Anja Bredal, Beret Bråten, Kristin Jesnes og
Anne Hege Strand
Stillingen minoritetsrådgiver har eksistert som en forsøksordning i norsk skole siden 2008. Mandatet og omfanget av ordningen har variert over tid. I dag er det 28 minoritetsrådgivere. Disse arbeider med utgangspunkt i 26 videregående skoler og ungdomsskoler samt et veiledningssenter i fylkene Oslo, Akershus, Buskerud, Østfold, Agder, Sør-Trøndelag, Hordaland og Rogaland. Mandatet er på den ene siden spisset mot særskilte oppgaver som å arbeide forebyggende mot ekstrem kontroll som fører til alvorlige begrensninger av unges frihet, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (kjernemandatet). Mandatet er på den andre siden bredt ved at minoritetsrådgiver skal fremme gode oppvekstmuligheter for barn og unge. Minoritetsrådgivere forutsettes å arbeide overfor elever med behov for bistand, og overfor kollegaer i skolen med behov for mer kompetanse på området. Ordningen har det vi har beskrevet som et smalt og konkret, men også fleksibelt og tøyelig mandat. Og den har en svært sammensatt brukergruppe.
I dette forskningsprosjektet har vi undersøkt hvordan minoritetsrådgiverordningen oppfattes og erfares sett fra elevers, kollegaers og skolelederes ståsted. Foreldre som har vært i kontakt med minoritetsrådgiver omfattes også av undersøkelsene. De overordnede spørsmålene har vært om minoritetsrådgiver bidrar til å dekke brukeres – det vil si elevers, foreldres og kollegaers/skolelederes – behov, samt om og hvordan minoritetsrådgiver bidrar til et mer likeverdig tilbud i skolen.
Mange og sammensatte brukerbehov
Svarene på spørsmålene vi stilte elever, foreldre, kollegaer og skoleledelse har bidratt til innsikt ikke bare i hvordan minoritetsrådgiverne fungerer, de har også gitt et blikk inn i norske skoler. Der finner vi mange og sammensatte brukerbehov.
Vi finner at det blant elever er om lag en av ti som er i kontakt med minoritetsrådgiver i et én-til-én-forhold. Den forholdsvis lave andelen må forstås med bakgrunn i at det er en begrenset andel elever som har behov for kontakt med en rådgiver for hjelp til psykososiale og/eller levekårsproblemer, og av disse igjen må det antas å være en liten andel som har problemer som korresponderer med minoritetsrådgivers kjernemandat. Elever med et én-til-én-forhold til minoritetsrådgiver tar samtidig opp et bredt spekter av saker, varierende fra utdanningsrelaterte spørsmål, via generelle helse- og levekårsproblemer, til tvang og kontroll i familien. Vi finner samme tendens blant foreldre som er intervjuet, de har vært i kontakt med minoritetsrådgiver om flere, ofte sammensatte, problemer, som kan ligge et godt stykke utenfor minoritetsrådgiverordningens kjernemandat.
Kollegaer mener på sin side at minoritetsrådgiver bidrar med kompetanse de selv ikke har når det gjelder tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ekstrem kontroll spesielt, men også integrering og flerkultur mer generelt. Kollegaer oppgir at de henviser elever til minoritetsrådgiver med utgangspunkt i en lang liste av saker. Dette er sakstyper som ligger både innenfor og utenfor kjernemandatet, der «sosiale problemer» topper listen, fulgt av «sterkt kontrollert av familien» og «mye fravær fra skolen». Skoleledere/ kollegaer er på den ene siden godt fornøyd både med sitt samarbeid med minoritetsrådgiver og med minoritetsrådgivers oppfølging av kjernemandatet, mens de på den andre siden gjerne hadde sett at minoritetsrådgivers arbeidsoppgaver omfattet et enda større spekter av saker. To tredjedeler av skolelederne mener minoritetsrådgivere bør jobbe med en for tiden høyprofilert samfunnsutfordring – radikalisering. Og litt over halvparten av lederne mener at minoritetsrådgiver bør kunne veilede elever om utdanningsvalg og bidra i norskopplæringen.
