Det er behov for sikrere kunnskap om virkning av integreringstiltak. Integreringsmyndighetene bør i større grad legge til rette for forskning og evalueringer som kan gi troverdige mål på effekter.
I denne rapporten gjennomgår vi erfaringer med effektevalueringer fra velferdsfeltet. Hva går metodene ut på og hvilke erfaringer er gjort med dette på velferdsfeltet i Norge? Hensikten er å lære av disse erfaringene, for å kunne tilrettelegge for flere utprøvinger av integreringstiltak basert på metoder for effektevaluering.
I kapittel 1 beskriver vi hva som egentlig menes med effekt og hvorfor det kan være vanskelig å måle. Den vanlige måten å gjennomføre evalueringer på integreringsfeltet har vært å observere resultatene av et tiltak i etterkant: Har tiltaket oppnådd de forventede resultatene? Dette gjør det imidlertid vanskelig å avgjøre om det var det nye tiltaket som ga resultater, eller andre forhold. Eller om resultatet kanskje ville vært det samme uten tiltaket. Disse problemene oppstår fordi man ikke har en kontrollgruppe å sammenligne med som ikke har fått tiltaket.
I kapittel 2 gjennomgår vi metoder som kan gi robuste mål på effekter av tiltak. Å måle effekter kan gjøres både gjennom randomiserte kontrollerte studier (RCT-er) og med ulike kvasieksperimentelle design. RCT-er regnes som gullstandarden innen effektstudier, fordi det er det metodiske designet som gir de sikreste målene. Alle problemstillinger lar seg imidlertid ikke besvare med en RCT, og det kan også være etiske, politiske og økonomiske grunner til at man må velge andre metoder.
I Norge er vi fortsatt i startgropen når det gjelder å gjennomføre RCT-er i velferdspolitikken, men dette er i ferd med å endre seg. Det er etter hvert gjennomført flere RCT-er på velferdsfeltet, også i Norge.
I kapittel 3 trekker vi fram noen eksempler på pågående og gjennomførte RCT-er fra velferdsfeltet som vi kan trekke lærdom av til gjennomføring av lignende eksperimenter på integreringsfeltet. Det er mye man skal tenke på i utviklingen av en RCT, og det kan være komplisert og kostbart. I kapittel 4 trekker vi frem noen sentrale grep man kan gjøre med sikt på å oppnå vellykkede prosjekter, også der nyankomne innvandrere er målgruppe:
- En RCT bør gjennomføres i flere faser. Evalueringen bør planlegges samtidig som prosjektet utvikles, og være basert på foreliggende kunnskap og en programteori. I første fase utvikler man modellen og forankrer prosjektet, deretter piloteres det, og modellen justeres før en (eventuell) oppskalering og systematisk utprøving, med prosessevaluering.
- I mange tilfeller vil man være avhengig av tett samarbeid mellom forskere, byråkrater og praktikere for å lykkes med å designe og gjennomføre en god RCT.
- For å få mer kunnskap om virkning av integreringstiltak, bør de som utvikler tiltak samtidig planlegge hvordan det skal evalueres. Dersom det er ønskelig å måle effekt av tiltaket, bør man ikke starte implementeringen før det er laget et metodisk design for evaluering. På den måten holder man muligheten åpen for å teste ut tiltaket gjennom en RCT, som hvis det er gjennomført på en godt måte er den sikreste metoden for å få vite om tiltaket har effekt.
- Forsøk der nyankomne innvandrere er målgruppe, kan innebære noen særskilte ufordringer som for eksempel språk, økt risiko for frafall og at populasjonen ikke er så stor. Når målgruppen regnes som en sårbar gruppe, er det også særlig viktig å vurdere etisk forsvarlighet.