Stiftelsen Mangfold i arbeidslivet (MiA)
Whyn Lam, Multikulturelt Initiativ og ressursnettverk (MIR)
Tina Eriksen-Deinoff, Human Effect AS
Eli K. Langset, MiA
Redaktør: Eli K. Langset
Prosjektet ”Ny sjanse metodeutprøving” har bidratt til utprøving, tilpasning, systematisering og dokumentasjon av effektive metoder for inkludering i arbeidslivet av målgrupper i Ny sjanse–prosjekter. Resultatene skal gjøres tilgjengelig for andre Ny Sjanse-prosjekter, NAV og andre som arbeider med de aktuelle målgruppene. Prosjektet er bestilt og finansiert av IMDi.
Følgende delmål er gjennomført:
- en utprøving og tilpasning av to eksisterende metoder til Ny sjanse prosjekter i aktuelle kommuner som har søkt om Ny sjanse–midler 2010.
- en dokumentasjon og systematisering av metoder et valgt rekrutterings- og bemanningsbyrå anvender for å formidle personer fra målgruppen i utvalgte Ny sjanse-prosjekter til arbeidslivet
- en dokumentasjon og systematisering av metoder for å rekruttere hjemmeværende kvinner til Ny sjanse prosjekter (ut i arbeidslivet)
De aktuelle veiledningsmetodene som ble utprøvd og dokumentert er:
- Løsningsfokusert tilnærming (LØFT)
- Motivational Interview (MI), heretter kalt motiverende samtale
Målet med dokumentasjonen i prosjektet var å finne ut hvordan prosjektene arbeidet metodisk og hvilke eventuelle tilpasninger av metodene de hadde utviklet som fungerte godt i forhold til målgruppene for Ny sjanse.
Tidlig i samarbeidet med de tre utvalgte Ny Sjanse-prosjektene ble det tydelig at en fokusering kun på veiledningssamtalene med de ulike deltakerne ville gi et mangelfullt bilde av deres praksis. LØFT og MI fungerer som et bakgrunnsteppe for mange grep som gjøres for å hjelpe arbeidssøkeren mer enn som rendyrkede samtalemetoder. De tre Ny sjanse prosjektene har valgt forskjellige strategier og tiltak for å kvalifisere og bidra til at deltakere kommer inn i arbeidslivet.
Bydel A: Ungdom
I den ene bydelen var fokuset arbeidsledig ungdom fra 17-25 år. De fokuserte først på kartlegging av ungdommenes ståsted og utfordringer. Dette er helt i tråd med metodikken i motiverende samtaler, som var den foretrukne metoden i dette prosjektet. Det ble videre sett etter fellestrekk og utfordringer hos ungdommene, slik at de kunne delta på gruppeaktiviteter med kvalifiserende innhold, f.eks økonomi og konfliktløsningskurs. Deltakelse i gruppeaktiviteter kan forsterke individuelle endringsprosesser ved støtte og motivasjon i fellesskapet.
Det ble også arbeidet aktivt med ansvarliggjøring av ungdommene i forhold til utvelgelse og kontakt med praksisplassen, noe som kan bidra til et sterkere eierskap til egen utviklingsprosess.
Ny sjanse prosjektet i denne bydelen fokuserte mye på å kommunisere på ungdommenes premisser med aktiv bruk av IKT og tekstmeldinger, samt fleksibilitet i forhold til tidsbruk, og fanget dermed opp kimer til endringsmotivasjon. Felles bruk av dataverktøy i veiledningen og påfølgende anerkjennelse av ungdommenes dataferdigheter i informasjonssøk, fungerte som en katalysator for et positivt mestringsfokus i veiledningene som smittet over til andre temaer.
Bydel B: Kvinner sosialhjelpsmottakere
Det siste Ny sjanse prosjektet hadde målgruppen kvinner som var sosialhjelpsmottakere, og flere av dem hadde helseplager. De la vekt på å ha et helhetlig familieperspektiv i veiledningsopplegget. Gjennom å se på hele familien og bidra til å løse eventuelle utfordringer gjennom NAV-systemet, bidro de til å gjøre det lettere for kvinnene å komme ut i arbeidslivet.
De anvendte også en systematisk kartlegging av utfordringer og muligheter for hver enkelt deltaker som ble dokumentert i ”Arena ”1 . Dette ga grunnlag for planlegging av tiltak i samarbeid med deltaker, og ville kunne gjenfinnes av andre som ev. overtok oppfølgingsansvar etter Ny sjanse prosjektet.
Ny sjanse prosjektet i denne bydelen la vekt på å fremme mestring hos deltakerne, og å se på det som fungerer. Dette er et viktig perspektiv i LØFT-metoden.
For å bidra til at kvinnene ble mer aktive og kom i gang med kvalifisering og tilnærming til arbeidslivet, introduserte de først små forpliktelser, som gradvis økte i omfang. For eksempel kunne de starte med deltakelse i en aktivitet en dag i uken, og siden øke til flere dager og med norskopplæring.