Lagspiller, ikke avlaster
Mange og sammensatte brukerbehov synliggjør en minoritetsrådgiverhverdag mer dominert av saker utenfor enn innenfor kjernemandatet. Betyr det at minoritetsrådgivers mandat og innsats bør utvides fra smalt men tøyelig til skikkelig bredt? Bør minoritetsrådgiver i praksis bli en særskilt form for sosialrådgiver for elever med innvandrerbakgrunn? Vi mener med utgangspunkt i våre undersøkelser at det bør minoritetsrådgiver ikke.
Minoritetsrådgiver er en spesialfunksjon i skolen, men det er en spesialfunksjon satt inn for å bidra til et mer likeverdig tilbud. Dette er et poeng som bør understrekes fra nasjonale myndigheters side. Et slik likeverdig tilbud kan søkes oppnådd ved at minoritetsrådgiver forstås som avlaster, som en ekstra rådgiverressurs, med tid, kunnskap om og oppmerksomhet rettet mot elever med innvandrerbakgrunn. Alternativt kan minoritetsrådgiver forstås som en lagspiller som jobber med å gjøre sine kollegaer dyktigere i deres møte med elever med innvandrerbakgrunn. Det behøver ikke være en motsetning mellom å være avlaster og lagspiller. Men dersom minoritetsrådgiver skal avlaste sine kollegaer ved å jobbe både spisset og bredt overfor elever med minoritetsbakgrunn, vil det avlastende arbeidet lett gå på bekostning av kompetanseoverførende innsats. Resultatet av en slik avlasterrolle kan lett bli mindre framfor mer mangfoldskompetanse i skolens samlede ansattekollegium. Dette fordi kollegaers behov for kompetanse antakelig vil avta når de har en særskilt rådgiverfunksjon som tar seg av elever med innvandrerbakgrunn nærmest uansett hva slags problem eleven behøver hjelp til. Vi vil dessuten minne om at minoritetsrådgivere kun finnes i 26 skoler, mens elever med innvandrerbakgrunn finnes på de aller fleste skoler over hele landet. Det som gjerne kalles «flerkulturell kompetanse» eller mangfoldskompetanse er med andre ord et allment, og ikke et spesielt kunnskapskrav. Slik kunnskap bør være en viktig del av alle læreres, helsesøstres, utdannings-, yrkes- og sosialpedagogiske rådgiveres generelle grunnkompetanse.
En praksis der minoritetsrådgiver avlaster de andre ansatte i skolen, vil videre kunne føre til at elever med innvandrerbakgrunn ikke på samme måte som resten av elevene får nyte godt av skolehelsetjenesten og av skolens samlede utdannings-, yrkes- og sosialpedagogiske rådgivning. Minoritetsrådgiver kan vanskelig alene ivareta sammensatte behov like godt som alle disse spesialfunksjonene kan gjøre. Dersom minoritetsrådgiver blir mer avlaster enn rådgiver og lagspiller, kan dette lett føre til segregering i stedet for inkludering gjennom likeverd i tilbudet.
«Den ene» må ikke bli den eneste
Vi finner i intervjuer med elever og foreldre en tendens til å framstille minoritetsrådgiver som «den ene» som har sett og bistått dem. Gjennom elevintervjuene får vi et innblikk i hvordan det etableres en tillit som gir minoritetsrådgiver en posisjon som «den ene». Én slik ting er at minoritetsrådgiver oppsøker – gjør seg selv tilgjengelig – framfor å vente på å bli oppsøkt. En annen er å demonstrere at man er til å stole på, ved ikke å gå videre til noen med noe av det som er blitt fortalt, uten først å sjekke med den som fortalte. En tredje er å sette seg inn i ulik omsorgs- og oppdragerpraksis som finnes i mangfoldet av familier, framfor å forutsette en type generell norsk normalitet. Mens en fjerde er, som profesjonell, å se hele mennesket som skal bistås på en måte som bidrar til å skape nærhet. Oppsummert bygger minoritetsrådgiver tillit – slik elever beskriver det – ved å være kontaktsøkende, konfidensiell, kunnskapsrik og kameratslig. Denne måten å arbeide på er ikke unik. Et slikt tillitsbasert sosialfaglig arbeid er dokumentert også i andre forhold mellom brukere og profesjonelle, for eksempel av helsesøstre. Men vi merker oss elevers understreking av kunnskapen minoritetsrådgiver besitter om æresrelatert oppdragerpraksis. En relasjon der den som skal bistå framviser slik kunnskap, gjør det mulig å fortelle ikke bare om allmenne sosiale og helserelaterte problemer, men også om tvang og kontroll som skyldes slike normer for oppdragelse og ekteskapsinngåelse. Slik framvises behovet for den kunnskapen minoritetsrådgiver besitter, og slik understrekes behovet for at kunnskapen deles og gjøres allmenn blant de ansatte i skolen.
