Ida Hydle & Anja Bredal
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ønsket en kartlegging av eksisterende kunnskap om og erfaringer med dialog som metode i arbeidet med å forhindre eller avhjelpe konsekvensene av tvangsekteskap, streng patriarkalsk kontroll eller kollektivt basert æresrelatert vold mot barn og unge. Denne rapporten belyser muligheter og begrensninger ved bruk av dialog i arbeidet med enkeltsaker og personer som er parter i konflikten, i betydningen indirekte eller direkte møter og samtaler med de involverte partene (foreldre, søsken, andre slektninger og de unge).
En undersøkelse av bruken av dialog mellom parter i saker om æresrelatert vold bør etter vår mening plasseres i skjæringspunktet mellom to ulike kunnskaps- og praksisfelt: «Dialog- og meglingsfeltet» og «tvangsekteskapsfeltet». Dialog er etter manges mening noe annet enn megling. Vi tar derfor opp diskusjonen om bruken av disse begrepene, kritikken av både bruken av begrepene og praksisen og også hvor og hvordan dialog og megling praktiseres, med vekt på en konfliktrådssammenheng. Videre gjør vi rede for hvordan megling og dialog har blitt tematisert i det norske «tvangsekteskapsfeltet».
Dialog som metode har blitt «et kjært barn med mange navn» i dagens norske og internasjonale tekster om konflikthåndtering. Andre begreper som brukes er også megling og konfliktmegling, dialogmøter, stormøter, conferencing, family group conferencing, VOM (victim offender mediation) osv. Ofte blir Restorative Justice (heretter RJ) eller Gjenopprettende Rett, brukt som en samlebetegnelse på ulike former for utenomrettslig konflikthåndtering som har som mål en forsoning eller gjenoppretting av relasjoner mellom partene i konflikt. Men målet behøver ikke å være så omfattende. For partene kan det være tilstrekkelig eller viktig nok at de er enige om at de er uenige. Det utelukker ikke på noen måte at de likevel forsikrer hverandre gjensidig om at konflikten anses som avsluttet, avblåst og skal ikke gjenoppstå. De kan også inngå en avtale om at ingen for eksempel skal hevne seg igjen.
I rapporten gir vi først en oversikt over ulike perspektiver på dialogarbeid og en kort omtale av de institusjoner som har befatning med dialogrettete tiltak som er relevant for vår undersøkelse. Dernest beskriver og analyserer vi erfaringer fra dialogorientert arbeid, slik disse fremkommer i våre kvalitative intervjuer med hjelpere, politifolk, familieterapeuter og medarbeidere i frivillige organisasjoner. Vi beskriver de ulike innvendinger mot og argumenter for dialog som eksisterer, og hvilke forutsetninger som anses som nødvendige for at dialog kan være en egnet metode i arbeidet med saker om æresrelatert vold.
Studien har tre overordnede spørsmål og problemstillinger: Hva finnes av kunnskap i form av forskningsrapporter og andre rapporter, bøker og annen skriftlig dokumentasjon om dialog i arbeid mot æresrelatert vold i Norge og Europa? Hvilke instanser i det norske samfunn har erfaring med dialog som metode i arbeid med konkrete saker der personen har vært utsatt for æresrelatert vold, kontroll og tvangsekteskap, og hva går deres erfaringer ut på? Hvilke anbefalinger til henholdsvis politi, barnevern, familievern, skole, m.fl., kan man komme med på bakgrunn av dette?
Vi har benyttet ulike skriftlige og muntlige kilder til å belyse problemstillingene i dette prosjektet. Derfor har vi gjennomført intervjuer med medarbeidere i IMDi, konfliktrådene, familiekontorene, Drammen kommune, samt relevante frivillige organisasjoner. De fleste har vært ansikt-til-ansiktintervjuer, men noen få har blitt foretatt på telefon. I tillegg har vi hatt kortere samtaler med ulike ressurspersoner, og vår referansegruppe med representanter fra Kompetanseteamet og konfliktrådet i Oslo og Akershus har bidratt med verdifulle opplysninger og refleksjoner. Vi har også deltatt i relevante seminarer i prosjektperioden.
Videre har vi samlet inn og gjennomgått tilgjengelige skriftlige kilder i form av rapporter, artikler og bøker. Vårt materiale er for begrenset til å kartlegge mønstre i ulike yrkesgruppers eller instansers forståelse av dialog og megling. Vi har derfor valgt å fokusere på utfordringer og dilemmaer som opptrer på tvers av instanser, samtidig som vi, der det er mulig, antyder hva som er spesifikt for den enkelte instans.
