I denne studien har jeg søkt å belyse hvordan representanters minoritetsbakgrunn påvirker deres syn på representasjonsrollen, og deres utøvelse av denne. Jeg valgte Oslo bystyre som case, og enhetene i undersøkelsen var representanter med minoritetsbakgrunn som deltok fast i bystyret i perioden 2003 til 2007.
I følge Narud og Valen (2007:101), har hvem representantene mener de er satt til å representere en direkte effekt på hvordan representasjonsrollen blir utformet. Jeg har i denne studien tatt utgangspunkt i at representantene med minoritetsbakgrunn kan ha forpliktelser overfor sine respektive partier, men at de ut fra sin minoritetsbakgrunn også kan føle et bestemt ansvar overfor minoritetene, og jeg har derfor valgt å vurdere representantenes roller i lys av parti- og minoritetsrepresentasjon.
Jeg har gjennomført dybdeintervjuer med representantene, og inspirert av tidligere studier gjennomført av Narud og Valen (2007) og Ansari og Qureshi (1998), var hovedtemaene deres grunner for valg av politisk parti, deres politiske interesseområder, kontaktmønstre i og utenfor bystyret, deres følelse av forpliktelser mot- og avhengighet av minoritetsvelgerne, deres konflikter med eget parti, samt deres oppfatninger om egen representasjonsrolle. For å belyse representantenes representasjonsfokus i praksis, gikk jeg gjennom møtereferater fra bystyremøtene, der jeg så på alle deres ytringer. I tillegg hadde jeg et spesielt fokus på deres bruk av den muntlige spørretimen og private forslag, og de sakene som engasjerte flest til å ta ordet. Med utgangspunkt i temaene som ble belyst, formulerte jeg en rekke påstander om representantenes holdninger og atferd, gitt at de baserte seg på ren parti- eller minoritetsrepresentasjon. Ved å vurdere de empiriske funnene opp mot disse, forsøkte jeg dermed å avgjøre representantenes representasjonsfokus. Deretter så jeg hvorvidt det var samsvar mellom hvordan representasjonsfokusene kom frem i intervjuene og i møtedokumentene. På basis av representantenes opplevelser av press og konflikter med parti og minoritetsvelgere, vurderte jeg også hvorvidt det virket problematisk å ha et delt representasjonsfokus.
I analysen av datamaterialet kom det frem at representantenes syn på egen representasjonsrolle var formet av et fokus på både parti- og minoritetsrepresentasjon, og at jeg med unntak av hos én representant, kunne finne et slikt delt representasjonsfokus også i representantenes atferd. Dette viser at det var en stor grad av samsvar mellom hva representantene sa, og hva de faktisk gjorde.
Imidlertid fant jeg et manglende samsvar i at flere av representantene ikke selv så seg som minoritetsrepresentanter, selv om jeg fant et slikt fokus hos dem både i intervjuene og i deres atferd. Dette kan skyldes at jeg i intervjuene brukte begrepet ”minoritetsrepresentant”, da dette kan ha gitt dem negative assosiasjoner om å bli stemplet som innvandreralibier. Jeg fant også at minoritetsfokuset kom frem på forskjellige måter i intervjuene og i møtedokumentene. I intervjuene ble et fokus på egen etnisk gruppe fremhevet, mens jeg i gjennomgangen av representantenes ytringer i bystyret, så at representantene stort sett henviste til minoriteter generelt. Dette kan kanskje tyde på at det ble ansett som mer akseptabelt å fremlegge saker som relevante for minoritetene generelt, og ikke bare for én spesiell gruppe.
I intervjuene kom det frem at flere representanter hadde opplevd å være uenige med partiet, spesielt i forbindelse med sine partiers minoritetspolitikk. En av representantene brøt ut av partiet i forbindelse med en slik sak, og dette viser at det kunne være vanskelig å kombinere de to representasjonsfokusene. Et annet tegn på dette, er det faktum at flere av representantene ikke ville fremstå som minoritetsrepresentanter, selv om de på mange måter oppførte seg som det. Det kan se ut til at disse representantene underkommuniserte minoritetsfokuset av frykt for at det skulle overskygge partifokuset, slik at de bare ble vurdert som innvandrerrepresentanter, uten legitimitet på noen andre politikkområder. Et par faktorer som spesielt så ut til å vanskeliggjøre kombinasjonen av representasjonsfokus, var hva slags posisjon representantene hadde i partiet, og hvorvidt de ønsket å ta opp kontroversielle temaer som de forventet at ikke ville blitt godt mottatt av minoritetene.
For representantene flest virket det imidlertid ukomplisert å kombinere de to representasjonsfokusene. Flere av representantene ønsket for eksempel mer press fra minoritetsorganisasjoner, og det ser dermed ut til at de ikke fryktet at dette ville øke et krysspress fra parti og minoritetene. At flere partier aktivt går inn for å ha representanter med minoritetsbakgrunn på sine lister, tyder også på at partiene godtar at representantene har et ekstra minoritetsperspektiv. På denne måten kan de tilføre noe nytt som man ikke finner hos etnisk norske representanter, selv om dette ikke må gå på bekostning av lojaliteten til partiet.
Representanter med minoritetsbakgrunn i Oslo bystyre
Lenke til fulltekst – http://www.duo.uio.no/publ/statsvitenskap/2007/67012/Masterbettanbettan.pdf
Utgitt år – 2007
Utgiver – UiO
Undertittel – partirepresentanter eller minoritetsdelegater?
Språk – Norsk
Antall sider – 111
Dokumenttype – Masteroppgave