Poenget synliggjøres og styrkes ytterligere gjennom foreldres erfaringer med at minoritetsrådgiver møter dem med respekt, forståelse og støtte. Her beskrives med basis i enkeltsaker hvordan minoritetsrådgiver inntar en brobyggerfunksjon til skolen og andre tjenester. Samtidig synliggjøres behov for å styrke mangfoldsperspektivet i det generelle skole-hjem-samarbeidet. Det at skolen driver et skole-hjem-samarbeid som omfatter alle foreldre, uavhengig av bakgrunn, er etter vår mening et ansvar som verken kan eller bør delegeres til minoritetsrådgiver. Dette fordi det kan komme i konflikt med minoritetsrådgivers tillitsforhold til enkeltelever, og fordi skole-hjemsamarbeidet er kontaktlæreres og skolens ansvar overfor alle foreldre, også foreldre med innvandrerbakgrunn.
Dersom skolen – som en felles arena for barn, unge og deres foreldre – skal fungere tillitsbyggende, må tilbudet være likeverdig. En slik likeverdighet krever at det settes inn særskilt innsats overfor særskilte målgrupper. Men vi vil som sagt advare mot at særskilte stillinger, særskilte profesjonelle, ivaretar slik innsats på siden av det generelle tilbudet. «Den ene» må ikke bli den eneste.
Det diskuteres for tiden hvordan skolen på en enda bedre måte kan ivareta sitt faglige og sosiale oppdrag ved å etablere et «lag rundt lærer». Minoritetsrådgiverordningen har så langt i alt for stor grad blitt diskutert i et vakuum. Det vil i fortsettelsen være nødvendig å knytte erfaringene med og videreutvikling av denne ordningen til bredere diskusjoner om skolens arbeid med psykisk helse og frafall med mer. Dette er ikke bare et spørsmål om å forhindre at minoritetsrådgivere blir en særordning som fører til segregering, men om å sikre at de universelle ordningene og institusjonene blir reelt inkluderende, mangfoldstilpasset og likeverdige.
Spørsmål som gjenstår
Ambisjonen var gjennom dette forskningsprosjektet å finne ut hvordan elever med ulik bakgrunn og ulike utfordringer benytter lærere, ulike rådgiverfunksjoner (herunder minoritetsrådgiver) og skolehelsetjenesten. Vi ville ha svar på om elever med utfordringer som ligger innenfor minoritetsrådgivers kjernemandat, søker kontakt med minoritetsrådgiver eller eventuelt med andre ansatte i skolen. Vi henvendte oss derfor til skoler med minoritetsrådgiver med mål om å gjennomføre en spørreundersøkelse blant alle elever. Sosiale og helserelaterte problemer, herunder problemer med tvang og ekstrem kontroll i egen familie, kan ikke forventes å være representert blant bredden av elever. Vår ambisjon om å besvare spørsmål om hvilke elever med hvilke problemer som bruker hvilke ansatte til hva, krevde derfor stor oppslutning om elevspørreundersøkelsen. Dette oppnådde vi ikke. Vi kan derfor ikke besvare spørsmålet om hvordan ulike elever med ulike sosiale og helserelaterte utfordringer «bruker» skolens ansatte – herunder minoritetsrådgiverordningen. Dette spørsmålet gjenstår det å besvare. Vi tilrår at det undersøkes både kvalitativt og kvantitativt i norsk skole generelt, det vil si både på skoler som har og på skoler som ikke har minoritetsrådgiver.