Avslutningsvis kommer vi med noen anbefalinger og forslag til gode grep i arbeidet med dialog. Vi har ønsket, så langt mulig innen rammen av et meget begrenset forskningsprosjekt, at de skal være konkrete og praktiske for både fagfolk og ungdommer/familier som vurderer dialog som en mulighet. Vi viser også til hva som kan være nyttig i den videre kunnskapsutviklingen i feltet.
I dag brukes «dialog» både i vid og i mer snever forstand i «tvangsekteskapsfeltet»; fra nesten enhver virksomhet som involverer familien, i motsetning til enkeltpersoner, til helt bestemte måter å trekke inn familien på, nemlig i retning av megling, dialogmøter etc mellom den unge og familien. Vi bekrefter at det er stort behov og potensiale for familiearbeid, i betydningen informasjon, hjelp og støtte. Mange foreldre føler seg neglisjert av hjelpeapparatet, og det er enighet om at dette ikke hjelper den unge, snarere tvert imot. Men ikke alt arbeid med familien er å anse som «dialog». Vi foreslår å skille mellom familiearbeid i bred forstand og «dialog som metode» som mer spesifikt. Dialog som metode bør forbeholdes arbeidet med å få i stand dialog mellom den unge og foreldrene/familien.
Videre anbefaler vi at dialog ikke defineres i motsetning til brudd mellom den unge og familien, siden brudd kan være en forutsetning for å få i gang en realistisk og hensiktsmessig dialog, eller være et nødvendig utfall av dialogforsøk som strander. Dialog i en tidlig fase kan bidra til å forhindre et brudd, men dette bør ikke være et gitt mål for dialogen.
Når det gjelder målet for dialogarbeidet, anbefaler vi å skille mellom praksisendring og holdningsendring. Det kreves større bevissthet og tydelighet om at en avgrenset dialogprosess ikke nødvendigvis kan innfri begge typer mål. Grunnleggende holdningsendringer tar tid, og kan kreve andre tiltak innenfor en ramme av endringsarbeid i familien. Det er svært viktig å tydeliggjøre deltakernes forventninger til et dialogforsøk, og dempe urealistiske forventninger.
I tråd med øvrig forskning på dialog som metode ved vold i nære relasjoner anbefaler vi konsekvent bruk av «tilrettelegger» i stedet for «megler». «Tilrettelagte samtaler» er også et relevant begrep.
Politiet har hovedansvar for å vurdere trusselsituasjoner og ivareta menneskers sikkerhet. Politiets rolle og utfordringer i forhold til dialogarbeid på dette feltet bør løftes opp til mer systematisk diskusjon innen rammen av personorientert forebygging av vold i nære relasjoner. Mange mener at politiet bør være sterkere tilstede fordi kontrollen og volden er kollektiv og transnasjonal. Det er ikke bare foreldre og slektninger bosatt i Norge som begrenser og disiplinerer ungdommer; særlig jenters ærbarhet er et
anliggende for et bredt slektsnettverk med medlemmer i mange land. Det er derfor ikke tilstrekkelig å vurdere forholdene i kjernefamilien. Man må vite om foreldrene står under press fra og samarbeider med slektninger her og i andre land, og man må vurdere muligheten for at den unge tas ut av landet.
Transnasjonale slektsnettverk kan gi familien praktiske ressurser å spille på. Trusselvurderinger må derfor strekke seg utover nasjonalstatens grenser. Utreiseforbud og inndragelse av familiemedlemmers pass kan være relevante sikkerhetstiltak.
I tenkningen om dialog som metode, og særlig innen konfliktrådsfeltet, legges det stor vekt på betydningen av et direkte møte. Indirekte dialog eller skyttelmetoder anses som en sekundær og forberedende form for dialogvirksomhet. Samtidig problematiseres direkte møter i saker om overgrep mellom nærstående personer, for eksempel voldtekt/vold i nære relasjoner, der møtet kan oppleves som en ny krenkelse. Selv om sikkerheten er ivaretatt, bør man vurdere nøye om et direkte møte mellom den unge og foreldrene/familien er hensiktsmessig og forsvarlig. Det kan bli en for stor psykisk belastning på den unge, og foreldrene kan forstille seg. På den andre side kan et møte avdekke viktige fakta i saken. Som alternativ kan det vurderes å ha et møte med foreldrene der en talsperson for den unge er med, eller et stormøte der andre som kjenner den unges situasjon er med. Det bør utvikles metoder for å vurdere den unges forutsetninger for å takle et direkte møte. Hvis man velger å tilrettelegge for et direkte møte mellom den unge og foreldrene, bør man ha en stram regi. Reglene må avklares på forhånd, og man må klargjøre de ulike aktørenes forventninger.
