Hovedkonklusjonen i dette kapitlet er at de resultater undersøkelsen gir, er i god tråd med tesen om at grupper som lider forholdstap eller som fØler tap av styring med eget liv, i større grad utvikler fordommer mot dem som truer deres stilling.
Både høy utdanning og god stilling reduserer negative reaksjoner, samtidig som disse variablene også virker indirekte, særlig gjennom positiv virkning på styring med eget liv. De som er herre over sin egen skjebne, opplever mindre trussel. De velutdannete opplever både sterk styring med eget liv og lite økonomisk forholdstap. Utdanningsnivå er den sterkeste forklaringsvariabel.
Den multivariate analysen avdekker i tillegg andre interessante sammenhenger. For det første viser den at kjønn, som i utgangspunktet later til å ha ubetydelig virkning, formidler to motstridende virkninger: Kvinner er mer tolerante, men fordi de har mindre styring med eget liv, tilsløres dette ved enklere analyseopplegg.
For det andre viser det seg at inntektsnivå alene spiller liten rolle, den virkning som først framtrer, forsvinner når man ser på virkningen av utdanning og stillingsnivå som går gjennom inntekt.
For det tredje viser det seg at virkningen av religiøs innstilling og selvbilde praktisk talt forsvinner, når de andre forhold samtidig tas med i analysen. Resultatet svekker selvbildehypotesen.
For det fjerde finner vi at partienes syn på den tredje verden slår ut: Jo mer positivt innstilt ens parti er, desto mer positiv er man selv. Dels kan det komme av at man velger parti ut fra egne verdier, dels at partiene påvirker sine velgeres verdier.
Det er også en del andre interessante funn, som at eldre er mer negative og at utdanning ikke lenger spiller noen rolle for dem: Det er ikke lenger utslagsgivende for om de opplever forholdstap eller ikke.
Det er ellers mange detaljer i bildet. Og resultatene er såpass interessante, at de bør anspore til mer inngående analyser med data som er spesielt innsamlet til å måle de kritiske variable og teste de sentrale hypotesene. Særlig viktig blir det å få nærmere etterprØvd alternative tolkninger av utdanningsvirkningen, og vurdere mer dekkende og direkte mål pfi relativ deprivasjon.28
28 Flere av de funn som er referert i dette kapitlet er også godt i samsvar med Kari Wuttudals funn i “Holdninger til innvandrere. En undusøkelse fra Trondheim om folks oppfatning av innvandrere og innvandring.” (Hovedoppgave i sosiologi ved Universitetet i Trondheim høsten 1986.) For eksempel finner hun at folk
stort sett syntes å være positive dl andre kulturer. Fomorslarlngspress og krav om assimilering symes heller ikke li være særlig utbredt. En viss reservasjon og skepsis kan jeg likevel finne, spesielt gjelder dette på spørsmål om mer konkrete tiltak som kan bedre innvandrernes muligheter til ti utøve sin kultur. … Folks vilje til 1\ dele avtok dersom det var en mulighet til 1\ tro at deres egen trygghet og velferd kunne bli truet. Likeledes var det en viss motstand blant respondentene mot å gi innvandrere det som kunne oppfattes som særfordeler. … Selv om de aller fleste er for like rettigheter til innvandrere, mente over halvparten av respondentene at vi i dårlige tider først og fremst bør sørge for arbeid dl nordmenn. Mange mente videre at innvandrere ikke burde få økonomisk støtte dl li opprettholde egen kultur, selv om de fleste altså mente at andre kulturer var positivt. Også i spørsmål om kontakt viste det seg at jo nærmere kontakt som krevdes, jo flere respondenter reserverte seg fra slik kontakt (p. 165 f.). I denne sammenheng må det også henvises til Bente Puntervold Bøs inngående studier av innvandrerne og deres kår i Norge. Se rapportene hennes fra Nabolagsundersøkelsen (Diakonhjemmets Sosialhøyskole, 1984).