Siden flere av kvinnene hadde helseproblemer, ble det ofte innledet et samarbeid med behandlende lege, med tillatelse fra kvinnene i programmet. Dermed kunne de finne tillitvekkende løsninger og aktiviteter som ble tilpasset kvinnenes helsetilstand.
En strategi som unntaksvis ble anvendt var å bruke vilkår om deltakelse i aktiviteter som grunnlag for utbetaling av sosialhjelp. Dette hadde fungert positivt motiverende i de erfarte tilfellene.
Flere av kvinnene hadde behov for hjelp til arenarydding i forhold til økonomi, bolig osv., og dette var en forutsetning for at de kunne delta i programmet. For å bygge opp et nettverk for kvinnene startet de en kvinnegruppe der de hadde aktiviteter som tilberedning av mat, turgåing, data og andre kvalifiserende aktiviteter på programmet.
Ny sjanse prosjektet i denne bydelen hadde også strategier for lokalsamfunnsarbeid. De hadde avtale med den lokale Frivillighetssentralen om tilbereding og servering av middag med jevne mellomrom, og dette ble svært positivt mottatt av brukerne. I den grad dette spres via nettverk til arbeidsgivere lokalt, vil det i neste omgang kunne være nyttig i tilknytning til forespørsel om praksisplasser.
By C: Ungdom og selvforsørgende kvinner
I By C la de vekt på MI, og i noen grad bruk av LØFT-metoden. I dette prosjektet var det flere ansatte, og et arbeidsmiljø preget av løpende refleksjon om veiledningspraksis og utfordringer/løsninger for deltakerne. Det medførte at flere veiledere kom med innspill i forhold til hver veisøker, og man sikret dermed flere perspektiver. Det ble også lettere for veilederne å legge fra seg utfordringer knyttet til enkeltdeltakere siden dette var teamet sitt ansvar, og ikke bare den enkelte veileders. Samtlige veiledere viste en aktiv holdning til refleksjon over egen veiledning. Dette er nyttig for å fremme en reflektert og kunnskapsbasert praksis, og kvalitet i tjenestene.
Dette Ny sjanse programmet hadde et felles oppstartskurs for deltakerne. Dette ga utgangspunkt for å arbeide videre med individuelle planer, og bidro i tillegg til en utvikling av deres sosiale nettverk og motivasjon for å delta. Det gjorde også at deltakerne ble kjent med flere av veilederne, slik at de kunne ta kontakt med dem seinere, og utnytte fleksibiliteten i veiledningsteamet.
Det ble lagt vekt på å ha god tilgjengelighet for deltakerne ved at veilederne hadde ”åpen dør” og sto til disposisjon for veiledning når deltakerne hadde en modnet endringsmotivasjon, noe som er et hovedpoeng innen MI.
Veilederne forsøkte å møte deltakerne på deres eget ståsted, og rulle med motstand som kan oppstå i veiledningen, dvs. ta et skritt tilbake og reflektere deltakerens synspunkter. Dette gir en mulighet til å utforske og finne løsninger for hva som hindrer endring, og er en viktig teknikk innen MI. Det var også mye fokus på å gi positive tilbakemeldinger til deltakerne når de mestret en aktivitet i programmet, noe som kan styrke deltakernes motivasjon til å fortsette endringsprosessen.
1 Arena er saksbehandlingssystemet i NAV.
Ny sjanse veilederne framhevet viktigheten av riktig dimensjonering av oppfølgingen av deltakere. De fokuserte på individuelle behov og tilgjengelighet. Her var fokuset på hensiktsmessighet i forhold til progresjon og endring, ikke på struktur for strukturens egen del. Dette er et viktig poeng, fordi for mye oppfølging og ”endringsmas” kan medføre motstand fra veisøker, og dermed forsinke endringsprosessen.
I veiledningen av kvinner, anvendte de flere strategier for å bygge relasjoner med deltakerne, møte kvinnene ut fra deres ståsted og støtte mestringsfokus. I veiledningssamtalene hadde de fokus på aktiv tillitsbygging, avdekking og styrking av kompetanse, deling av erfaringer og åpenhet for ”alle” temaer, slik at de kunne få tak i, og bidra til å løse utfordringer som hindret deltakelse i arbeidslivet.
Veiledningen av ungdom dreide seg mye om arenarydding. Flere hadde store økonomiske utfordringer, og det å tilby kontakt, stille refleksjonsspørsmål og følge opp samtalene var viktige prioriteringer. I tillegg hadde mange ungdommer utbytte av Ny sjanse veiledere som referansepersoner.
Deltakerne fikk også tilbud om et mentorprogram, med mentorer fra arbeidslivet. Dette ga blant annet realistisk og nyttig intervjutrening for deltakerne.
