne befolkningen blant nordmenn, til godt over halvparten blant enkelte fjernkulturelle innvandrergrupper.
* Omfanget av sosialhjelpsbruk er fem ganger så høyt blant fjernkulturelle innvandrere som blant nordmenn og vestlige innvandrere.
* 44 prosent av innvandrerbarna og ti prosent av de norske barna i Oslo, vokser opp i husholdninger helt eller delvis avhengige av økonomisk soasiaihjelp.
* Andelen sosialhjelpsmottakere er betydelig større blant innvandrere som har kommet som flyktninger enn blant andre innvandrere. Anslagsvis er 40 prosent av flyktningene, 25 prosent av andre innvandrere og fem prosent av den norske befolkningen avhengig av økonomisk sosialhjelp.
* Ni av ti flyktninger har mottatt sosialhjelp etter at de kom til Norge. Godt over halvparten mener de har fått det de hadde behov for. Bare en av fire mener han eller hun har fatt for lite i sosialhjelp.
* Halvparten av flyktningene har mottatt sosialhjelp de siste tolv månedene. Nesten 80 prosent av disse får hjelpen som et fast beløp jevnlig. I snitt mottar de 60 000 kroner i året.
* Andelene som har mottatt hjelp det siste året, varierer fra 14 prosent blant tamiler til nesten 70 prosent blant iranere og vietnamesere.
* Flyktningene som mottar sosialhjelp skiller seg fra de økonomisk selvbergede flyktningene ved å ha lavere utdanning, være enslige eller ha store barnefamilier, ved å ha dårligere helse og ved å komme fra høyere sosiale lag i hjemlandet.
* De yrkespassive og de som nylig har flyttet til Oslo, er sterkt overrepresentert blant mottakerne.
* Halvparten av flyktningene som deltar i en eller annen form for utdanning, har også økonomisk sosialhjelp.
* Mangel på arbeidsinntekt er det viktigste motivet flyktningene har for å søke sosialhjelp. Det nest viktigste er høye boligutgifter.
* En av tre flyktninger synes de har møtt liten forståelse for sine problemer på sosialkontoret.
* Sju av ti ‘flyktninger synes det er ubehagelig å motta sosialhjelp uten å få gjøre noe til gjengjeld.
* Halvparten av flyktningene mener at et så rikt land som Norge burde hjelpe flyktningene ved å gi mer i sosialhjelp.
* Det å ra lønnsarbeid er den overlegent mest sentrale faktoren for å forstå hvorfor noen flyktninger klarerseg uten sosialhjelp. Hvilke andre forhold som kommer i tillegg, varierer betydelig mellom de ulike nasjonalitetene.
* Bare en av 20 flyktninger har klart seg økonomisk på egen hånd siden han eller hun kom til Norge.
Kapittel 7 Hvor(for) ikke integrert?
* 51 prosent av flyktningene er i dag økonomisk selvhjulpne. Den andre halvdelen er fullstendig eller sterkt avhengig av økonomisk sosialhjelp.
* Graden av selvberging varierer fra 82 prosent blant tamiler til 26 prosent blant somaliere.
* Bare hver fjerde flyktning er økonomisk selvberget og snakker godt norsk.
* Bare en av ti flyktninger har både jobb og norske venner.
* 23 prosent av flyktningene er gode i norsk og treffer norske venner jevnlig. Denne andelen varierer fra kun fire prosent blant vietnamesere til 44 prosent blant iranere.
* For flyktningene har ikke veien inn i arbeid ført videre inn i det norske samfunnet. Det er faktisk en svak tendens til at jo mer økonomisk selvberget en flyktning er, desto mindre er kontakten med nordmenn.
* Heller enn selvforsørgelse og deltakelse preges flyktningenes tilværelse av økonomisk marginalisering og sosial isolasjon. Økonomisk er de blitt henvist til et lite attraktivt hjørne av arbeidsmarkedet, og sosialt er de blitt henvist til seg selv.
* Forskjellene i integreringsgrad mellom nasjonalitetene lar seg i svært liten grad forklare ved å se på forskjeller i tradisjonelle levekårsressurser mellom personer i de ulike nasjonalitetene.
Forklaringene må søkes i de forhold som har gått forut for ankomsten til Norge: både i motiver for å dra til Norge, i grad av forfølgelse de er blitt utsatt for, i tillegg til det at flyktninger som kommer samtidig ofte er fra samme sosiale sjikt i sitt hjemlands befolkning.
* Vi må derfor være varsomme med å forklare forskjellene som ulike måter å mestre konflikt mellom egen og norsk kultur.
Kapittel 8 Ti utfordringer
1: Norge trenger en minoritetspolitikk.
2: Vi trenger mer kunnskaper om minoritetenes egne oppfatninger av sitt liv i Norge.
3: Vi trenger å erkjenne at integreringsstrategien er mislykket, at en ny underklasse er under utvikling, og at vi så langt har kjøpt oss fri fra problemene med sosialhjelp.
4: Vi trenger en politikk for å kvalifisere minoritetene.
5: Sosialkontorets kontantutbetalinger må erstattes av et sosialt arbeid.
6: Det psykiske helsevernet for flyktningene må kraftig opprustes.
7: Det må skapes arenaer for mellommenneskelige møter mellom majoritetsbefolkningen og minoritetene.
8: Diskriminering må synliggjøres for å kunne bekjempes.
9: Incentivsystemet mellom stat og kommune må revutderes.
10: Likebehandlingen må problematiseres.