For å kompensere for makt-asymmetri mellom den unge og foreldrene, kan det være nødvendig at tilrettelegger er mer aktiv enn i en tradisjonell konfliktrådsmegling, både i forsamtaler og i selve møtet.
Tilrettelegger må være bevisst på at deltakerne, inklusive han/hun selv, kan bringe med seg ulike kommunikasjonstradisjoner og -stiler. Her kreves både kultursensitivitet og lydhørhet for individuelle forskjeller.
Den religiøse dimensjonen kan ha betydning for noen deltakere. Tilretteleggere bør være pragmatiske i sin tilnærming og kartlegge/klargjøre partenes forståelser av hvilken betydning og rolle religiøse regler og avtaler har i den konkrete saken.
Foreldre er ofte motivert for dialogframstøt umiddelbart etter brudd. Målet deres vil i så fall være å få den unge tilbake før «skaden» blir kjent utad. Denne motivasjonen bør utnyttes, men ikke misforstås. Tilrettelegger må være tydelig på at foreldrene ikke kan forvente at den unge kommer tilbake, og at dialogen kan ha andre formål enn det de forventer. Det er et dilemma at foreldrenes motivasjon er sterkest mens den unges sårbarhet er størst.
Skriftlige avtaler kan være en god metode for å fokusere dialogen og sikre at det kommer noe konkret ut av den, samt forplikte de involverte. Det kan være hensiktsmessig at tilrettelegger sonderer med de involverte på forhånd, og skriver et utkast. Både avtaler mellom den unge og foreldrene / andre familiemedlemmer og avtaler mellom foreldre og hjelpeinstansen/ tilrettelegger kan være hensiktsmessige. Bevissthetsnivået ved bruk av avtaler bør bli høyere. Avtaleverktøyet bør utvikles videre med sikte på å komme fram til gode maler for ulike avtaletyper.
Deltakerne i en dialogprosess må få informasjon om betydningen av taushetsplikt vs vitne/forklaringsplikt. Temaer må inngå i opplæring av tilretteleggere.
Tilrettelegger kan inngå i et team der de andre dels støtter opp om dialogen, dels tar vare på de involvertes sikkerhet og helse. Herunder hører også rettssikkerhet. Etater og aktører som allerede i sin etablerte virksomhet og mandat driver dialogarbeid, må undersøke hvordan de best kan inkludere disse sakene og integrere den nødvendige kompetanse i sitt arbeid. Det gjelder både konfliktrådene, politiets arbeid med vold i nære relasjoner, dvs. politiets familievoldskoordinatorer, barnevernets familierådskoordinatorer og familiekontorene.
Det bør skilles klart mellom dialogmøter og den oppfølgingen som må til for å hjelpe partene videre, både i eget liv og i en eventuell videre kommunikasjon. Det ene er den konkrete konflikthåndteringen og avtaleinngåelsen. Det andre er for partene å lære å leve med dette på en annen måte enn før. Praksis kan endres fort, men holdningsendringer tar tid, og krever andre hjelpetiltak. En dialogprosess inkluderer en oppfølgingsfase. Et oppfølgingsløp bør inkludere ansikt-til-ansikt-møter med den unge i starten, relativt hyppig telefonkontakt på hjelpers initiativ, som fases over i noe sjeldnere kontakt når hjelper har sikret seg at den unge fungerer bra.
Metodeutvikling i hjelpeapparatet, både det profesjonelle og det frivillige, bør omfatte kunnskap om håndtering av gråsonesaker, både i forhold til straffeloven, og ulike typer press i forhold til frivillig deltakelse, både fra foreldre og øvrige familiemedlemmer og den unge. For tilretteleggere og samarbeidsparter er det nødvendig med kompetanse på traumer og vold, kultursensitivitet, egen rolle og status, det sentrale og lokale hjelpeapparat og samarbeidsregler og rutiner samt på sikkerhetsproblematikk.
Vi tilråder at vår pilotstudie følges opp med en undersøkelse av erfaringer og refleksjoner blant de unge, foreldrene og øvrige deltakere i dialogen. Vi trenger særlig bedre kunnskap om foreldres perspektiver, men også søsken er en viktig gruppe. Likeledes anbefaler vi forskning på konfliktløsning i familien i regi av ulike trossamfunn. Det er behov for empirisk kunnskap om utbredelse av religiøse ekteskap i ulike befolkningsgrupper og de konsekvenser dette har.