Norskopplæringen for deltakerne var en integrert del av programmet, med lærer på det samme kontoret. Dette ga muligheter til et skreddersydd og tilpasset opplegg for deltakerne, og undervisningen fulgte de samme grunnprinsippene som veiledningen.
Hovedinntrykk fra veiledningen i prosjektene
Materialet fra selve veiledningssamtalene viser at veisøkerne selv kom med egne forslag og ideer. Men samtidig ser man at veilederne dominerer i antall forslag/ideer til hva som kan gjøres. Veilederne støtter og forsterker tydelig veisøkernes utsagn. Her kunne flere åpne spørsmål og mer fokus på samtaleverktøy fra LØFT og MI muligens bidratt til at veisøkerne hadde blitt mer aktive og fått en sterkere indre forankret motivasjon. Når veileder i stor grad styrer samtalene, fører dette til større grad av ytre forankring hos deltakerne, og avhengighet av ytre påvirkning for å komme videre i endringsprosessene.
Formidling til arbeidslivet
I den andre metodeutprøvingen, knyttet til forsøk med Inkludi som formidler av deltakere fra Ny sjanse til arbeidslivet, gir rapporten et bilde av prosessens første 4 måneder. Dette er inklusiv etablering av et helt nytt samarbeid mellom Ny Sjanse-prosjektene og ekstern aktør. Begrepet formidlingsklare kandidater ble tillagt ulike tolkninger av henholdsvis Inkludi og Ny sjanse prosjektene. Dette resulterte i store forskjeller i hvordan de så på og arbeidet med formidlingsprosessen til av deltakerne til arbeidslivet.
Hovedforskjellene mellom prosjektenes og Inkludis arbeidsmåte i rekruttering til fast arbeid har vært:
- Inkludi arbeider kun med fast varig arbeid som målsetning, mens prosjektene også jobber med sysselsetning/aktivitetsfokus som viktige delmål på veien.
- Inkludi ”selger” en kandidat og bidrar aktivt til at kandidaten framstår som best til jobben overfor arbeidsgiver, mens prosjektene appellerer til å ta inn kandidaten og høste erfaringer.
- Inkludi jobber parallelt med multiple mulige arbeidsgivere/stillinger til hver kandidat og motiverer for kombinerte alternative jobbkontrakter som til sammen fyller årsverket, mens prosjektene har jobbet mer én til én.
- Inkludi arbeider med arbeidsgiver som kunde og selger sin kompetanse for å skaffe best egnet kandidat til jobben (ber ikke om plass for en praktikant). De tilbyr med flere mulige kandidater til hver stilling.
Temaer som berøres både i prosjektenes og Inkludis arbeidsmåte i rekruttering til fast arbeid har vært:
- Begge parter ser på jobbsøk som en prosess. Inkludi bruker CV og referanser som styringsverktøy, og stiller sterkere krav til dokumenterbar kompetansebygging og presentasjonsform enn prosjektene.
- Begge parter arbeider tett og individuelt med hver kandidat. Inkludi arbeider mer målrettet med å innfri arbeidsgiverens krav og trener kandidaten til å vinne intervjuet.
- Begge tar basis i kandidatens ønsker og forutsetninger. Inkludi snakker ”kun” om det som er relevant for å få et varig, fast arbeid, mens prosjektene tar for seg ”hele livssituasjonen” til kandidaten og ser på aktivitet/ sysselsetting som like viktig.
Rekruttering av kvinner til prosjektene
Dokumentasjon av rekrutteringsprosessene for kvinner til Ny sjanse-prosjektene ble gjennomført ved intervjuer av prosjektmedarbeidere og deltakere i tre utvalgte prosjekter.
Kontakt via løst koplede nettverk er gjennomgående den mest effektive metoden etter at prosjektene har kommet i gang. Det er i første runde, når prosjektene starter opp, at det er vanskeligst. Da avhenger det av bydelen eller kommunens allerede eksisterende kontakt med innvandrermiljøene. Det er store forskjeller mellom de tre prosjektene. Noen gikk bredt ut i innvandrermiljøene, mens andre brukte eksisterende nettverk.
Noen av bydelene hadde lang erfaring fra arbeid i innvandrermiljøene og kunne benytte seg av dette, mens andre, som kjente lite til slike miljøer måtte kartlegge dem på nytt. Prosjektene rekrutterte hovedsakelig på to måter, enden via andre offentlige instanser, eller ved å gå ut til innvandrermiljøene, her kalt ”bred rekruttering”.
Ved bred rekruttering var det viktig å få kontakt med sentrale personer i miljøene som kunne påvirke andre. NAV og Voksenopplæringa var viktigste offentlige instanser i forhold til samarbeid om rekruttering. Skriftlig informasjon var lite effektivt for rekruttering. Siden kontakt via løst koplede nettverk er så viktig, er det essensielt at programmet er godt, for å sikre framtidig tilgang til deltakere og et godt rennome i de aktuelle miljøene.